Gruppesamtaler underveis i prosjektet og individuelle intervjuer i etterkant viste at studentene var svært fornøyde med innholdet i gruppetimene og gjennomføringen av prosjektet. De opplevde at temaene som ble diskutert i tematimene var klart formulerte og at målsettingen med den enkelte time var kjent for alle. Studentene var samstemte i betydningen av å kunne diskutere sangteknikk og interpretatoriske utfordringer med medstudenter i et fast forum.

Studentene la i sine tilbakemeldinger spesielt vekt på det positive i å oppleve at medstudenter arbeidet med de samme utfordringene, og at man sammen kunne finne frem til hvordan man kunne løse disse utfordringene på ulike måter. Flere ga uttrykk for at den brede sammensetningen av studenter i varierende alder og på ulike nivåer i studiet, virket berikende på kommunikasjonen i gruppa. De ferskeste studentene beskrev gjerne sine innspill gjennom metaforer, mens de mer erfarne benyttet fagterminologi i sine beskrivelser og vurderinger. De erfarne studentene opplevde tilbakemeldinger fra de mindre erfarne som spennende, fordi disse studentene uttrykte seg på delvis uventede måter.

Studentene var spesielt fornøyde med interpretasjonstimene hvor pianist var til stede.

Betydningen av å kunne verbalisere tekniske utfordringer ble fremhevet som vesentlig i denne sammenheng. Studentene reflekterte over medstudenters fremførelser og ble gjennom disse refleksjonene mer bevisste som sangere. De sier at det er utfordrende i seg selv å sette ord på noe som kan oppleves som så abstrakt og komplekst, og de fremhever at det ligger mye læring i å kunne ordlegge seg om egne og andres fremførelser. Felles begrepsbruk i en slik sammenheng skaper også mindre misforståelser.

Lærerrollen var ny og uvant, spesielt for utøverstudentene. Gjennom diskusjonene med studentkolleger ble egne utfordringer mindre «farlige». Studentene ble vant til å snakke om tekniske vanskeligheter i repertoaret, og denne type åpenhet ble i seg selv en naturlig del av opplæringen. Studentene sier også at samholdet mellom sangerne ble bedre i denne perioden, at de ble kjent med flere og har fått et tryggere ståsted i studiet. Den plattformen de har klart å bygge gjennom disse gruppetimene har lagt grunnlaget for en kommunikasjon studentene i mellom, der det er blitt naturlig å gi hverandre tilbakemeldinger på en konstruktiv og oppbyggende måte. Studentene opplever anledningen til å kunne diskutere tekniske utfordringer med medstudenter som noe helt nytt i deres studium. De mindre erfarne studentene gir spesielt uttrykk for at det er både motiverende og samtidig demotiverende å se at eldre studenter sliter med de samme utfordringene som de selv, også etter mange års studium. Studentene sier også at denne type samarbeid gjør det lettere å spørre hverandre om råd i andre sammenhenger.

Situasjonen var uvant for de fleste studentene. Det var uvant å forholde seg til tilbakemeldinger fra andre enn egen lærer, og det var uvant å skulle gi konstruktiv kritikk til medstudenter. Noen studenter ga uttrykk for at de følte seg utrygge i situasjonen i begynnelsen av prosjektet. Rutinen ble derfor at studentene som sang formidlet hvor langt de var kommet i innstuderingsprosessen. Denne informasjonen var retningsgivende for grad av detaljering i tilbakemeldingene.

Studentene hadde ønsket mer tid avsatt til hver enkelt student i gruppetimen da det ble liten tid til å prøve ut konkrete innspill fra medstudentene.

Studentene arbeidet aktivt med å finne sin plass i gruppen. De ga klart uttrykk for at hvis en slik gruppe skal fungere på en god måte, må hver enkelt deltaker være villig til å gå utenfor egen komfortsone og fremstille seg med noe man ikke nødvendigvis har full kontroll på. Man går inn som «den man er», men har også et ansvar for hvordan man opptrer overfor sine medstudenter i situasjonen. Det var forventet at alle skulle ta vare på hverandre og bygge et godt, trygt klima, samtidig som mulighetene for å komme med konstruktiv kritikk skulle være til stede.

Bjørkøy var til stede i alle timene, men involverte seg i liten grad. Studentene styrte det meste selv og var tilfreds med lærerens grad av involvering i prosessen. Enkelte ga uttrykk for at læreren kanskje ikke hadde behøvd å være til stede hver gang, mens andre opplevde det som trygt å vite at han ville gripe inn hvis enkeltkommentarer gikk i feil retning.