I hvilken grad ble så de nevnte ønskene og målene oppfylt?

Det var tilfredsstillende å legge merke til at de virket motiverte til å ta fatt i musikken og jobbe inngående med den. Det ble sjelden eller aldri stillstand, de var både ivrige og faglig gode. Jeg hadde forøvrig aldri trang til å korrigere noe.

Etter noen timer fant de ut at det ble for kort tid på hver, slik at de gikk over til at to studenter spilte hver gang. De fikk gått mer i dybden, noe de tydelig var mer fornøyd med.

Kommunikasjonen studentene imellom var ikke optimal til å begynne med, men det var veldig betydningsfullt å se hvordan det «gikk seg til». Det foregikk en stille korrigering av tilnærming og måter å snakke/undervise på. Atmosfæren var udelt positiv hele prosjektet gjennom.

I løpet av året utfordret jeg dem til hver enkelt etter tur å ta ansvaret for en hel time – holde «masterclass» for de to andre. Det var interessant å se hvordan personlighet spilte en rolle for hvor godt de trivdes i den situasjonen. Der var det tydelig forskjell. Men i den vanlige gruppedynamikken følte alle seg hjemme.

I evalueringsmøtet før jul var det fra studentenes side en stor glede å spore over å kunne delta i prosjektet. Ord som «utvikling, trygghet, kommunikasjon, faglig dyktighet, få ut potensiale, mer å komme med» var ofte framme i samtalen. Man kan vel si at denne undervisningsformen har en stor nytteverdi – av flere grunner:

• Det foregår en stor grad av bevisstgjøring rundt ens eget spill og intensjoner.
• Man får innsikt i andres tankegang og musikalsk ståsted.
• Gjennom slike prosesser foregår en selvstendiggjøring med hensyn til hvilke kunstneriske valg man ønsker å ta.
• Det blir naturlig å både gi og motta tilbakemeldinger, uten at det skal ligge usikkerhet eller frykt bak – nettopp fordi man lærer en grunnleggende respekt for andre. Det er først da man kan hvile trygt i egen overbevisning.