Hva sier studentene selv om prosjektet? Vi kan til slutt ta med de oppsummerende tankene hver enkelt gjorde seg i sine logger ved slutten av studieåret:

Student A:

Når jeg nå tar permisjon for et år er gruppetimene noe av det jeg kommer til å savne. Det har vært veldig motiverende og inspirerende å spille i disse timene, og å selv gi tilbakemelding.

Mitt inntrykk er at dette er lærerikt av flere grunner. Det å gi tilbakemelding har to aspekter: Det ene er å få pedagogisk erfaring og erfaring i hvordan man går frem og formulerer tilbakemeldinger slik at det blir forstått best mulig. Det andre er å trene i å lytte for sin egen del og finne ut hva som fungerer fint og hva som ikke fungerer fint, og i så fall identifisere det som kan bli bedre og finne ut hvordan. Å finne ut av hvorfor ting ikke er helt perfekt, altså peke konkret på årsaker til at noe høres rart ut, er ikke alltid enkelt. Gruppetime-opplegget setter fokus på å trene opp dette. Slike ferdigheter er viktig å trene, på lik linje med tekniske fingerferdigheter. Derfor synes jeg gruppetimer som dette er god undervisning. Vel og merke hvis gruppedynamikken fungerer bra, og jeg synes vår trio har vært bra, der alle utfyller hverandre. Noen mer snakkesalige enn andre, men slik skal det være.

Personlig har en av mine utfordringer gjennomgående vært å sette ord på helheten i musikken. Jeg synes det er ganske greit å peke på diverse konkrete ting som kunne vært gjort annerledes, men å formulere helhetlige betraktninger etter at noen har spilt musikken er en utfordring.

Det å spille selv er selvsagt nyttig og inspirerende, men jeg har satt mer og mer pris på lyttebiten. Som sagt ikke bare for å få pedagogisk trening, men for å lære å lytte og ta lærdom av det i sitt eget spill. Videre har det vært interessant å kunne få innspill fra andre når jeg selv har spilt. Dette har gitt meg perspektiver på egen personlige spillestil og man blir mer oppmerksom på hva slags pianist man er. Det har vært interessant å høre hva andre sier om mitt spill, spesielt siden jeg før jeg begynte på NMH sjelden fikk tilbakemeldinger. Jeg øvde i mange år uten pianolærer før opptaksprøvene (men tror samtidig at dette har gjort at jeg har klart å utvikle min egen spilleteknikk uforstyrret, og som fungerer for meg og mine fingre). Det har vært veldig interessant å stige ut av min tidligere isolasjonistiske holdning og få folk til komme med tilbakemeldinger. Det har vært identitetsskapende og har vært med på å utvikle meg som utøver. Et bra prosjekt.

Student B:

...(jeg) kan lett påstå at CEMPE har påvirket meg stort og er et fint speilbilde av min utvikling som musiker. Jo yngre man er, jo større sannsynlighet er det for at man føler man har rett og skjønner alt. Det har jeg også tenkt. Alt var fullt av analyser, begrunnelser, meninger. (…)

Jeg slet jo veldig i starten med kommunikasjon. De visste ikke hvem jeg var, hvordan jeg var, også de selv var annerledes enn mennesker jeg vanligvis var i kontakt med. De virket sårbare, snille og… myke. Så skjønte jeg, at jeg måtte justere måten jeg uttrykket meg på. Jeg har jobbet med det helt til nå.

En annen ting jeg måtte jobbe med var å konkretisere mer. Jo mer abstrakte mine tilbakemeldinger var, jo mer tydelig og konkret måtte jeg beskrive det jeg ville høre. Min forståelse av riktig undervisning forandret seg gjennom timene, og med det måtte min måte å undervise på forandres også.

Selv begynte jeg å vurdere mye mer det (medstudentene) spurte meg om å forandre eller prøve ut. Samtidig så var det ikke et stor problem egentlig, største delen av deres ideer var jeg enig med uten å måtte vurdere det. Men disse timene hjalp meg å forstå hvor tilfeldig alle våre og alle andres sine ideer av og til kunne være. Eller, i hvert fall, hvor enkelt det er å snu tanker og ideer rundt. Det inspirerte meg å vurdere andres mening mye mer og til slutt ta en liten pause fra å studere klassisk musikk.

Disse timene har vært av de mest utfordrende og inspirerende jeg har hatt gjennom fem år på NMH. Samtidig noen av mest koselig og vennlige. Det er nok den perfekte blanding for en time å være!

Student C:

… jeg føler at vi blir stadig mer vant med situasjonen og har ofte noe på hjertet. Mesterklasser var også veldig spennende og hvis jeg fikk velge selv ville jeg ha hatt annenhver time med mesterklasse. Det hviler større ansvar på den som skal undervise når man bare er en og det skjerper sansene. Jo flere slike timer vi har, jo mer overbevist blir jeg om at man trenger ikke å være på samme tekniske nivå for å kunne bidra som lærer. Musikalsk forståelse strekker seg mye lengre enn det enkelte instrument og merker at jeg blir litt trist/skuffa når lærere og andre sier «det var bra spilt og jeg har egentlig ikke så mye å si siden jeg ikke spiller piano».

Musikk er musikk og hvis du lytter må det jo gå an å bruke sin musikalske kompetanse til å gjøre seg en formening om hvilke valg utøveren har tatt og hvilke han eller hun kanskje heller burde ta, eventuelt hvilke ting han eller hun ikke er bevisst over. Det samme prinsippet gjelder i gruppeundervisningen; selv om jeg ikke har hørt eller spilt et stykke før timen, kan man alltid lytte og vurdere inntrykket man sitter igjen med.

Inntrykket for en som hører det for 1. gang kan også være vel så viktig som kommentarer fra de som har hørt det mange ganger fordi man da ofte lytter etter forskjellige elementer av musikken som blir presentert.

En annen viktig lærdom følte jeg i den timen (navn) spilte 1. sats på Rachmaninov og (navn) kommenterte at melodien manglet en konsekvent/bevisst linje. Jens Harald grep litt inn, ikke fordi (navn) og jeg ikke hadde funnet en reelt forbedringsmulighet, men fordi vi knota så mye med å forklare (navn) hva han burde gjøre for å unngå problemet. Det å kunne oppdage at noe ikke er helt som det skal er ikke ensbetydende med å kunne formidle hva han som spiller kan gjøre for å få det resultatet vi som lærere vet han kan få til. Å undervise i musikk dreier seg i stor grad om å kunne gjøre begge deler.