Debatt: Innenfor eller utenfor i høyere musikkutdanning – hvem får være med å leke?

Med en time til rådighet samlet et knippe panellister og tilhørere seg i Fellesrommet på NMH 6. mai 2019 for å diskutere: Innenfor/utenfor i høyere musikkutdanning – hvem får være med å leke? Arrangementet var i regi av CEMPE.

Moderator var senterleder Jon Helge Sætre, og panelet bestod av professor i musikkpedagogikk Sidsel Karlsen, NMH-rektor Peter Tornquist, professor i bratsj Morten Carlsen, førsteamanuensis i slagverk Rob Waring, musiker og samtidsimprovisasjonslærer Rolf-Erik Nystrøm, masterstudent i klassisk sang Guro Utne Salvesen, bassist Ellen Brekken og Bjørnar Habbestad, fløytist og leder for Ny Musikk. Samtlige i panelet er, eller har tidligere vært, tilknyttet NMH.

Karlsen innledet med å gi et forskningsbasert innblikk i hvem som inkluderes og ekskluderes i høyere musikkutdanning. Aleksander Årnes Madsens avhandling fra 2013 viser at syv av 10 studenter i høyere musikkutdanning har ressurssterke foreldre med høy utdanningskapital, mens Anders Vassenden og Nils Asle Bergsgards studie fra 2012 fant at innvandrergrupper er underrepresentert i kulturlivet generelt og i høyere musikkutdanning.

– Og er det noen som kan gjette når den første doktorgradsavhandlingen om punk ble skrevet? I 2012, lenge etter at punken var død og begravet, sa Karlsen, som et eksempel på hvordan høyere musikkutdanning og musikkakademia ofte er sent ute med å absorbere populærkulturelle strømninger.

Med en tegning av en timeglassliknende trakt illustrerte Karlsen reisen som studenter i høyere musikkutdanning ofte foretar – fra musikalsk bredde i form av kultur- og videregående skoler via NMHs smale spesialisering på midten, til bredden som forventes i arbeidslivet etterpå.

– Den grafiske fremstillingen er eksakt slik det ser ut i hodet mitt, konstaterte Brekken, bassist og tidligere NMH-student.

– Man kommer hit fra et musikkliv hvor man gjerne er en «potet», og skal inn i trakten hvor man bare må gjøre det som fagene legger opp til. Jeg tenkte at jeg kom til å spille mye sammen med de jeg gikk med etter studiene, men jeg opplevde at alle forsvant. Noen begynte med hiphop, noen med frijazz, andre med TV-jobbing. Når jeg nå møter folk som har gått på musikkhøgskolen, er de ofte i helt forskjelllige deler av bransjen, sa Brekken.

Utsagnet høstet anerkjennelse fra Salvesen, masterstudent i klassisk sang ved NMH.

– Jeg vet ikke om det ligger i mine forventninger til skolen eller omvendt, men det er en tanke om hva som er innafor å gjøre og spille av musikk når man går her. For min del førte det til at jeg mistet meg selv litt i musikken jeg holdt på med. Jeg tror mange føler på det, og at det kan være grunnen til at man plutselig flyr ut i mye annet etterpå.

Hvem som får innpass på utøvende musikkstudier ved NMH avgjøres gjennom opptaksprøver. Carlsen, professor i bratsj ved NMH, påpekte at mange av studentene hans ønsker seg jobb i symfoniorkester, og at dagens opptaksprøver i så måte er relevante. Han åpnet samtidig for å innlemme personlighetstester i opptaksprøven for bedre å kunne kartlegge den enkeltes selvdisiplin og trygghetstrang.

– Får du tak i folkene du vil ha?

Moderator Sætre rettet spørsmålet til Waring, førsteamanuensis i slagverk ved NMH.

– Jeg vet ikke hvilke studenter jeg vil ha, hva de skal gjøre eller hvilken verden de går ut i. Men vi ser etter motivasjon, folk som vil noe og som har talent for å utvikle seg. Vi ser også etter en vilje til å uttrykke seg gjennom musikk og grunnleggende ferdigheter, sa Waring.

