Mens GA og NTNU har delt inn læringsmålene i Kunnskap, Ferdigheter og Generell kompetanse slik som NKR, har NMH målene i en samlet liste. Vi har plassert NMHs mål i den raden vi mener passer best. De tre studieprogrammene har mange felles mål. Det er ikke så overraskende, gitt at de fleste av dem er basert på NKR og tilpasset det enkelte studium.
Med litt ulike formuleringer har alle studieplanene inkludert målene om at kandidaten har kunnskap om sitt fags historie, teori, og plass i samfunnet. Ingen av dem spesifiserer mål som eksplisitt er knyttet til arbeidsmetoder (Her skiller NMHs studieplan for komposisjon seg fra de andre, med et mål om at «studenten kan anvende…kreative arbeidsmetoder for å skape et kunstnerisk uttrykk»). Det er heller ingen som har tatt med seg NKRs mål om kunnskap om verktøy innenfor fagområdet. Det ville vært spennende å se hva fagmiljøet ville komme fram til skal ligge i denne kategorien. Akustiske og elektroniske instrumenter av ulike slag er en åpenbar kandidat og kan sies å være ensbetydende med hovedinstrument. De fleste studenter kommer imidlertid også i kontakt med opptaksutstyr for audio og video, notasjonsprogrammer og et rikt utvalg av musikk-apper som tunere, metronomer, improvisasjonstrenings- og notelesningsprogrammer.
Alle institusjonene har som mål at studentene kjenner til KU innen sitt fagområde. (NTNU har plassert dette under Kunnskaper, GA under Ferdigheter.) Alle planene har med en målsetning om at studentene kan jobbe målrettet og selvstendig, alene og sammen med andre.
Evne til refleksjon betones litt ulikt i planene. NKR anvender begrepet kun en gang, men det kan sies å ligge implisitt i andre mål, som ferdigheten til å finne og vurdere informasjon, eller kompetansen til å utveksle synspunkter og erfaringer. NTNUs plan anvender ordet refleksjon tre ganger, GA to, NMH en gang. Alle institusjonene har valgt å ta med mål om innsikt i og evne til refleksjon over etiske retningslinjer og problemstillinger.
NTNU skiller seg ut som eneste institusjon med et helseperspektiv i planen. De har også et krav om basiskunnskap og erfaring i arrangering og komponering som vi ikke finner igjen hos NMH eller GA. De tre studieplanene har imidlertid langt flere likheter enn forskjeller. De ligger også relativt tett på NKR, inkludert mål om kjennskap til KU, yrkesetikk, og evne til formidling av kunnskap. Så langt ingen oppsiktsvekkende funn. Det blir litt mer interessant når vi beveger oss ned et nivå, til emneplaner.
Vi kan ikke gjengi alle detaljene fra de tallrike emnene på de tre institusjonene her. I stedet vil vi løfte fram en hovedtendens som vi mener kan være interessant å ta med til diskusjoner videre. Læringsutbyttene som kan knyttes mest direkte til KU (e.g. kunnskap om KU og aktuelle KU-prosjekter, anvendelse av utforsking i egen praksis, refleksjon omkring egen praksis) er fraværende, eller plassert i mindre støttefag. De er ikke å finne i den største komponenten i studiet, hovedinstrument.
Ved GA er det ingen av hovedinstrumentfagene på Bachelor som har uttalte mål om kjennskap til KU på fagområdet, om refleksjon omkring egen praksis, eller om yrkesetiske problemstillinger. (se f.eks.
https://www.uib.no/emne/MUV231 og https://www.uib.no/emne/MUV234.) Fokus er i en stor grad på instrumental- og vokalferdigheter, repertoarkunnskap, stilforståelse, samspillsferdigheter og formidlingsevne. Begrepet KU er faktisk ikke å finne i noen av emneplanene på GAs Bachelorprogram for utøvende musikk. (Det dukker først opp i emneplanen for Mastereksamen i utøving eller komposisjon. Det eneste andre emnet på GA som nevner KU er Musikkterapiteori, men det er på et annet studieprogram.)
Det samme gjelder yrkesetikk. Mens begrepet går igjen i flere emner på studieprogrammer for musikkpedagogikk og musikkterapi, har det ikke funnet veien fra studieplan til emneplan for utøvere og komponister. Læringsmål knyttet til refleksjon omkring egen praksis eller fagets egenart og plass i samfunnet er plassert i mindre, forelesningsbaserte emner: «Musikk, kultur og samfunn» og «Utøvende støttedisiplin. Kritisk refleksjon og formidling». De samme tendensene finner vi ved NTNU. Begrepet KU er ikke å finne i emneplaner for musikkutøving på Bachelor, heller ikke eksplisitte mål om refleksjon omkring egen praksis eller yrkesetikk. Evnen til kritisk tenkning og bevissthet, etiske vurderinger og refleksjon og forståelse av egen praksis blir pleiet i fagene «Eksamen philosophicum for humaniora og estetiske fag», «Musikk, kultur og samfunn i historisk perspektiv» og «Innovasjon og entreprenørskap i praktisk-estetiske fag».
