Prosjektet dreide seg om å undervise en gruppe klassiske sangstudenter i fri vokalimprovisasjon. Opplegget er basert på den estiske sangeren og pedagogen Anne-Liis Polls metode. Hun har utarbeidet en metodikk som er rettet inn mot klassiske sangstudenter/sangere, hvor man har akustisk, klassisk sangteknikk og stemmebruk som utgangspunkt. Ved hjelp av enkle og tydelige øvelser bygger man opp et repertoar av musikalske uttrykksformer som danner en «verktøykasse» for utøveren.

I tillegg til at improvisasjon er en sjanger i seg selv, tror jeg det også beriker utøverens forhold til repertoaret. Klassiske utøvere har ofte svært stor respekt for det som står i notene og spør seg selv hva komponisten har tenkt, hvordan han/ hun vil at det skal klinge etc. Improvisasjon kan bidra til at sangerne får et friere og tryggere forhold til sitt eget instrument og tør å tolke musikkstykket på en mer original og personlig måte. De utvikler sin spontanitet, musikalske intuisjon, kommunikasjon og evne til å lytte.

Det var fire studenter med i gruppen, tre utøvende bachelorstudenter på hhv 2. (A), 3. (B) og 4. år (C) samt en ekstern sanger (D) som nettopp hadde avlagt sin bacheloreksamen på musikkpedagogikkstudiet. En av studentene hadde improvisert en del fra før, de tre andre svært lite. De kjente alle hverandre fra før, C og D var spesielt gode venner og bodde sammen. Jeg var spent på om D ville føle seg som en«outsider» fordi hun ikke lenger var en naturlig del av NMHs miljø, men det gikk helt fint. Jeg kjente dem alle ganske godt, både A, B og C var eller hadde på et eller annet tidspunkt vært mine sangelever. Noen ganger hadde vi med oss en komposisjonsstudent (E) som spiller klaver og synger. Han har improvisert mye før og var et meget verdifullt tilskudd til gruppen.

Vi hadde 5 samlinger i løpet av året, jeg hadde sett for meg at vi skulle ha flere, men det viste seg å være vanskelig finne tidspunkt hvor alle kunne. Som regel holdt vi på i 90 minutter. Jeg brukte en del tid på den første samlingen til å gå igjennom noen av prinsippene for denne type improvisasjon. Den er veldig knyttet til språklyder, og vi jobbet systematisk med stemte og ustemte konsonanter, så vokaler, så stavelser. Dette gjorde vi på hver samling, som oppvarming. Jeg var alltid med på dette, som en slags leder/veileder. Alltid når jeg introduserte nye elementer i improvisasjonen var jeg med, utover i timen trakk jeg meg mer og mer ut. Jeg ga dem oftest noen rammer, som for eksempel varighet, affekt, dynamikk etc., andre ganger fikk de være helt frie. Etter hver improvisasjon lot jeg først studentene kommentere det som hadde skjedd før jeg selv sa noe.

Etter hvert som de mestret det grunnleggende og hadde en viss oversikt over sin «verktøykasse», noe som tok forbausende kort tid, introduserte jeg dem for fem punkter som er viktige å være oppmerksom på når man improviserer i gruppe:

• Imitasjon
• Variasjon
• Kontrast
• Solo/lead
• Stillhet

Ved å bevisst bruke disse parameterne blir det enklere å få en form på satsene, og det blir mer variasjon. Jeg understreket at for nybegynnere er det kanskje det siste punktet som er vanskeligst, det å bare lytte, samle tankene og faktisk vente til man har noe å si.

Det var interessant å observere hvordan dynamikken i gruppen utviklet seg i løpet av samlingene. De satte hver og en sitt preg på improvisasjonene og fant sine naturlige plasser i fellesskapet. D kunne være svært uttrykksfull og engasjert, ofte så jeg på ansiktet hennes hva hun tenkte før det kom en lyd. C var aktiv, aldri redd for å starte en improvisasjon eller introdusere nye ting. B var svært åpen, lyttende og kommenterende overfor det som skjedde, hun var veldig komfortabel med å improvisere, spesielt når det beveget seg mot teater/opera. A introduserte gjerne nye elementer, han brukte ofte sitt morsmål (ikke norsk) når han improviserte. Han likte også å bruke melodier og linjer som kontrastelement til det som foregikk rundt ham. E var svært lyttende og kreativ, han smeltet inn i gruppen og hadde et stort repertoar av improvisatoriske elementer. Som komponist var han jo vant til å tenke oppbygning og form, hans improvisasjoner bar preg av dette. Det ble i det hele tatt en gruppe med en fin dynamikk, det ble aldri stivt og ukomfortabelt, kommunikasjonen fungerte bra.