Håndverkstreningen regnes gjerne som det sentrale i veien mot oppnåelse av høy kvalitet. Vekten av pensum og undervisning i høgskoler og universitet ligger her: Instrumentalteknikk, komposisjonsteknikk, faktisk kunnskap i musikkteori og historie. Men!: Det må mer til for å nå de større kunstneriske dybder. Håndverkstrening setter fokus på hva musiker og komponist gjør. Det finnes standarder for hvorvidt det som gjøres (skapes, fremføres) er korrekt og velformet og dermed godtakbart innenfor etablerte rammer. Det finnes forøvrig en korrekt forskning – som følger opp en akademisk normal-standard. Problemet slik jeg ser det, er her som i musikken at originalitet ikke alltid lar seg forene med det korrekte, med den etablerte standard. I den klassiske musikken er korrekthetskriteriene mange og sterke, og når de blir enerådende, fører det ofte til musikkens død på scenekanten på grunn av uengasjert konformitet.
Publikum savner det innlevde, det gjennomlevde, det autentiske i betydningen noe som springer ut fra et dypere menneskelig selv. Konkurranser i fremføring av klassisk musikk er tvers i gjennom preget av konforme kvalitets-standarder. Også samtidsmusikken har ideologier med korrekthetskriterier: Jeg har opplevd jury-medlemmer for samtidsfestivaler som bare etter noen sekunders blaing i et partitur, konkluderer med om verket er aktuelt for fremføring eller ikke: det visuelle notebildet forteller om verkets stilistiske plassering og hvorvidt det passer inn i den gjeldende, korrekte estetiske norm; det alene blir utslagsgivende for om verket kvalifiserer for en fremføring.
Opptaksteknologien har i sterk grad bidratt til at rammene for musisering i klassisk musikk-sammenheng har blitt så kraftig innsnevret de siste 70 årene; angsten for feilslag har fortrengt det meste som kan finnes av spontanitet. Som Erlend Hovland sier i et interessant essay:
"Opptaksteknologien, men også muligheten for å la den samme innspillingen bli hørt på nytt og på nytt.. har innført en ny musikalsk estetikk, og en ny måte å lytte på... Så snart musikk spilles, er den tenkt som en gjenstand for en vurderende lytting. Musikeren hører seg selv som en annen, som én som spiller hva som allerede er innskrevet i en estetikk meislet ut av teknologiens inngripen. Og da er det et poeng at «man spiller så lite som mulig», at man ikke tilraner seg dette «her og nå», det partikulære som i et opptak fort blir «der og da», eller som lett blir avfeid som maniert. Er ikke dette «så lite som mulig» det som best kan forklare attraksjonen ved en tilnærmet metronomisk musisering, en musisering som aldri overdriver eller gir etter for spontanitet, men som tåler å bli repetert igjen og igjen?", Erlend Hovland, Lyttekunstens forfall i Spektraler, Lytting og Humanisme.