Å definere kvalitet er langt fra enkelt; og hva verre er: innholdet i begrepet varier i forhold til hvem som bruker ordet. Kvalitetsbegrepet i seriøs musikk (klassisk/kontemporær/jazz/ folkemusikk) forvaltes av en mengde aktører, selvsagt først og fremst av kunstnerne selv: musikere, komponister, dirigenter, og i den teoretiske refleksjon rundt dette: musikkvitere og musikk-kritikere. Men det er klart at utdanningsinstitusjonene der musikere og komponister formes, spiller en sentral rolle i å forvalte kvalitetskriteriene, da i kraft av fagmiljøene ved høgskoler, i interaksjon med skolens administrative ledelse og det lyttende publikum og deres administrative/institusjonelle ‘kuratorer’ (konsert-arrangører og media)

• Fagmiljøet står for den substansielle kvalitets-utvikling i nær kontakt med musikkens konkrete realiteter og forvalter dermed bedømmelseskriteriene for det rent kunstneriske resultat;
• fagmiljøenes administrative ledelse forholder seg derimot mest til sekundære kvalitetskriterier: tellekant-kriterier (antall konserter, prestisje i betydningsfulle miljøer og media, publiserings mengde, antall referanser).

Kvalitetsbedømmelse – både av egne og andres ytelser – er i fagmiljøet forbundet med høyt utviklede, spesialiserte ferdigheter – både sansemessig og motorisk: ferdigheter til skjelnende lytting, motorisk kapasitet til fremføring; beherskelse av analytisk/kompositorisk kunnskap. Dette innebærer et elite-perspektiv. Når fagfellesskapets kvalitetsvurdering forutsetter bedømmelse foretatt av individer med en skjerpet sansning og kognisjon tilegnet gjennom års trening og disiplin, er det en logisk konsekvens at fagfellers vurderinger ikke kan overprøves av andre enn av fagfeller; for her vil man operere med nyanser og distinksjoner som den vanlige mann ikke kan beherske. Og det er selvsagt på dette punkt at den administrative ledelsen ved høgskoler og universitet redder seg i land med tellekantkriteriene sine. Fagmiljø og ledelse kan ende opp med manglende felles virkelighetsforståelse, og med mange frustrasjoner som følge. Og det er når fagspesialisering fører til over-spesialisering i et lukket elitesjikt, at kommunikasjonen med allmenheten faktisk brister.

Den reelle motparten til fagmiljøet er det lyttende publikum og med dem, de som administrerer fremføringsarenaene: konsertarrangører, festivaler, konserthus, massemedia osv. Det lyttende publikum kan både være allmenheten og de mer spesialiserte lytterne. For den allmenne lytter er det lytteropplevelsens kvalitet som teller. Denne kan imidlertid farges sterkt av idolkulturer som formes av media avertissement og konsertarrangørenes forhåndsomtale. Om publikum forventer en eksepsjonell konsertopplevelse, er det vanskelig, f.eks. for en fagkyndig kritiker, å argumentere for at den faktiske musisering ikke holder mål. Men i stor grad kan man håpe at den allmenne lytters kvalitetsvurdering samsvarer med fagmiljøets fokus på musikkens og musiseringens substansielle kvalitet – altså utføring og gjennomføring av selve det kunstneriske prosjektet. Fremføringsinstitusjonene forvalter selvsagt disse kvalitetene indirekte, men hos institusjonene spiller også økonomiske hensyn, publisitet og prestisje sterkt inn, og gjennom avertering og presentasjon farger de det lyttende publikums forhåndsforventninger.

Vi har altså et sett med ulike innfallsvinkler til musikken, og dermed kvalitetskriterier som ikke alltid er på linje. For oss som er engasjert i å utdanne studenter som skal virke som profesjonelle musikere i det ‘seriøse musikklivet’ – klassisk musikk, samtidsmusikk, jazz, folkemusikk – er det naturlig å velge å se på de substansielle kvalitetskriteriene kan høynes og perfeksjoneres, altså det som har å gjøre med det musikalske uttrykk. Så dette blir mitt fokus videre.