Alle studentene som deltok, fra unge bachelorstudenter til mer modne masterstudenter, mente at de fikk mye ut av forsøket. Lærerne sa også at en slik undervisningsform vil kunne være et godt supplement til både én-til-én- undervisning og vanlig kammermusikkundervisning. De var derimot uenige i hvem det passer best for. Noen mente det passer godt for alle studenter siden undervisningsformen bygger studentenes selvtillit og trygghet. Andre mente formen passer best for mer viderekomne studenter som allerede har utviklet en hel del selvtillit og trygghet. Dette er egentlig et paradoks. Vi tenker det kan være grunn til å spørre seg hvordan studenter utvikler selvtillit og om dette er en utvikling man skal vente på, eller om dette er en prosess som lærere kan støtte studentene i på ulike måter.

I en av artiklene fra dette prosjektet drøfter vi teoretiske implikasjoner av forsøket. Vi mener at denne undervisningsformen åpner for en ny og betydningsfull form for læring. Grovt sagt argumenterer vi for at når studenter og lærere spiller sammen, endrer læringen karakter. Den skifter fokus, fra ord til handling, det vi si fra muntlig overføring av kunnskap og erfaringer til deltakende samarbeid i en felles musikalsk praksis. Derfor tror vi at denne undervisningsformen kan være et interessant alternativ for lærere som ser etter flere og andre måter å jobbe sammen med studentene sine på.

«...når studenter og lærere spiller sammen, endrer læringen karakter. Den skifter fokus, fra ord til handling, det vi si fra muntlig overføring av kunnskap og erfaringer til deltakende samarbeid i en felles musikalsk praksis.»
(Jon Helge Sætre, førsteamanuensis og medforsker i prosjektet)