Ved prosjektstart hadde jeg ikke tenkt noe særlig rundt hvilken rolle jeg ville ha i gruppetimene. Man har et stort spenn å velge mellom: alt fra studentstyrte grupper der læreren stort sett observerer hvordan studentene jobber, til veldig lærerstyrte, der det læreren har å si er viktigst. I utgangspunktet hadde jeg tenkt at jeg kunne delta i diskusjoner med studentene på likt nivå, som en del av gruppen. Etter litt eksperimentering viste det seg at det å være en slags moderator virket mest naturlig, fordi jeg så et behov for å moderere timene. Jeg fant ut at det var viktig at noen modererer flyten i timen, kommentarene, hvem snakker når, passe på at alle kommer til orde, stille noen spørsmål om å utdype noen temaer eller konkretisere vage kommentarer. En student sier om dette:

«Det er bra å ha noen som modererer, som holder orden på tiden og bestemmer hvem sin tur det er til å si noe.»

Selv om jeg oftest inntar moderatorrollen, var det også nødvendig å være fleksibel. Noen ganger følte jeg behov for å være «mester» og undervise, mens jeg andre ganger følte meg trygg nok til å overlate arbeidet til studentene og være en obser- vatør: noen grupper klarte stort sett å moderere seg selv.

En student foreslår i intervjuet at jeg kunne brukt tiden til også å lære dem hvordan man gir tilbakemeldinger:

«Noen ganger kan jeg tenke ´hvorfor har vi en lærer som sitter i rommet og gir den samme typen kommentarer som alle andre? ´ Det er bra på en måte fordi det setter læreren på samme nivå som studentene. Men på en annen måte kunne kanskje læreren brukt denne timen til å gi tilbakemel- ding på hvordan vi gir tilbakemelding, for eksempel.»

Dette er interessant, fordi det kommuniserer studentenes behov for å lære hvordan man tenker og kommuniserer på en effektiv måte.

Det var stort sett gjennom mine spørsmål (noen ganger ledende) at jeg prøvde å formidle min tilbakemelding. Imidlertid samsvarer dette ikke alltid med det studentene har opplevd. Det er interessant å lese utskriftene fra intervjuene og hvordan dette kommer til uttrykk i noen av studentenes tilbakemeldinger om min rolle på gruppetimene. Jeg tror dette understrekker behovet for enda mer aktiv og bevisst moderering fra min side.

Student: «Vanligvis synes jeg han har en litt passiv rolle, ikke så aktiv. Ikke: ´hva tenkte du om intonasjon, hva tenkte du om klang?’»

Ingrid: «Synes du han kunne ha utfordret dere mer?»

Student: «Ja, jeg synes han kunne gjort det litt mer. Noen er for eksempel veldig gode til å høre rytme, mens andre ikke er det. Det synes som om disse gruppetimene mest er fokusert på den som spiller. Jeg lurer på om man kunne endre fokus mer til dem som lytter. Det synes jeg kunne vært veldig interessant, fordi hvis du tvinger noen som ikke er så god med intonasjon til å lytte etter det, så kunne det utviklet den personenes øre. Men hvis du alltid lar kommentarene være åpne, så har folk en tendens til å kommentere på det de er gode på og hva de kan høre.»

Denne kommentaren går inn på mange viktige aspekter ved gruppetimene. Man kan godt stille spørsmål om hva som er læringsmålene for gruppetimene. Hvem er fokuset på: de som spiller eller de som kommenterer? Skal man lære å snakke eller å spille? Eller kanskje er dette to sider av samme sak? En student sier i intervjuet:

«[Å tenke på hvordan man kan løse andres problemer] har hjulpet meg, for hvis jeg kan tenke på andres problemer så gir det meg nye perspektiver på mine egne problemer. Hvis jeg ser mine egne problemer i andre og ser hvordan de løser dem, så hjelper det meg.»

En annen student kommenterer også hvordan dette fører til at en blir til sin egen lærer og beskriver sammenhengen mellom individuelle timer og gruppetimer:

«Så det er bra at vi både får individuelle timer og gruppetimer, slik at vi utvikler et kritisk øre, for vi må være våre egne lærere. Det er bra å måtte si noe til andre, for det må vi jo gjøre til oss selv, på en måte.»

Etter min mening er det å kunne sette ord på ting og å komme inn i lærerrollen kanskje de viktigste læringsmålene for gruppetimene.

Et annet viktig læringsmål for gruppetimene er å lære å spille for andre, noe en student kommenterer:

«Det at det er andre til stede gjør at situasjonen likner en ordentlig framføring. Det gir oss mulighet til å øve oss på det.»

Og en annen lurer på hvorfor ikke flere aktivt bruker muligheten til å spille for andre:

«Men det synes jeg er rart. Jeg lurer på om de ikke har skjønt hvor heldige de er som har den muligheten for å få spille for folk så ofte. Å ha denne muligheten for å få spille for andre hver uke er så verdifull at jeg synes alle burde bruke den.»

For min del var dette å moderere gruppene en ny og interessant utfordring. Jeg brukte i hovedsak to strategier: Det var enten å ta utgangspunkt i et tema som alle studenter var inne på i sine kommentarer og som jeg da prøvde å belyse ytterligere enten ved å fortelle noe mer om det eller ved å stille spørsmål. Eller jeg tok utgangspunkt i et tema som studentene hadde forskjellige meninger om: Dette var svært spennende, da det belyste de ulike bakgrunner som studentene kom fra.

Noen ganger handlet det om forskjellig smak, noen ganger om ting studentene åpenbart hadde misforstått. Men det førte, tror jeg, til større respekt for andres synspunkter, og ifølge en student kan det også bidra til utvikling av en egen stemme, slik han uttrykker det i loggen:

«Vi trenger input fra alle kanter for å se hva vi liker og utvikle vår egen stemme. Dette prosjektet gjør det mulig, mener jeg.»

En annen sier i intervjuet: «Noen ganger er vi enige, noen ganger ikke, og det er fint å få argumentert litt.»