Når man skal oversette ideer om FoU-basert utdanning til kunst- og musikk-feltet dukker det opp rekke utfordringer og spørsmål. Musikkutdanningen består av vidt ulike musikalske utøvende og skapende tradisjoner. Her er det ulike ideer, intensjoner og mål som ligger til grunn, og praksisene læres og utvikles på ulike måter. For at en FoU-basert utdanning i musikkutøving skal fungere godt, må den bidra til relevans for det musikerskapet studenten skal ha, og det arbeidslivet studenten skal ut i.

Hvis vi skifter briller mellom ulike musikalske tradisjoner – slik som komposisjon, folkemusikk, jazz, friimpro, elektronisk musikk, tidligmusikk, kirkemusikk, samtidsmusikkutøving, klassisk utøving, pop, for å nevne noen – vil det være ulike forståelser av hva kjennetegnene fra KU vil innbære, slik som “eksperimentering” og “kontekstualisering”, og hva som vil være intensjonen med disse aktivitetene. Nyskaping, eksperiment og utfordring av praksis er sentrale ideer i noen musikalske felt, mens i andre felt, særlig der tradisjon står sterkt, vil ikke disse oppleves like aktuelle. Samtidig vil nok mange tradisjonsbærere kjenne seg igjen i at tradisjonsutøvingen også handler om å lete og eksperimentere med klanger, former, teknikker, for å nå dypere inn i materialet og utvikle sitt eget spill. Å være utøver i en tradisjon impliserer en lojalitet, og å akseptere enkelte «regelsett» i tradisjonen – å «utfordre etablert praksis» vil ikke være den viktigste ideen for en tradisjonsbærer. Kjennetegnene for KU må leses med de brillene som gjelder og er relevante og aktuelle for den enkelte tradisjon og praksis.

Samtidig er vår erfaring fra samtaler med studenter, både i undervisningssammenheng og i CEMPE-sammenhenger, at mange etterlyser at spørsmål knyttet til det å være utøver løftes fram tidligere i utdanningen. Hvilke muligheter har man? Hvordan kan man forstå sin egen rolle i tradisjonen eller i møte med andre tradisjoner og uttrykk? Vi mener at å lære om ulike innfallsvinkler til slike spørsmål, og å trenes i å problematisere og reflektere over sammenhenger i utøvingen, er styrkende uansett sjanger og tradisjon.

Fokuset på refleksjon i kunstnerisk utviklingsarbeid handler til dels om verbalisering, som bevisstgjøring og diskusjon. Men det er ikke slik at refleksjon i KU-sammenheng nødvendigvis må handle om ord og skriftlighet. I musikkutøving skjer mye refleksjon gjennom kropp og kroppslig erfaring. KU handler nettopp om at vi løfter og utvikler den kunnskapen som er spesiell for våre felt. Derfor er det også essensielt at KU-basering, gjennom økt vekt på refleksjon og utforsking, skjer tett på det utøvende og skapende arbeidet til studentene – i hovedinstrument-emnet, klassetimer og forum, samspills-emner, prosjektuker, osv.

Hvordan kan en KU-basert musikkutdanning se ut i praksis? Vi har noen forslag: For det første bør alle bachelorstudenter få grunnleggende kunnskap om hva kunstnerisk utviklingsarbeid er. Dette kan organiseres på mange måter etter hva som passer den enkelte institusjon, men det bør være obligatorisk. Studentene bør presenteres for eksempler på ulike KU-arbeider, og for det som foregår av KU-prosjekter på institusjonen. Vi vil anbefale at de som lager og gjennomfører undervisningsopplegget selv har hatt aktiv erfaring fra kunstnerisk utviklingsarbeid, som i ph.d.-arbeid. I studiet ellers bør også studentene få kjennskap til hvilke KU-arbeider egne hovedlærere gjør, og det bør skapes aktive kontaktpunkter mellom institusjonens kunstneriske ph.d-stipendiater og studentene på bachelor og master.

Studenter kan komme på innsiden av diskusjoner og vurderinger i KU-prosjekter, for eksempel ved at KU-forskere presenterer og diskuterer sine arbeider med dem i forumtimer, eller ved at problemstillinger som undersøkes i den aktuelle sjangeren diskuteres i klassetimer, under veiledning av hovedinstrumentlærer.

Undervisning i estetiske og etiske temaer og problemstillinger særlig knyttet til utøving og skaping er viktig for at studenten skal utvikle sin evne til kontekstualisering av egen praksis. Det kan for eksempel dreie seg om undervisning i musikkfilosofisk diskurs rundt verktroskap og komponistrolle i klassisk sammenheng – for å nevne kun ett eksempel i den store veven av omkringliggende referanser i musikk. Men det er når slik kunnskap settes i direkte sammenheng med studentens egen utøving – i direkte kontakt med spillende spørsmål ‘her og nå’ – at det kan bidra til refleksjon innen egen praksis. Det vil være en styrke at lærere i utøvende emner og støtteemner sammen legger til rette for slike forbindelser, gjennom samarbeid og aktiv brobygging mellom emner.

Å utvikle undersøkende og reflekterende ferdigheter og erfaringer, er læringsutbytter som er tett knyttet til den utøvende undervisningen, som hovedinstrument-emnet, gruppetimer og prosjekter. Et eksempel på dette vil være når en hovedinstrumentlærer veileder studenten i eksperimentering og utprøving i et delprosjekt. Kanskje hovedinstrumentlærer utfordrer studenten til å prøve en helt motsatt arbeidsmåte enn ellers, eller å teste ut en annen intensjon eller målsetning. Et annet eksempel kan være når studenter og lærere undersøker, prøver ut og reflekterer sammen i en samspillsprosess. Kunstneriske ph.d-stipendiater og studenter kan møtes og teste ut sine kunstneriske arbeider for hverandre, innenfor et felles tema, f.eks i forum eller prosjektuker. Eller studiet kan legge opp til dedikerte refleksjonsklasser, der studentene møtes jevnlig for å dele og diskutere prosesser, ideer og spørsmål med hverandre, under veiledning. For å utvikle refleksjonsevner om utøvingens sammenhenger, kan det også være styrkende at studentene blir kjent med arbeidsmåter og tankesett i andre sjangre – man kunne se for seg å legge opp til prosjektuker der man «besøker» andre sjangre, eller at refleksjonsgrupper settes sammen på tvers av fagfelt.