Han forklarte hvordan andre runde av opptaksprøvene for slagverkere består av et intervju, hvor den enkelte blir spurt om sin musikalske bakgrunn, erfaringer, om interesser utenom musikk, generell kunstinteresse, drømmer, hvorfor de ønsker å gå på NMH og hva som er plan B hvis de ikke kommer inn – dette for å få et mest mulig helhetlig bilde av hver kandidat.

NMH-rektor Tornquist viste til Karlsens timeglassgrafikk som en «korrekt presentasjon», hvor NMH representerer en fortettet spesialisering.

– Men er det slik at vi favoriserer våre egne?, spurte han retorisk og viste til opptakslister med gjenkjennelige etternavn fra musikklivet, inkludert sin egen sønn.

Tornquist ga følgende forklaring på tendensen:

– Unge mennesker som har foreldre eller andre i familien som selv har gjort den reisen tør selv å gjøre det, å ta en musikkutdanning. Det ligger en slags rolleforståelse i at det er mulig å satse på en musikkarriere, sa Tornquist, og beskrev opptaksprøvene som et godt og grundig alternativ til hvordan det gjøres i høyere utdanning forøvrig hvor opptak kun er basert på karakterer.

- Er det et problem at søkergruppen er forutsigbar og at enkelte sjangere og samfunnsgrupper er underrepresentert i høyere musikkutdanning? Skal målet være at alle disse inkluderes i høyere musikkutdanning?

Moderator Sætre lot spørsmålene henge i luften.

– Det virker som vi tar for gitt at det å være innenfor er best. Jeg har aldri sett på det slik, sa Waring, og påpekte at høyere musikkutdanning ikke nødvendigvis passer for alle musikere.

Han stilte også spørsmål ved Karlsens timeglasstrakt, og fortalte hvordan han selv opplevde at trakten åpnet seg da han begynte på høyre musikkutdanning og oppdaget nye muligheter innenfor sitt instrument.

– Dette er en eliteinstitusjon, det er noe man skal være stolt av, sa Nystrøm, saksofonist, komponist og lærer i samtidsimprovisasjon ved NMH.

Han understrekte lærernes ansvar i å gjøre hver student bevisst sin egen kunstneriske agenda. Under debatten etterlyste han også et større fokus på kunstneriske og kritiske fag fremfor BI-relaterte fag, som han opplever at dagens musikkutdanning styres mot.

– Ingen vil opptaksprøvene til livs, at de er ekskluderende er hele poenget, påpekte Habbestad.

Han refererte samtidig til situasjoner hvor enkelte som har prøvespilt ved NMH ikke har lykkes fordi de har blitt oppfattet som vanskelige å undervise – studiene er ikke tilrettelagt deres evner og behov.

– Det må vi ta på alvor, sa Habbestad, og trakk frem et eksempel fra konservatoriet i Amsterdam hvor han selv tok diplomstudiet. I grunnutdanningen tok man her opp 15 prosent flere studenter første året og kvittet seg med 15 prosent andre året. På den måten ble første året en slags forlenget opptaksprøve, som ga både lærere og studenter mulighet til å testet egnethet.

– Alternativet er å ta inn folk, holde på dem i fire år og se at de får dårlige karakterer fordi ingen har sagt, du er en super fyr, men dette er ikke for deg, sa Habbestad.

Etter litt over en time var spørsmålene flere enn svarene, noe Karlsen reflekterte i sin oppsummering:

– Vi skal være en eliteinstitusjon, altså må vi få tak i de beste. Så må vi fortsette å diskutere, det beste i hva? Som Rolf-Erik sa, vi må fostre en kultur for kritisk tenkning, det spørsmålet vil jeg ta med meg – hvordan fostrer vi en kultur for kritisk tenkning i praksiser som av og til kan oppleves som konserverende, selv om vi ikke er et konservatorium? Og til slutt, kan vi tenke oss å ha ulike opptaksprøver for ulike type studier?