De eksistensielle og transcendentale verdiene i den seriøse musikken kan på mange måter føres tilbake til den absolutte musikkens opphav i tidlige opplysningstid – og til den sakrale musikkens tradisjoner siden middelalderen. Den tidlige opplysningstiden slik den ble definert hos Kant, Hegel og Schelling, synes å ville destillere det åndelige elementet som tidligere hadde vært legemliggjort i kirkens dogmer og institusjoner og beskyttet av adel og voldsmakt, - destillere det slik at ånden – det transcendentale - ble skilt fra dennes institusjonaliserte og konfesjonsbundne legemliggjørelser, for så å servere destillatet på en måte som fristilte det opplyste, borgerlige individ til å søke sin individuelle vei uten å la sin frie tanke og forstand kues av frykten for autoriteter.
Som kjent lyder Kants definisjon av hva opplysning er, at det enkelte mennesket skal ha mot til å fristille sin egen forstand fra autoritetenes diktat. Den absolutte musikken var en del av dette prosjektet. Den ekstreme diversifisering som man har sett i samtidsmusikken siden begynnelse på 1900-tallet, kan selvsagt relateres til denne betoningen av det unike individet som i kraft av sitt skapende geni skulle frembringe det originale, umiskjennelige kunstverk.
En musikalsk fremføring av høy kvalitet vil måtte forene begge disse dybde-dimensjonene – musikalsk dybde og eksistensiell dybde. Musikeren må forene korrekthet – det velformede, det presise – med det sannferdige - det oppriktige, det ektefølte, det erfarte, det i egentlig forstand autentiske (dvs. som kommer fra ens indre selv). Dersom dette lar seg forene med en distanse som vel og merke ikke fjerner seg fra musikken, men er ledig nærværende og dermed i beredskap for å perspektivere musikken ettersom den klingende utfolder seg i tid – ja da nærmer vi oss det jeg ville tror er essensen av kvalitet i både skaping og fremføring.
De to dybder jeg har postulert, mener jeg gjelder for den klassiske musikken som har overlevd århundrenes slitasje og som fremdeles oppleves som aktuell av mange, og de samme kriteriene mener jeg også bør gjelde for samtidsmusikken (der diskuteres selvsagt helt andre kriterier) – og i det hele tatt for den ‘seriøse’ musikken.