Jeg tror at vi stadig må være i beredskap til å utfordre vår begrepsmessige for-forståelse av musikk, altså den rådende teoretiske diskurs, gjennom møter med faktisk foreliggende, klingende musikk. I denne prosessen er innspilinger en sentral resurs. Den auditive sonologien har utviklet en omfattende begrepsstruktur, og en tilnærming til musikalske semiotikk, og en teori rundt lyttingen. Dette er manifestasjoner av en gjennomført utforskning av musikken som klingende, utført i diskusjon med kolleger og studenter. Men alt dette er provisorisk. Ingen teori kan a priori påstå å dekke hele virkeligheten. En lyttende befatning med et gitt verk – som innebærer utallige lyttinger, internalisering og erindret lytting, refleksjon rundt det erindrede, refleksjon rundt egne lytter-intensjoner – kan ende opp med å konstatere at den auditive sonologiens begrepsstruktur og metode ikke er dekkende dersom man ønsker å formulere en essens av de viktigste, betydningsgivende elementer og strukturer i musikken; man må gripe til noe annet for å avdekke og forklare det vesentlige ved verket. En korrekt utført pliktøvelse i anvendelse av den auditive sonologiens analyseverktøy må altså kunne vike for en mer inngående og sannferdig utlegging av et verks problematikk.

I all høyere musikkutdanning er det en tendens til forskyving fra konkrete ferdigheter til verbal diskurs. Tendensen viser seg i ambisjonen om å gjøre høgskoler om til universiteter. I akademia settes refleksjon lik begrepsbestemmelse og teoridannelse. Men jeg har forsøkt å vise at refleksjon kan bety noe mer primært og noe mer sentralt i selve den kunstneriske prosessen, nemlig bevissthetens bevegelighet – evnen til å se noe fra flere sider, evnen til å krystallisere en musikalsk essens i en forestilt fremføring, evnen til å være seg sine egne intensjoner bevisst, og mental ledighet til å skifte mellom dem.