Jeg har påpekt at det finnes en tenkning før begrepstenkningen, og at den konkrete tenkningen – den med perseptiv substans – er særdeles viktig å fremme i en kunstnerisk utdannelse, spesielt om man vil fremme kreativitet. Denne tenkning består i evnen til å vurdere og leke seg med den erindrede lyden, arbeidet med det forestilte klingende materiale som det utfolder seg i tid, den substansielle kognisjon, audisjonen, med andre ord: Ørets ettertanke. Denne fortrenges lett av vekten som legges på begreper og ord. En høgskoleutdannelse bør ta vare på dem som har investert sin tenkning på dette nivået, og ikke alltid prioritere ansettelser basert på formale kriterier og akademiske grader.

Men den verbale diskursen har en verdi, brukt på riktig måte, og det er her den auditive sonologiens terminologi har en relevans. Et sanset lydfenomen som ikke kan festnes ved et begrep, forblir flyktig og umulig å omtale ute av kontekst. Den auditive sonologiens terminologi springer ut fra ønsket om å festne begreper om den auditive virkelighet i lytterens bevissthet og dermed gjøre enkelte gestalt-kvaliteter ved musikkopplevelsen til noe som er integrert både i den abstrakte og den konkrete tenkningen. Det er denne utforskende prosessen som dannet utgangspunkt for den begrepsdannelse som er nedfelt i Emergent Musical Forms og andre publikasjoner med auditiv sonologi, og denne prosessen bør fortsettes. Gang på gang må vi vende tilbake til musikken-som-hørt, gang på gang oppleve undring, som utløser nysgjerrighet, som tenner forskerlyst og fremfor alt: setter oss på sporet av en musikk med en kvalitet som overgår det korrekte, som griper og fascinerer i det ordløse lytterfellesskapet.