Tanja Orning: Hva slags gap er det mellom studiene og "life in the real world"? Veien inn til stoffet har endret seg noe etterhvert som jeg har fått erfaring blant annet fra undervisning her på NMH, fra det europeiske prosjektet Renew og lest eksisterende forskning. Min første idé var å intervjue musikere som lykkes, se på hvilke egenskaper og kompetanse de har, som det ikke undervises i. I prosessen med det har det blitt tydelig at vi ikke må glemme at vi er en kunstutdannelse, at vi må tenke på slags rolle vi har som kunstnere i samfunnet i dag. Hvordan kan vi utvikle en større bevissthet, et begrepsapparat, og også verktøy, til å finne ut av egen identitet; det synes jeg har vært mer og mer interessante spørsmål.
Ingfrid Breie Nyhus: Du nevner Renew, "Reflective Entrepreneurial Music Education Worldclass", som var et internasjonalt prosjekt 2016-18 i regi av AEC (organisasjonen for europeiske musikkutdanningsinstitusjoner), for å diskutere entreprenørskapsundervisning i musikerutdanning. Du var med som en av NMHs deltagere. Hvordan opplevde du diskusjonen om entreprenørskap i møte med de andre deltakerlandene? Vi har jo ulike fokus rundt omkring i Europa, i kraft av hva slags musikkutdanningstradisjoner vi har, men også at arbeidslivet for musikere fungerer ulikt.
TO: Kulturpolitikken og kulturbudsjettene ser veldig annerledes ut i de europeiske landene. Vi i Norge har vært forskånet for de ekstreme kuttene til kultur som har skjedd i andre land, og er bedre stilt når det gjelder støttemidler fra statlig hold. I et land som Storbritannia har entreprenørielle holdninger følgelig tvunget seg fram, som i at du skal kunne ha en økonomisk modell koblet med den kunstneriske modellen.
IBN: Er det slik du tenker det ordet, entreprenøriell, at det handler om økonomiske modeller? Hvordan kan vi forstå ordet entreprenørskap; mange reagerer på det når det blir brukt i forbindelse med musikerskap, og opplever at det er noe som skurrer?
TO: Entreprenørskap er et ord som raskt har blitt etablert i høyere utdanning internasjonalt. I stortingsmeldingen "Entreprenørskap i utdanningen", er det beskrevet som "evnen til å se muligheter og gjøre noe med dem". Vi kan altså se på det som et vidt begrep, men det tar med seg assosiasjoner fra en neoliberalistisk tankegang som handler om produkter, varer og tjenester, som ikke uten videre lar seg oversette til kunstfeltet. Etter min mening er det et begrep som vi har ytt for lite motstand, jeg tror det finnes alternative begreper som hadde vært mer fruktbare for oss. Jeg foreslår kunstnerskap. Å være kunstner har til alle tider handlet om å skape et levebrød gjennom å utvikle og praktisere kunsten sin. Deler av det entreprenørielle tankesettet er på denne måten allerede innvevd i kunstnernes roller og praksiser.
IBN: Vi kan forstå det som å "se muligheter" ute i musikkbransjen og samfunnet, og å klare å utnytte dem. Men i tråd med det du sier her, vi kunne vel også flytte tanken til at det handler om å se muligheter i oss selv, som mennesker? Det finnes musikerstudenter som planlegger å rette seg mot en kommersiell bransje, og på den andre siden, de som har ønske om å være kunstnere med kritisk blikk mot samfunnet. Så finnes det selvsagt mange plasseringer mellom disse. Hvordan kan en musikerutdanning tilby undervisning i å "se og utnytte muligheter", som passer for en så bred vifte?
TO: "One size fits all"-tanken fungerer ikke, det er klart. Alle utdanningsløp er individuelle. Kanskje er det et mål å skreddersy studiene enda mer, men det er også en institusjonell utfordring. På NMH har vi fått FRIKA, det frie kandidatstudiet, der alt skreddersys for den enkelte student. Ellers, hvis du i dag for eksempel vil ha komposisjon i tillegg til å gå en utøverutdanning, så er det ikke rom i studieprogrammet for det. Men når det gjelder undervisningen som skal handle om livet etter skolen, så tror jeg den bør være fleksibel samtidig som studentene presenteres for mange ulike musikermodeller. Det bør skapes individuell tilpasning ved å gi studentene oppgaver som bygger på det de faktisk driver med. Når det knyttes til det de brenner for selv, da får det relevans.
IBN: "Bransje, profesjon og identitet" (BPI) er et nytt obligatorisk emne som har vokst frem på NMH, og som du har hatt ansvar for i et par år nå. Hvordan er emnet bygget opp?
