Studentene ga underveis uttrykk for at det var frigjørende og positivt å bruke instrumentet sitt til fri improvisasjon. De så på det som et pusterom i en studiehverdag full av repertoar og noter, de opplevde at deres egen kreativitet og intuisjon fikk styre arbeidet. De syntes også det var nyttig med de grunnleggende øvelsene med språklyder, tonehøyde, dynamikk, artikulasjon etc., det ga dem en følelse av system og orden i noe som fort kunne blitt kaotisk.
Mot slutten av studieåret intervjuet prosjektleder Ingrid Maria Hanken to av studentene. For at studentene skulle kunne uttrykke seg mest mulig ærlig om undervisningen, var avtalen at jeg ikke skulle vite hvilke studenter som ble intervjuet, og jeg har bare hatt tilgang til anonymiserte utskrifter av intervjuene.
Begge studentene gir uttrykk for at de opplever det som nyttig og positivt at improvisasjonstimene har foregått i en gruppe. En av dem framhever spesielt dette at man kan bli mer kreativ i en gruppe:
«Jeg opplever det som den beste måten å jobbe på, å jobbe sammen, fordi man kan dra nytte av hverandre og all sin kreativitet og finne på ting som man ikke ville funnet på alene.»
Den andre studenten kommenterer at disse gruppetimene også bidrar til at de lærer å samarbeide:
«Jeg synes egentlig det er et veldig fint tillegg til eneundervisningen fordi du lærer deg å samarbeide på en helt annen måte, og så får man mer fokus på det musikalske. Man har jo også fokus på det rent tekniske, men det er ikke det som er det viktigste, men man musiserer sammen på en måte som man ikke gjør til vanlig i enetimene og i kompetimene. Man lærer seg å samarbeide og kommunisere gjennom musikk på en annen måte. For til vanlig er det jeg-et som er i sentrum, og det er det ikke i improvisasjonstimene, og det synes jeg er fint.»
De gir også uttrykk for at det er nyttig å høre hvordan andre opplever det de selv gjør, og at det gir en følelse av mestring å få respons på ideene:
«Men det er utrolig morsomt å få den responsen hvis du får en ide og den faktisk blir videreført. Det gir en veldig mestringsfølelse i seg selv. Det er jo gøy å komme med ideer som blir videreført og å støtte opp om de andre også.»
På spørsmålet om hva som skal til for at denne type undervisning skal fungere, svarer de at alle må stille med et åpent sinn, «… at alt er lov og blir fint – eller at det blir skikkelig teit, men det går fint likevel.» Man må være trygg på hverandre og at «… læreren setter et eksempel for alt man kan gjøre og ikke kommer og legger lokk på kreativiteten».
I intervjuene ble studentene også spurt om min rolle. Her gir studentene uttrykk for at de oppfatter at jeg «… har en ledende rolle, men ikke en lærerrolle per se», som den ene studenten uttrykker det. Den andre sier noe av det samme: «Hun er en inspirator og etter hvert mer veileder.» De opplever det som positivt at jeg har gitt dem oppgaver og noen rammer disse skal løses innenfor. De kommenterer at denne tydeligheten er bra, særlig ettersom jeg ikke har påtvunget dem noen spesielle løsninger, men heller «stiller riktige spørsmål til riktig tid», slik de opplever det. De synes det er bra at jeg ikke sier for mye, men lar det være mest opp til dem å reflektere over hva som har skjedd. En av dem kommenterer også at lærerens rolle bør endres over tid: «Men etter hvert som vi blir mer og mer trygge, så kan læreren med fordel trekke seg mer tilbake – eller delta».