Morten Carlsen har i det foregående beskrevet hvordan han tenker rundt sine klassetimer. Jeg vil her utdype og kommentere noe av det Morten skriver med utgangspunkt i intervjuer jeg som prosjektleder har gjennomført med Morten og to av hans studenter, samt observasjon av tre klassetimer.

Morten bruker metaforen «å være i samme båt» i tittelen på sin artikkel. Dette avspeiler på mange måter kjernen i hvordan han ønsker at disse timene skal framstå; at undervisning og læring er et felles prosjekt hvor alle forventes å bidra og støtte hverandre. I intervjuet utdyper han det han kaller sitt ideal: «… det kan tas ned i setninger som at man lærer bedre sammen enn mot hverandre.» Studentene jeg intervjuet sier at de oppfatter at Morten nettopp har en klar visjon for hva slags arena klassetimene skal være. De mener det er en forutsetning at læreren har en visjon og kommuniserer den, fordi alle da kan dra i samme retning. Klassetimene får et felles mål og en klar innramming. At Morten lykkes i ambisjonen om at studentene skal oppleve at man er sammen om å lære, framgår tydelig i intervjuene med studentene. En av dem sier:

«Jeg tror alle i vår gruppe respekterer hverandre veldig, at vi er i en prosess og vil hjelpe hverandre. Jeg føler i hvert fall at det er et godt samhold. Det er ingen som sitter og ønsker at det skal gå dårlig for en annen, det er jo ikke sånn. Alle vet jo hvordan det er å stå der: Noen ganger er man godt forberedt, og da går det kanskje supert, men man er med hverandre i medgang og motgang.»

Studentene framhever hvor viktig det er at det er en støttende atmosføre på klassetimene: «det er litt lave skuldre», og det er akseptert at man kan spille ting man ikke behersker ennå: «det er greit å feile og prøve igjen». Dette støttes av Banduras forskning (Bandura, A. (1997) Self-efficacy. The exercise of control. New York; WH Freeman and Company) omkring hvordan mestringsfølelse kan utvikles: Gjennom å observere andre som arbeider seg gjennom utfordringer og gradvis forbedrer sine prestasjoner ved å jobbe målrettet, får man en forståelse av at læring er en gradvis prosess, og at nøkkelen til suksess er hardt arbeid. Hvis man innser at en mangelfull prestasjon skyldes begrenset erfaring eller mangelfull innsats snarere enn mangel på «talent», så kan det motvirke motløshet og motivere til økt innsats. En av studentene utrykker det slik. «Jeg blir jo inspirert: ‘det kan jeg også gjøre’, eller ‘det har jeg også lyst til å lære meg’.»

At det er en støttende atmosfære og «lave skuldre» betyr ikke at det ikke blir stilt krav til studentene. Morten sier i intervjuet at

«Jeg er ute etter den typen temperatur hvor den ene utfordres av den andre, samtidig som det ikke skal være for stramt og stivt selvfølgelig. Det skal være lov å mislykkes – men ikke for mye.»

Han er klar på at han forventer en innsats fra studentene, både med hensyn til spillingen, men også at de skal bidra med tydelige og konstruktive tilbakemeldinger til dem som spiller:

«Det handler om å sikte mot en stemning, føler jeg, en atmosføre som er preget av åpenhet, men også av ettertanke, man skal ikke bare si et eller annet.»

Han utdyper dette senere i intervjuet ved å si

«Jeg legger vekt på at de skal lære å ordlegge seg, men ikke nødvendigvis i første året. Men de må også for øvingen sin lære å tenke klart.»

Store deler av timene jeg observerte, ble benyttet til at studentene skulle gi tilbakemeldinger på hverandres framføringer, og til diskusjoner som kom i kjølvannet av tilbakemeldingene. Dette er i tråd med Mortens målsetting om å involvere studentene og gi dem ansvar for innholdet i timene. Dette er også noe studentene som jeg intervjuet setter stor pris på. De har begge erfaring med klassetimer hvor det bare er læreren som har gitt tilbakemeldinger, og de framhever det som positivt at det i Mortens klassetimer er «viktigere hva studentene faktisk har på hjertet, vi blir tatt på alvor.» Da jeg observerte klassetimene la jeg også merke til at Morten aldri var den første til å kommentere en framføring, han ga alltid ordet til studentene først, og mange ganger begrenset han sine kommentarer til bare å understreke og oppsummere det studentene hadde sagt. Dette kan være en av grunnene til at studentene opplever at de blir tatt på alvor.

Studentene sier i intervjuet at de alltid må være forberedt på å gi tilbakemeldinger, og at dette gjør at de lærer å lytte aktivt og kritisk. «Man må sitte der og øve på å være lærer på en måte». Studentene understreker også at de er klar over Mortens krav om å kunne ordlegge seg. «Her må alt være klinkende klart», som en av dem sier, ellers blir de bedt om å forklare hva de mener, og de må være forberedt på å argumentere for det de sier. Hvis man definerer øving som en undervisningsaktivitet hvor man er sin egen lærer, slik Jørgensen (Jørgensen, H. (2011) Undervisning i øving. En innføring for sangog instrumentallærere. Oslo: Norsk Musikforlag) gjør, så vil nettopp slike krav til studentene om å kunne lytte aktivt og gi tydelige og konstruktive tilbakemeldinger, bidra til at de blir gode lærere også for seg selv på øverommet.

At studentene ser betydningen av klassetimene både for sin egen del og for de andres, framgår av frammøtet: Så å si alle møter hver uke uansett om de skal spille eller ikke. En av studentene har disse betraktningene om hvorfor hun møter på klassetimene:

«Jeg ser på det som spilletime nummer to. Den har ganske lik prioritet. Det er en del av undervisningen jeg får, og da går jeg på timene.»

Dette viser at klassetimer kan være en svært viktig arena for studentenes læring, men det forutsetter klare visjoner og en bevisst strategi hos læreren for å lykkes.