9 fiolin- og bratsjstudenter i 1.-6. år samles på rom 454 på Musikkhøgskolen, en akkompagnatør eller to stikker innom – og blir iblant lenger enn hun eller han må. Iblant må jeg mane til orden for å samle alle om det faglige, vi har bare fem kvarter på oss. Instrumentene pakkes fort opp og rekkefølgen improviseres, med ekstra hensyn til akkompagnatørene. Førstemann spiller stykket sitt, en sonateeller konsertsats, eller kanskje en etyde, så kommer en kommentarrunde, deretter er det den nestes tur. Alle forventes å gi tilbakemeldinger, men jeg styrer nok ordet litt – en fersk førsteårsstudent må ikke nødvendigvis kommentere spillet til en masterkandidat med et konsertklart stykke. Selv søker jeg ellers å holde meg noe i bakgrunnen – dette skal slett ikke være noen mesterklasse! Den uformelle tonen tillater like fullt nerver og intensitet, latter og tårer…

Slik foregår våre klassetimer stort sett en gang pr. uke. Jeg har hatt slike timer i mange år, iblant to litt kortere hver uke – henholdsvis for teknikk og repertoar, men nå kan det være litt av hvert på den ene. Og hvis vi er få eller gjengen føler seg dårlig forberedt, blir det skalaer. Merkelig nok er også det populært iblant. I det hele tatt har det vist seg at disse timene blir satt stor pris på, ved en skriftlig evaluering i 2014 var begeistringen nesten overveldende, til min forundring. Hva kan grunnen være?

Spørsmålet er betimelig, for jeg har ikke bare gode erfaringer. Som yngre lærer (med mindre autoritet?) kunne jeg oppleve at en enkelt elev som ikke fulgte spillereglene, var nok til å sabotere opplegget. Det kunne være at hun ikke brydde seg om nødvendig forberedelse eller at de sosiale antennene rett og slett ikke var innstilt. Jeg hadde kanskje ikke klare forestillinger om hva jeg ville oppnå heller. Uansett er god gruppedynamikk ikke noe som kommer av seg selv. Klassetimene har vel også endret seg litt. På veien ble forsøk med å slå sammen to klasser med begges lærere gjort noen ganger, men dette var ikke helt lett å organisere. Nå forekommer det at vi har en gjest eller to, medstudenter, en gjestelærer eller tilmed en kollega fra en annen fagseksjon. En av dem, musikkpedagogen Ingrid Maria Hanken, var så vennlig å gjøre oppmerksom på at disse klassetimene nok hadde særlige kvaliteter, og at de faktisk kunne ha med meg å gjøre. Hvordan da?

Dette er en følsom gjeng, som går et krevende studium: Du må være både talentfull og dedikert for å kunne få en plass i et av våre profesjonelle orkestre – som nok de fleste drømmer om. Det hender én sier at disse klassetimene er den verste arenaen å opptre i. I ett tilfelle ble en nylig opptatt student bokstavelig talt stiv av skrekk, jeg måtte forsiktig redde bratsjen ut av hendene hennes og leie henne til en stol.

Det gikk heldigvis over og hun fikk sin jobb etter fire år, også hun satte etter hvert stor pris på klassetimene.

På en måte må det ha med rammer å gjøre. Det har etter hvert utviklet seg en form og omgangstone som nye studenter integreres i av dem som allerede er en del av klassen. Vi opererer ikke med uttalte regler om hva som kan sies eller gjøres, jeg er en stor tilhenger av spontanitet. Slik kan da også samlingene variere i innhold og form, men noen underliggende prinsipper er jeg opptatt av:

Undervisningen er et samarbeid mellom studenten(e) og meg. Egentlig tror jeg dette gjelder det meste av undervisning: Jeg har opplevd hvor tungt det kan føles å forelese mens noen av tilhørerne sover i auditoriet. En våken og motivert forsamling gjør meg selvsagt til en bedre foreleser. Nå er selvsagt denne undervisningsformen annerledes ved at forsamlingen normalt er passivt mottagende. Hva gjelder enkeltundervisningen, sier jeg til nye studenter at de aktivt må ta ansvar for undervisningens kvalitet. «Du må lære meg å undervise deg. Still krav og la meg slippe å gjenta noe, da gjør du meg til en god lærer!» Selv syntes jeg tidligere det var en utfordring å kunne stille harde krav innenfor den trygge rammen jeg ønsker at både enkeltog klassetimer skal ha – jeg var så snill, ble det sagt. Nå har jeg heldigvis ikke hørt det på en stund..

Man lærer bedre i fellesskap enn alene, heller med enn mot hverandre. Klassiske utøvere tilbringer uansett en mengde timer alene – i alle fall bør de det.

Fellesskapet i klassen bygger på en forståelse av at alle har sine utfordringer og noe å lære av de andre, man kan støtte opp om og utfordre hverandre på samme tid.

Med andre ord, man er i samme båt. Min egen studietid i Wien var preget av et tydelig hierarki blant studentene og jeg hører ennå om dette ved høgskoler på kontinentet. I mange tilfeller kjenner studentene knapt hverandre, men vet likevel fort hvem som har spesiell status.

Øving bør være utforskende. Det dreier seg om utforskning av musikken, instrumentet og en selv. Også klassetimer og andre timer kan ses som en del av øvingen.

