Tradisjonell undervisning i utøvende musikk har til alle tider foregått som vekselvirkning mellom individuell veiledning og klassetimer/masterclasses. Av en eller annen grunn har det ikke vært like aktuelt med undervisning i små grupper. Men for en utøver er det jo innlysende nødvendig å spille kammermusikk – ikke bare solo og orkester – for å bli en mest mulig komplett musiker og kunstner. Derfor er det et spørsmål om ikke grupper også skulle være en naturlig del av utdannelsen – undervisningens svar på kammermusikken.

Hva kan man oppnå ved denne varianten? All undervisning bør ha som mål å frembringe dedikerte og bevisste musikere som har trang til å formidle det de har, kunstnere med forståelse og respekt, både for egne og andres uttrykksmåter og særpreg. Derfor er det også så viktig å gi rom for og tilskyndelse til både å kjenne og utvikle ens eget potensiale, men også erkjenne og sette pris på andres potensiale. Slik blir man mer bevisst på perspektivene og det uendelig rike landskapet man er en del av – på en annen måte enn om man skulle være mer overlatt til seg selv. Og her tror jeg gruppeundervisning kan være et viktig supplement til andre undervisningsformer.

I mitt prosjekt hadde jeg den idé at gruppen måtte være liten – men med fler enn bare to. Jeg ønsket at gruppen skulle ligne mest mulig på en «utøversituasjon», hvor studentene selv i størst mulig grad skulle ha ansvar og styring. Ved på den måten å kaste dem ut på dypet håpet jeg at det ville virke som en stimulans (slik som det ofte skjer på konserter). Når man ikke har noen annen vei enn framover, skjer det ofte at ideene, følelsene og forståelsen får en slags «boost».... tanker og innsikt en kanskje ikke var klar over fantes hos en selv, finner veien ut.

Settingen ble da slik: Jeg spurte tre studenter om de ville møtes en gang ukentlig til en 60 min. sesjon på mitt kontor. Hver enkelt skulle da spille (fritt valgt repertoar) og bli undervist av de to andre – 20 min. hver. Jeg, som deres lærer, skulle i dette tilfelle fungere som observatør – med så lite involvering som mulig.

Antallet på tre studenter mente jeg var optimalt. To ble for lite dynamisk, mens fire lett kunne medføre at noen ble litt anonyme.

Hvor langt studentene var kommet i studiet, anså jeg for underordnet. Viktigere var det å sette sammen personligheter som kunne utfylle hverandre.

Det var også et poeng at lærer skulle være tilstede i rommet, slik at timen fikk et noe fokusert og «alvorlig» preg – slik utøverens formidlingssituasjon jo oftest har. Samtidig gjorde jeg det klart at jeg mente de hadde i seg det som skulle til for å gjøre timene meningsfulle og givende, og at jeg dermed ga dem fritt spillerom til å utfolde seg. Slik jeg så det, var det ekstremt viktig å gi dem denne tilliten som et utgangspunkt – ellers ville de kanskje bli mer opptatt av å si de «riktige» tingene enn hva de egentlig tenkte. Like viktig var det at jeg aldri måtte antyde at jeg mente at noe av det de sa var feil. Min eneste involvering kunne være en sjelden gang hvor jeg oppfordret dem til å utdype enkelte saker som de tok opp – eller at jeg kunne komme med noen supplerende opplysninger.

Både studentene og jeg skrev logger gjennom året, og prosjektleder Ingrid Maria Hanken observerte noen timer og gjennomførte intervjuer med både studentene og meg.