Ved NMH er læringsmålene fra studieplanene i stor grad fordelt på samme måte. Målene for Hovedinstrument I og II på Kandidatstudiene i utøving klassisk, improvisasjon/jazz og folkemusikk fokuserer på instrumentale ferdigheter, repertoar, stilforståelse og framføring. KU nevnes ikke i noen av emneplanene for utøvende fag. Til gjengjeld finner vi målet om å kunne benytte seg av materiale fra forskning og kunstnerisk utviklingsarbeid i emnet «Musikkforståelse II» på andre år. (Studenter i folkemusikk har ikke dette faget). I «Musikkforståelse I» og «Bransje, profesjon og identitet» finner vi læringsmål om å utvikle evnen til refleksjon omkring «egen musikerrolle i en samfunnskontekst». Det skal legges til her at NMH er i en prosess med å oppdatere hovedinstrument-emnet, der det arbeides med muligheten for å legge inn refleksjonsferdigheter som læringsmål, for å følge opp mål i studieplanene. Dette blir interessant å følge videre.
Det er tankevekkende at kunnskap, ferdigheter og kompetanse i refleksjon omkring egen praksis, om KU og nyskapende arbeid er plassert utenfor hovedinstrumentfagene. Hovedinstrumentlærer representerer ideelt institusjonens fremste ekspertise på vedkommendes fagfelt. Ofte har læreren forskningsandel i stillingen, men det er altså ikke uttalt at samme person har ansvar for å integrere denne kunnskapen i undervisningen.
Her vil vi igjen betone at vi er klar over skillet mellom emneplaner og praksis. Emneplaner gir ikke nødvendigvis et fullstendig bilde av undervisningen. Mange undervisere presenterer KU på fellestimer, involverer studentene i egne KU-prosjekter og integrerer en utforskende holdning i undervisningen på en slik måte at studentene i praksis bedriver sin egen KU.
Vi må også understreke at mange av læringsmålene i emneplanene for utøvende fag impliserer en høy grad av bevissthet og evne til refleksjon. Eksempelvis stiller alle institusjonene krav om at studentene kan jobbe målrettet og selvstendig. Ved GA skal studentene gjennom utprøving og vurdering ta opp ulike tolkningsmuligheter (Hovedinstrument klassisk 2), ved NMH stilles det “store krav til studenten når det gjelder utvikling av selvstendighet og vurderingsevne i tolkninger av musikk” (Hovedinstrument II klassisk), NTNU forventer at studentene “kan beskrive kjennetegn på kunstnerisk kvalitet, vurdere egen og andres læring og gi læringsfremmende tilbakemeldinger” (Instrument og framføring B). Dersom underviseren allerede er en fremragende utøver og emneplanene allerede foreskriver aktiviteter som impliserer refleksjon og bevissthet, er det da så farlig om begrepene KU og refleksjon ikke anvendes systematisk? Ja, sier vi.
Kunstnerisk praksis er ikke automatisk det samme som KU. For at kunstnerisk praksis skal kvalifiseres som KU må den oppfylle kravene nevnt ovenfor: Generere ny kunnskap eller erfaring på kunstnerisk grunnlag, bidra til dialog og kunnskapsdeling, kvalifisere refleksjon i institusjonene gjennom faglig kontekstualisering og kritisk drøfting, bidra til, og utfordre, musikkfeltets praksiser og diskurser. Et slikt kunstnerisk dyptpløyende og utforskende arbeid er noe mange av de ansatte driver med, men det er ikke opplagt at dette arbeidet skal trekkes inn i hovedinstrumentundervisningen, eller på hvilken måte. Det er institusjonen som må synliggjøre og utvikle denne ambisjonen. Første steg er å spesifisere KUs plass i undervisningen på emneplan-nivå. Det både forplikter og guider læreren til KU-basert undervisning. Samtidig forplikter det institusjonen til å la underviser utvikle sin KU-kompetanse, for eksempel gjennom FoU-tid og ulike former for kursing og opplæring.
For det andre er refleksjonsbegrepet sentralt for KU i den norske modellen. Samtlige forskrifter for ph.d.-graden i KU presiserer (om enn med ulike formuleringer) at kunstutøvelsen står i sentrum, og skal følges av refleksjon omkring kontekstualisering, om anvendelse av teori og metoder, om prosesser og om bidrag til fagfeltet. Refleksjonsbegrepet er altså helt sentralt på tredje syklus. Videre, for DIKU og Program for Kunstnerisk Utviklingsarbeid, er det et kriterium for tildeling av prosjektmidler at prosjektet «bidrar til å fremme refleksjon og innsikt basert på kunstnerisk utviklingsarbeid» (ifølge DIKUs utlysning av midler 2021).
