Den amerikanske ballettdanseren og koreografen Liz Lerman reflekterte allerede tidlig i sin karriere over hvordan forskjellig type feedback, tilbakemeldinger, hadde så ulik effekt på henne. Noen tilbakemeldinger inspirerte og gjorde at hun lenget etter å komme tilbake til sitt arbeidsrom for å prøve ut, mens andre typer tilbakemeldinger hadde motsatt effekt. Den tøffe kritikk-kulturen som hun hevder foregår i kunstneriske miljøer ble etterhvert problematisk for henne, både som mottager av, og som avsender av kritikk. Som mottager opplevde hun ofte at tilbakemeldinger ble for lite konkrete og meningsfulle, eller de opplevdes som brutale. Som pedagog, eller som deltager i vurderingskomiteer og paneler, kjente hun seg ukomfortabel med å skulle gi tilbakemeldinger uten at hun hadde større innsikt i de utøvende kunstnernes egne prosesser og ideer:
«I even began to question the basic premises underlying my teaching of dance composition because I was troubled about the nature of my response to the work being created by my students. I had plenty to say. That wasn´t the problem. But I kept wondering why I was saying it: Was I truly helping my students find their individual voices or was I just trying to create clones of me?»
(Lerman og Borstel (2003), s. 6)
Lerman utviklet derfor en metode for å gi og motta tilbakemeldinger, basert på at man opptrer som peers, som likeverdige i prosessen. Lerman skrev sammen med kollega John Borstel en bok som beskriver CRP, og hun har siden både anvendt metoden selv og undervist i den. Selv ble jeg introdusert for metoden på et ICONseminar våren 2014 og deltok så på et ukes-kurs med Liz Lerman på Guildhall School of Music & Drama høsten 2014. Jeg har siden truffet henne og vært i dialog med henne om mitt arbeid med å bli en kompetent utøver av CRP.
CRP er en metode der en gruppe mennesker i samarbeid fokuserer på en kunstnerisk fremførelse eller en annen type presentasjon, med hensikt at den eller de som har fremført skal få flere ideer, se nye muligheter, videreutvikle sitt materiale, utvide sin kreativitet eller få nye ferdigheter. Prosessen foregår i fire trinn og deltagerne i prosessen kan inneha tre ulike roller, på engelsk artist, responders og facilitator, på norsk utøver, respondenter og fasilitator. Utøveren er den eller de som fremfører det kunstneriske materialet som er i fokus for prosessen.
Respondentene er venner, kolleger, medstudenter eller publikum, og de kan ha ekspertkompetanse eller være nybegynnere. Hva slags respondenter man velger å ha med i en CRP-samling avhenger av det man ønsker å få ut av prosessen. For at prosessen skal fungere etter intensjonen trenger man en fasilitator som styrer tilbakemeldingene, kommentarene og spørsmålene. Denne sørger for at dialogen foregår innenfor rammene i de ulike trinnene. Fasilitator sørger for at man holder seg til den tematikken man til enhver tid arbeider med og leder prosessen inn i det neste trinnet av prosessen. Fasilitator, som er trent på CRP, kan også veilede utøveren eller respondentene, bidra til å oppklare uklarheter eller forsiktig bremse den type tilbakemeldinger som ikke gagner prosessen.
CRP bygger på læringsprinsippet at man i større grad lærer og motiveres av å oppdage selv enn når man blir fortalt hva man skal gjøre. Gjennom dialog oppdages muligheter, og når man spør om råd, blir man mer mottagelig for læring enn om man mottar instruksjoner. Utøveren skal gjennom samarbeidslæring selv oppdage og reflektere, og motiveres til å arbeide dypere og videre i sine kunstneriske uttrykk.