Overføring av kunnskap fra sangpedagog til student er i tradisjonen individuell og i stor grad preget av overføring av taus kunnskap. Sanginstrumentet er hele kroppen, og sangteknikken dreier seg om å lære å kontrollere kroppsholdning, riktig avspenning, pust og støtte, register etc. De fleste av disse ferdighetene kan bare delvis observeres, de er skjult, og derfor ikke så lett tilgjengelig for entydige, klare tilbakemeldinger.

Mange sangpedagoger utvikler sitt eget vokabular og sine egne definisjoner. Dette «språket» kan fungere godt i kommunikasjonen mellom en spesifikk lærer og en student, men fungerer ofte lite tilfredsstillende i en faglig diskusjon på et mer overordnet plan. «Individualiseringen» av begreper og definisjoner kan føre til at den kollegiale diskusjonen blir begrenset eller helt fraværende både blant lærere og studenter. God undervisning og veiledning stiller derfor store krav til presist språk og klare definisjoner.

I prosjektet, som ble gjennomført studieåret 2014–15, ønsket vi å finne ut om det kan være mulig å tilrettelegge for at spesifikk sangteknisk undervisning, som i hovedsak har foregått i individuelle timer i en kommunikasjon mellom lærer og student, også kan foregå i gruppe. Vi ville undersøke om gruppeundervisning kan bidra til å øke presisjonsnivået på det sangtekniske vokabularet i studentenes tilbakemeldinger, øke studentenes læringsutbytte og i tillegg gi økt forståelse for og innsikt i det komplekse sanginstrumentet.

(Professor Svein Bjørkøy har gjennomført prosjektet. Førsteamanuensis Bjørg Julsrud Bjøntegaard har observert prosjektet og intervjuet studentene og Bjørkøy.)

Prosjektet hadde sitt utgangspunkt i utsagnet: «To teach is to learn twice» (Joubert, Joseph (1896/2014) Pensées of Joubert. London: George Allen).

Ett av målene med prosjektet var å gi studentene en mulighet for å identifisere, diskutere og verbalisere sangtekniske problemstillinger sammen med medstudenter.

Vi ville undersøke og utprøve

• modeller for hvordan den individuelle hovedinstrumentundervisningen i sang kan styrkes og bidra til økt læringsutbytte ved å komplettere den individuelle ordinære undervisningen med noe gruppeundervisning.
• hvordan studentene kan involveres i undervisningen ved å ta i bruk kollegaveiledning på en systematisk måte.
• hvordan man kan utvikle et konstruktivt vokabular når man skal gi tilbakemeldinger til studentkolleger.
• sangtekniske begreper og definisjoner innen fagterminologi.
• hvordan det å veilede andre innvirker på egen refleksjon, øving og sangteknisk utvikling.

Man ville kanskje forvente at utfordringene knyttet til manglende felles vokabular i forbindelse med å gi presise tilbakemeldinger på sangteknikk og kunstneriske uttrykk, ikke skulle være spesielt tydelige i dette prosjektet siden alle studentene som deltok hadde samme hovedlærer. Det viste seg imidlertid at studentene uttrykte seg meget forskjellig om spesifikke sangtekniske utfordringer, noe som igjen bidro til gode diskusjoner i gruppetimene.

Ni av Svein Bjørkøys studenter i utøvende og musikkpedagogiske studier, utgjorde prosjektgruppen:

• En student på masternivå
• Tre 4. årsstudenter på bachelornivå
• Tre 3. årsstudenter på bachelornivå
• En 2. årsstudent på bachelornivå
• En 1. årsstudent på bachelornivå

Det ble gjennomført 11 gruppesamlinger på 75 minutter i studieåret 2014–15, jevnt fordelt over hele studieåret. Disse gruppetimene var et tillegg til den ukentlige individuelle undervisningen.

Innholdet i timene ble avtalt fra gang til gang, også hvem som skulle presentere eller innlede til de konkrete, avtalte temaene. Alle gruppetimene hadde i hovedsak fokus på sangteknikk. Det kunne være temaer som omhandlet pust, klang, vokalegalisering, register med mer. To dobbelttimer pr. semester var knyttet til interpretasjon med pianist til stede. Her fokuserte studentene på sammenhengen mellom spesifikke, musikalske krav i et bestemt repertoar og tekniske tilnærminger til fremføringen av dette repertoaret. Studentene forberedte seg på et konkret tema, og det ble forventet at de skulle benytte tekniske begreper i tilbakemeldingene til hverandre. En masterstudent hadde hovedansvar for å organisere opplegget fra gang til gang, samt å sørge for at all nødvendig informasjon ble kommunisert gjennom en egen facebookgruppe. Studentene hadde et samlet ansvar for timene, det vil si at de hadde et samlet ansvar for at hver student fremførte forberedt repertoar, og at kommentarene til den enkelte fremførelsen var konstruktive.

Lærer var til stede på alle gruppetimene, men bidro kun med kommentarer når han selv eller studentene opplevde dette som nødvendig. Siden gruppeundervisningen ikke var en del av det ordinære studieplanfestede programmet, og timene måtte legges til ettermiddagstid, varierte deltagelsen i timene fra fire til seks studenter.
En gruppetime foregikk på følgende måte: Studentene satt i halvsirkel. Hver student som deltok aktivt, hadde ca. 20 minutter til rådighet til egen fremføring. Studenten valgte selv repertoar knyttet til avtalt teknisk tema, og innledet gjerne med å si noe om egne tekniske utfordringer, hvor langt han/hun var kommet i innstuderingen og form på tilbakemeldinger som var ønsket på egen fremføring.

Masterstudenten som hadde hovedansvaret for organiseringen fra gang til gang var, sammen med de mer erfarne 2. avdelingsstudentene på utøverstudiet, i utgangspunktet tiltenkt et mentoransvar overfor de mer uerfarne studentene. Det betyr at de skulle ha et spesielt ansvar for å gi konstruktive tilbakemeldinger til disse studentene, slik at de skulle føle seg godt ivaretatt. Mentorordningen ble imidlertid ikke gjennomført systematisk da studentene fant det mer hensiktsmessig å være likeverdige «kolleger» i denne sammenheng.

Studentene skrev logg fra timene. Bjørkøy skrev også logg og gjennomførte jevnlige korte evalueringer av prosjektet med studentgruppen. I tillegg hadde han planleggingsmøter med masterstudenten som hadde hovedansvar for organiseringen. Prosjektet ble fulgt av Bjøntegaard, som observerte gruppetimene og intervjuet Bjørkøy og fem av studentene som deltok.