The love of the art is so great that we can put up with any kind of critique, right or wrong, in order to develop as artists.

Liz Lerman

Bachelorstudiet i musikkpedagogikk er et fireårig utøvende studium med en integrert praktisk-pedagogisk utdanning. Studentene har utøvende fag slik som hovedinstrument, klaver, sang og bandinstrumenter, og fag av musikkpedagogisk og musikkteoretisk art. Fordi studiet favner bredt, kan studentene til tider få mindre tid til og fokus på hovedinstrumentet. Med dette CEMPE-prosjektet ønsket jeg å samle de klassiske sangstudentene på musikkpedagogikkstudiet i en gruppe. Gruppen skulle være en arena der de kunne samarbeide om egen og medstudenters utøvende utvikling. Jeg ønsket å bidra til at den enkelte student fikk utforske ulike muligheter som utøvere gjennom samarbeidslæring, med utgangspunkt i Liz Lermans metode Critical Response Process (heretter kalt CRP). Denne metoden dreier seg om å gi tilbakemeldinger på kunstneriske fremføringer gjennom en strukturert og dialogisk prosess i fire trinn. Jeg kommer tilbake til en nærmere beskrivelse av CRP senere i kapittelet.

Prosjektet hadde som formål å utforske på hvilke måter samarbeidslæring generelt, og CRP spesielt, kan bidra til en økt bevissthet om egen kunstnerisk identitet og kunstnerisk eierskap. Gjennom prosjektet skulle studentene praktisere og lære CRP og utforske hvordan denne metoden kan brukes som et verktøy i deres kunstneriske utvikling. Personlig ønsket jeg gjennom rollen som fasilitator i CRP å oppøve større kompetanse i å gjennomføre en mer spørrende enn instruktiv undervisning.

Ti sangstudenter, tre mannlige og syv kvinnelige fra alle fire år av bachelorstudiet i musikkpedagogikk, deltok i dette gruppeprosjektet. Det gikk over studieåret 2014-15, og vi hadde ni samlinger à 2 timer. Alle studentene deltok både som utøvere og som samarbeidende og likestilte deltagere i gruppen. I flere av samlingene hadde sangstudentene med seg medspillere. Disse deltok den ene gangen, men de ble da trukket inn i prosessen på lik linje med de som var deltagere i hele prosjektet.

Mange av studentene på musikkpedagogikkstudiet har en sjangermessig bredde i sitt repertoar. Dette preget også repertoarvalget i samlingene. Det ble fremført klassisk musikk som romanser, kirkemusikk og arier, men flere fremførte egne låter, popmusikk, viser og folkemusikk. Noen fremførte sangene med en pianist eller akkompagnerte seg selv på klaver mens andre hadde med medspillere på gitar, akkordeon og trompet. Vi gjennomførte CRP slik prosessen er beskrevet i Liz Lerman og John Borstels bok Critical Response Process. A method for getting useful feedback on anything you make, from dance to dessert fra 2003. En prosess tok fra 40-45 minutter og det var to prosesser (med to sangere som var utøvere) i hver samling.

Prosjektet ble dokumentert på ulike måter, gjennom at studentene skrev logg etter at de hadde vært aktive som utøvere og med videoog lydopptak. Halvveis inn i prosjektet gjennomførte jeg gruppeintervjuer. Jeg intervjuet dem i tre grupper, 1. år (tre studenter), 2. år (tre studenter) og 3. og 4. år (fire studenter). I intervjuene ble studentene spurt om hvordan de opplevde å arbeide med CRP, og på hvilke måter dette prosjektet påvirket deres kunstneriske identitet og eierskap.

Collaborative learning, i denne sammenhengen oversatt til samarbeidslæring, er ingen ukjent arbeidsmåte i musikkstudier og blant musikere. Man utvikler et musikalsk materiale gjennom samspill og kammermusikalske prosesser. Studenter arbeider i uformelle arenaer som peers, forstått som kolleger, medstudenter eller likeverdige, der man øver og musiserer sammen. Man diskuterer problemstillinger, spiller for hverandre og gir hverandre tilbakemeldinger. Samarbeidslæring foregår også i organisert undervisning, i klassetimer og i mesterklasser. Lærere legger opp til ulik grad av lærerstyring i slike timer, fra undervisning som er svært lærerstyrt i den ene enden av en skala, til i andre enden, en type læringsaktiviteter der alle deltagere, både studenter og lærer, er likeverdige og med de samme mulighetene til å sette dagsorden og bidra med innspill og tilbakemeldinger. I situasjoner hvor alle deltagerne er likeverdige oppstår et læringsfellesskap bygd på et prinsipp om at læring skjer gjennom deling og demokrati. Fellesskapet skaper engasjement og motivasjon, noe som kan føre til større eierskap til egne kunstneriske prosesser.