Jeg har tro på hyppige møter med studentene. Jeg føler at hvis man møter studen- ten bare en gang i uka, legges det ganske mye press på disse timene, og man må prestere og være effektiv, både som student og lærer. Med opp til 3 møter pr uke har man mye større mulighet til å følge opp studentenes utvikling, svare på spørs- mål etc. En student sier i intervjuet at:

«På en god uke treffer jeg Julius tre ganger, fordi vi har de individuelle timene, gruppetimene og klassetimene, og ved alle tilfeller kan jeg helt kort spørre om råd om et eller annet. Så det å ha kontakt med ham flere ganger i uken er mer verdifullt en det å ha en noe lengre individuell time.»

I utgangspunktet skulle gruppene ha 3-4 studenter, men i løpet av prosjektet har gruppestørrelse variert mellom 2 og 6 studenter. Det er flere grunner til det: noen ganger var det sykefravær, noen glemte timen eller forsov seg, slik at det ble få til stede. Andre ganger var det flere til stede fordi masterstudentene som ikke hadde en egen gruppe, ble med, eller vi hadde noen gjester utenfra.

Gruppedynamikken henger mye sammen med de forskjellige personlighetene i gruppen, men uansett personlighetstyper i hver gruppe var det tydelig at gruppene på 3-4 studenter var de mest produktive. Der har man mange nok forskjellige synspunkter for å få i gang en diskusjon, og det legges mindre press på hver deltaker enn i en gruppe på 2. Øktene med de minste gruppene bar ofte preg av individuelle timer der jeg underviste den som spilte. Det var ikke nok energi til diskusjon. I de timene hvor gruppene var på 5-6 studenter kom det alltid fram mange interessante synspunkter og nok energi og innhold til å ha meningsfulle diskusjoner, men modereringen var vanskelig. De som snakket høyest snakket mest. Disse timene lignet også mye på klassetimene der man ofte ikke har nok tid til å gå i dybden på problemstillinger.

Den opprinnelige tanken bak gruppesammensetningen, i tillegg til årskull, var å ha en god blanding av aktive studenter og de som kanskje har en tendens til å gjemme seg litt; noen som alltid vil ha noe å si, og noen studenter som er mindre utadvendt. I praksis var dette vanskelig å få til på grunn av kollisjoner i studentenes timeplaner, og til slutt endte vi opp med grupper som passet sammen ut fra timeplanen. Det viste seg å være en grei løsning. Viktigere var det å få størrelsen på gruppen riktig.

Selv om jeg hadde håpet at alle ville være en del av faste grupper, hadde vi i praksis både faste og mer løst sammensatte grupper. Dynamikken i disse var veldig forskjellig. Studentene i de faste gruppene lærte å kjenne hverandre godt, ble trygge, fant sine roller i gruppen og hadde effektiv kommunikasjonsflyt (ofte uten behov for moderasjon). De løst sammensatte gruppene var mindre effektive på grunn av at mange «gjester» hadde mye mindre erfaring med dette undervisnings- formatet og måtte lære seg hvordan kommunikasjonen fungerte. Atmosfæren var kanskje litt mer spent, men til gjengjeld fikk vi fram mange flere synspunkter og nye ideer. Studentene i de faste gruppene delte mer felles forståelse og vokabular, kunne gå mer i dybden av noen problemstillinger som vi kunne diskutere i flere uker på rad. Det er vanskelig å si hvilket av disse formatene som fungerte best, og jeg tror at ved en blanding av faste og løst sammensatte grupper kan man få det beste ut av begge.