Er musikkstudenten en refleksjon av høyere musikkutdanning, eller speiler også høyere musikkutdanning sine studenter? De senere tiårene har forskere oppmuntret til institusjonell fornyelse i høyere musikkutdanning, ofte ved å fremheve viktigheten av å legge til rette for studentenes kreative utfoldelse. Implementeringen av sjangerfrie studieprogram er et eksempel på hvordan individualiserte praksiser som støtter studentkreativitet har dukket opp i høyere musikkutdanning. I takt med samfunnsendringer (som for eksempel økt globalisering og digitalisering) argumenterer musikkforskere nå for at høyere musikkutdanning må endre seg dersom dagens musikkstudenter skal bli godt nok forberedt på deres fremtidige kunstneriske virke i et dynamisk musikkliv. Men institusjonelle endringer kan finne på å kollidere med institusjonaliserte hierarkier i høyere musikkutdanning, typisk illustrert gjennom forskning hvor spenningsforhold mellom diskurser og grupper av institusjonelle medlemmer blir portrettert. I lys av dette, hvordan blir musikkstudenter og -professorer påvirket av spenningsfelt som utfolder seg i løpet av institusjonelle endringer? Og dersom spenninger skal bli forsonet gjennom institusjonelt arbeid, hvilke maktmekanismer dominerer dette komplekse landskapet?
Dette PhD-prosjektet har undersøkt hvordan underliggende maktmekanismer (det vil si, diskurser, former for institusjonell makt og institusjonelle press) er koblet til institusjonell endring i høyere musikkutdanning. Siden prosjektets oppstart i 2018 har doktorgradsavhandlingen utviklet seg organisk gjennom prosjektperioden: Ski-Berg utførte i 2019 en komparativ casestudie av Norges musikkhøgskole og Utrechts Conservatorium, bestående av institusjonelle dokumenter og kvalitative intervjuer med tjuefire utøvende musikkstudenter og -professorer fra klassiske og sjangerfrie studieprogram. Intervjuene ble transkribert, anonymisert og deretter kodet i NVivo. Intervjuguiden inkluderte blant annet spørsmål om tre kulturelle skift, spesifikt valgt for denne studien for å illustrere institusjonelle endringer i høyere musikkutdanning: 1) det overordnete skifte mot det student-sentrerte; 2) den kontinuerlige innføringen av kurs/fag i entreprenørskap; og 3) oppfordringen til å innovere høyere musikkutdanning. De empiriske dataene ble i 2020 undersøkt med Foucaults diskursteori og fra 2021 til 2022 analysert med teoretiske rammeverk fra institusjonell teori (organisatorisk institusjonalisme). Målet med prosjektet har vært å undersøke hvordan studenter og professorer opplever institusjonelle endringer i høyere musikkutdanning, samt å kaste lys over maktmekanismer som påvirker (og motvirker) institusjonell fornyelse.
Studien har resultert i tre artikler: artikkel én identifiserte fire diskurser rundt det student-sentrerte (employability, artistry, craftsmanship, holism) gjennom en diskursteoretisk gjennomlesing av intervjutranskripsjonene. Artikkelen utforsket hvordan det overordnete skiftet mot det student-sentrerte oppleves og argumenterte for at subjektposisjonene til musikkstudenter og -professorer ser ut til å være i endring. Artikkel to diskuterte–med utgangspunkt i forskning og institusjonelle strategier–den fremtredende oppfordringen til å innovere høyere musikkutdanning. Ved å bygge på former for institusjonell makt som ble identifisert i intervjuene, fant artikkelen at innovative praksiser i høyere musikkutdanning (som f.eks. sjangerfrie studieprogrammer) har forårsaket institusjonell motstand, men også bidratt til den type institusjonell fornyelse som det blir oppmuntret til i dag av musikkforskere. Artikkel tre undersøkte hvordan ulike institusjonelle press fra organisasjonsfeltet til høyere musikkutdanning kan knyttes til institusjonelle endringer. Diskusjonen satte søkelys på hvordan og hvorfor institusjonelle endringer i høyere musikkutdaning kan forstås bedre ved at forskere benytter seg av institusjonell teori. De teoretiske rammeverkene fra studien har blitt lite brukt i forskning på (høyere) musikkutdanning, og kan bidra med nyanserte og kritiske innfallsvinkler i videre diskusjoner om institusjonelle endringer.
Implikasjonene fra artiklene sine funn ble syntetisert i sluttfasen av PhD-prosjektet. Denne syntesen presenteres i avhandlingen gjennom tre kategorier med hovedfunn: 1) fallgruver ved å desentralisere autoriteter; 2) erfaringer med institusjonelle endringer; og 3) ledelse og institusjonell makt. Det ble for eksempel funnet normativt press for å forandre høyere musikkutdanning (det vil si, normene i feltet endrer seg og evalueres), og det ser ut til å være en felles jakt på institusjonell legitimitet blant høyere musikkutdanningsinstitusjoner (eller -organisasjoner, ifølge institusjonell teori). Det ble videre funnet at ledere muligens ‘smykker’ seg med snakk om institusjonell endring, for informantene sine opplevelser med endring og hvordan endring ble omtalt i strategiplanene var tidvis forskjellige (f.eks. karrierekurs ble beskrevet som utdatert, til tross for at arbeidslivsrelevans ble gitt prioritet i strategiene). Informantene uttrykte et generelt ønske om å balansere innovasjon med tradisjon, også på tvers av deres ulike tilhørighet ved institusjonen. I diskusjonen som følger, hevder Ski-Berg at fremveksten av (det økte fokuset på) studentkreativitet kan kobles opp mot maktmekanismer som både bidrar til og motarbeider endring i høyere musikkutdanning, og diskuterer hvilke konsekvenser dette kan få.
Balanseakten mellom innovasjon og tradisjon–nytt og gammelt, fornyelse og kontinuitet–gir gjenklang også i de teoretiske perspektivene som ble valgt for denne avhandlingen. Maktmekanismene som former institusjonelle endringer bygger på samspillet mellom institusjonell kontroll (f.eks. disiplinære praksiser sånn som vurderingskriterer) og medlemmers initativer for endring (f.eks. nye prosjekter og/eller undervisningsmetoder). Det er nettopp i dette samspillet at institusjonell politikk utfolder seg. Musikkstudenter og -professorer er dermed aktører som forhandler frem endringsprosesser (det være seg deres initaitiver eller motstand, maktrelasjoner eller diskurser) i møte med andre mekanismer for/mot endring (f.eks. institusjonelle press fra organisasjonsfeltet, disiplinære praksiser ved institusjonen). Ved å kombinere funnene fra casestudien med de utvalgte teoretiske perspektivene, argumenterer Ski-Berg for at endringer i maktstrukturene til høyere musikkutdanning henger sammen med overordnete samfunnsendringer og institusjonelle press for institusjonell fornyelse, som sammen resulterer i fremveksten av (det økte fokuset på) studentkreativitet i høyere musikkutdanning. Idéen om at institusjonen blir til gjennom intern politikk gjennomsyrer de siste kapitlene og renner omsider ut i en konklusjon som gir kritisk innsikt inn i hvordan og hvorfor institusjonelle endringer finner sted på nåværende tidspunkt i høyere musikkutdanning.