TO: Dette emnet er halvårig, kun 5 studiepoeng, for fjerdeårsstudentene. Mot slutten av dette halvåret skal de gjøre et prosjekt som har en tydelig kunstnerisk idé. Prosjektet skal helst ut i verden, det vil si utenfor skolen. Vi legger vekt på prosjektutvikling og -presentasjon, der de utfordres til å tenke litt utenfor boksen, til å tørre å tenke litt kunstnerisk eksperimentelt. Det er et slags laboratorium vi er i, der vi kan prøve ut noe. Mens de arbeider med prosjektet, har vi besøk fra folk som snakker om perspektiver fra musikklivet. Her kommer blant annet musikere som var ferdig med å studere for få år siden, som studentene kan identifisere seg med. De snakker om hvilke egenskaper de selv har opplevd er viktig for å klare seg - og da sitter studentene virkelig ytterst på stolen! Vi har også besøk fra folk som tematiserer identitet, kulturliv, søknadsinstanser, m.m. Alle som studerer her på huset har en pasjon, og det viktige er å kunne utvikle kunstneriske ideer ut i fra den, og så klare å relatere dem til noe større. Et begrep som jeg tenkte på her om dagen, var "Skapende utøver" – vi må få mer skaping inn i utøvingen. Vi kan gjerne være utøvere av verk, tolke verk, men vi må allikevel ha en skapende holdning til det vi gjør. Den klassiske musikken er i en slags krise med synkende oppmerksomhet i alle media, nedleggelse av orkestre osv., og vi er nødt til å gjøre den relevant på en eller annen måte – forhåpentligvis på flere måter. Hvordan kan vi utfordre våre tanker om praksis fortløpende i et utdanningsløp? Hva tror du?
IBN: Etter å ha vært frilanser i en del år, opplevde jeg selv at et av hullene fra min musikerutdannelse var mangel på estetikk, filosofi, idéhistorie, litteratur og tenkning som kan knyttes an til det vi holder på med, som kan hjelpe til med å se vår praksis i et større bilde. Så jeg har tro på å bygge opp det filosofiske og kritiske grunnlaget hos studentene. Men jeg tror det er essensielt at slik undervisning da knyttes tett opp til egen utøving og at det handler om å skape forbindelseslinjer.
TO: Ja, jeg tror det er viktig at vi har språk og begreper til å si noe om det vi gjør. Kritisk tenkning er en basis for alle faggrupper. Kanskje man burde hatt en mini-ex.phil. på NMH...? Det tvinger seg frem, at vi nok i fremtiden i enda større grad må forholde oss til samfunnet, og må artikulere oss. Vi ser at den blåblå politikken går mot et mer neoliberalistisk syn på musikken; hvordan kan vi bruke musikken. Når det gjelder det utvidede synet på praksis, det jeg kaller kunstnerskap, kan portfolio-modeller være verktøy som er egnet som mål for en helhetlig utdannelse. Denne går ut på at alt studenten gjør innenfor og utenfor institusjonen samles og dokumenteres i en mappe som er gjenstand for evaluering og refleksjon. I England har man gjerne en "tutor", som ikke er din lærer, men som følger deg gjennom studiet, som ser individet og helheten, følger opp portfolioen, og stiller viktige spørsmål.
IBN: I CEMPE sitt «Kjernemappe»-prosjekt tester vi ut noe lignende dette året. Studenter har møter med en veileder som er en annen enn hovedinstrumentlærer, i tilknytning til portfolio-arbeid og bevisstgjøring av kunstnerisk identitet.
TO: En slik veileder-rolle kan innebære å trekke i tråder, anerkjenne helheten og stille gode spørsmål. Kanskje trengs det å utvikles en opplæring og en metodologi for det. Det er et stort ansvar, men jeg tror det kan være bra å ha en slik person, som ikke er hovedinstrumentlæreren. Det er sterkt lojalitetsforhold knyttet til hovedinstrumentlærer, som blant annet Ingrid Maria Hanken får frem i sin forskning. Den enorme lojaliteten kan hindre kritisk tenkning, viser hun til.
IBN: Du bruker også postdoktorprosjektet til å undersøke mer om musikeren som kurator?
TO: Jeg synes kurator-begrepet er interessant. "Curare" betyr å ta hånd om eller passe på. Innenfor musikk kalte man dette før programmering, mens nå snakker vi om kuratering. Dette bedrives på mange forskjellige plan, fra den enkelte musiker som kuraterer egne konserter, til kammerensembler, konsertserier, festivaler, orkestre, osv. Jeg vil se på noen aktører som virkelig klarer å tenke musikk og kontekst på nye måter, slik som noen større klassiske festivaler som The Proms og Holland Festival. Jeg vil også se på noen musikerkuratorer, og samtidsmusikkfeltet er naturlig å ha med, siden det er nærmere knyttet til kunstfeltet ved at man undersøker og utforsker ting gjennom musikk. Derfra vil jeg forsøke å si noe om musikeren som kurator. Det går hånd i hånd med det vi har snakket om, hvordan man utvikler et kunstnerisk prosjekt. Hvordan utvikler du det du brenner for, til å bli noe som kan bety noe mer, i samfunnet og i samtiden?