Går det an å formulere generelle kvalitetskriterier innenfor de musikkgenrene vi kan gruppere som seriøse? Selvsagt er jeg er ikke i stand til å gi dette en fyllestgjørende formulering, og velger å sette fokus kun på ett kvalitetskriterium: Dybde.

Det finnes to former for dybde: den strukturelle og den eksistensielle. Begge dybder bør være til stede i musikk og fremføring.

• Den strukturelle dybde relaterer til hvor mange dimensjoner (i verkoppbygning, i form, i uttrykk/ semantikk) det fremførte, klingende verket rommer. Utøverens rolle er sentral i det å fremvise verkets dybde. Den strukturelle dybden åpner for at ulike lesninger og relevante omtolkninger av verk-fremlegget kan gjøres, slik at verket kan fremtre i stadig nye, dog gjenkjennbare former. Det er min påstand at når verket har strukturell dybde vil dets selvfornyende kraft være sterkere, og det er da nærliggende å tilkjenne musikken en såkalt ‘varig verdi’. Selvfornyelse er en form for nyhet som er ulikt siste nytt; den relaterer til tolkningspotensialet som verket som sådan rommer, et tolkningspotensiale som både rommer utøvernes interpretasjon og lytternes mulighet for å skifte lyttefokus. Tolkningsdybden må altså være tilstrekkelig sterkt artikulert i verkets klingende realisering, til at dette blir en opplevd realitet hos lytteren.
• Den andre dybde er den eksistensielle, potensielt transcendentale side ved verket: Det må adressere på en inngående, muligens kritisk måte problematikk som relaterer til menneskets væren i verden, til dets livssituasjon – og det ikke bare på en faktisk måte, men fremfor alt emosjonelt, relasjonelt og åndelig. Musikk må kunne trigge innsikt, og utløse kreativitet - uten å predike det første eller dosere det andre.