Den tradisjonelle musikkteorien er en verbal diskurs som ved nærmere etterprøving mot den konkrete virkelighet – f.eks. musikk og lyd slik vi hører disse – viser seg å være utilstrekkelig og kan i det lange løp vil kunne fungere begrensende for kreativ praksis. Noen eksempler:

• Det er feil å påstå at en treklang er en konsonans kun definert gjennom forholdet mellom de enkelte tonehøyder. Enkel auditiv utprøving avslører at dette er en begrenset sannhet: Registerplassering av tonene er f.eks. helt avgjørende, i det dypeste leie lar det ikke seg høre om det overhode er en treklang. Hvor ‘grumsete’ en treklang blir når den flyttes nedover, er igjen avhengig av klangfargen til instrumentet som spiller treklangen. I det lyseste leie, blir det også umulig å gjenkjenne treklangen, eller karakterisere den som dur eller moll. Alt dette er det av betydning å vite for en som skal komponere og orkestre, men lite av dette er omtalt i musikkteori, da slett ikke som fenomen, hvilket er det mest nyttige for den praktiserende musiker; dette er derimot et emne for psykoakustisk forskning – med de begrensninger denne vitenskapen har med tanke på å gjøre seg relevant for musikalsk praksis.
• Moderne forskning viser at konsonans ikke kan beskrives kun som et svingningsforhold mellom grunntoner: Det er tonens overtone-spektrum som er avgjørende.

Klassisk musikkteori har totalt oversett en basal dimensjon i musikken: Energi. Uten energi, ingen lyd. Det er som om all musikkteori kun omhandler det en stryker kan frembringe med sin venstre hånd, mens det den høyre hånd gjør, er glemt, – den som frembringer lyd, klang, dynamikk, artikulasjon og skaper forbindelsen mellom alle disse dimensjonene og menneskekroppen, er totalt fraværende. Teoretikeren Ernst Kurth og et par andre danner unntakene – de var opptatt av dynamisk form, altså hvordan energi endringer blir artikulert for å danne større musikalske former, men disse teoretikerne er som regel ikke med i det tradisjonelle teoripensum. Man skulle tro at musikkteorien er utarbeidet av organister som spiller på instrumenter der tone-produksjonen er avspaltet fra musikerens kropp.