Dermed blir spørsmål og situasjoner som åpner for ny forståelse og aha-opplevelser sentrale. Antagelig blir det utforskende aspektet viktigere med stigende nivå, og for NMHs studenter bør det være helt sentralt. Innlæringen av grunnleggende ferdigheter, som Ludwig Wittgenstein kaller drill (eller tilmed dressur,

«Abrichtung»), er nok av noe annen art. Men dessverre er drill-aspektet noe som ofte forfølger oss klassiske musikere altfor lenge. Klassetimene søker jeg å gjøre nettopp til en arena for felles utforskning – da kan også jeg lære noe. Studentene kan se ting jeg ikke ser, det ville ikke skje hvis jeg var for drillende og dominerende. Satt på spissen tror jeg for dominerende lærere er fordummende!

Jeg må gå ut fra at disse underliggende prinsippene gir en ramme av uskrevne regler til klassetimene våre. Og studentene forholder seg til rammen og reglene, er aktive, sier alltid noe positivt først – det kan bli litt stereotypt – og tråkker sjelden over usynlige grenser. Men det kan forekomme: En ikke-skandinavisk student ble først perpleks da hun ble bedt om å kommentere en av sine medstudenters spill, så kastet hun seg ut i det på nådeløst vis. Forfriskende absolutt, men vi måtte ta en prat etterpå. Selv om jeg ønsker å være bare Morten aldri så mye, er det visse aspekter og uttrykksmåter som må overlates til meg, det får jeg betalt for!

Det gode fellesskapet i klassen må balanseres. Jeg er glad i mine studenter og søker å se dem enkeltvis, og det hender at det oppstår misstemning underveis hos enkelte. En student gjør eksempelvis sensasjonelle fremskritt på kort tid, mens hennes studiekamerater føler seg musikalsk og teknisk bokstavelig forbigått. Det kan gi en slags skyldfølelse både hos den ene som lykkes og de andre, som jeg må hjelpe dem å bearbeide. Slikt kan ta litt tid for dem å forstå, men det er konkurranse i dette yrket og det må være lov å være god! Annerledes er det med uklare kommentarer, som i verste fall kan gi rom for ubehagelige misforståelser. Ikke bare må studentene vise respekt for hverandre (og meg) ved å spille på et nivå opp mot sitt beste, de må også kommentere skikkelig og allment forståelig. Er det ikke slik at det en kan si klart, først må være tenkt klart? Det vil jeg gjerne hjelpe studentene med. Det hender jevnlig at jeg ber en student utdype en kommentar eller omformulere den slik at til og med jeg forstår ham. Og er det ikke-skandinaver til stede, så på engelsk, det er studentene mer enn villige til. Iblant gir jeg spesifikke oppgaver og lar forskjellige ta seg av intonasjon, rytme, klang og frasering, for eksempel. Går det nå en gang ikke så bra med spill eller kommentarer, kan jeg bli nødt til å ty til siste utvei, humor. Jeg håper uansett at holdninger blir formet ved hjelp av klassetimene og måten en gir tilbakemeldinger på. For eksempel er forslag om forbedringer å foretrekke framfor å påpeke feil! Dette er kanskje også en egnet måte å melde tilbake til en selv på? Likedan er et høyt nivå på andres prestasjoner noe en student bare må forholde seg til og følge opp selv som (ut-)øver: Er andre et godt eksempel for deg, forventes du å være et eksempel tilbake. I mange år nå har dette fungert rimelig godt uten å måtte forklares.

Men så finnes det selvsagt situasjoner hvor jeg tar over. Rett før prøvespill, eksamen eller solokonserter kan det være beskjeder å gi som jeg ikke vil overlate til andre. Eller det kan være nødvendig å si et sannhetens ord mens de andre hører på – det finnes lynende begavede studenter som er like dørgende late. Siste utvei er å kaste dem ut av en nettopp påbegynt time eller stille dem til ansvar foran de andre på klassetime. Da kan det bli svært stille… Også for dette har jeg fått forståelse og til sist takknemlighet! Men det skjer altså ikke ofte.

Noen viktige aspekter ved klassetimene er så selvfølgelige at det holder å nevne dem i forbifarten. De hjelper en å bli vant til å prestere jevnlig foran publikum, det er mye lettere å gjøre, for eksempel, prøvespill slik. De gir meg også anledning til å belyse tekniske eller musikalske spørsmål i plenum og dermed svekke papegøyefølelsen som oppstår når jeg sier det samme for ofte. Og selvsagt blir studentene i alle fall overfladisk kjent med repertoar de ikke er fortrolige med ennå, og har de arbeidet med samme verket selv, kan de oppleve det i nytt lys. Jeg håper også at forholdet dem imellom blir så åpent at de kan spille for hverandre ellers også, og jeg vet at det skjer.

Det kan virke som alt er såre bra og alle er glade, det blir i så fall lett en sovepute. For det er klart at dette kan utvikles videre og settes mer i system. Hvorfor ikke be en blåsereller klaverkollega ta over en gang? Trenger jeg egentlig være til stede bestandig, ville studentene kanskje føle seg friere uten? Noen ganger har jeg vært forhindret, og de har tatt seg av klassetimen på egen hånd og vært svært fornøyde etterpå – det innrømmer jeg at jeg er stolt over. Timene kunne utvides, opptak gjøres og gis til dem som ønsker, og mere til. Men klassetimene kunne jo faktisk også vært noe alle gruet seg til! Det er klart at man kan trives og være fornøyd med en undervisningsform uten at læringsutbyttet er særlig stort, men jeg velger å se bort fra denne muligheten. Kom innom og døm selv!