Anne Hytta kommer med noen interessante betraktninger som gjelder en liknende kunstnerisk utfordring i folkemusikkmiljøet; jeg siterer:

"En slått må forme seg etter personen som spiller, ellers mister musikken fortellerkraft og intensitet i øyeblikket. Det minner meg på et interessant intervju i Vårt Land tidligere i år med felespilleren Benedicte Maurseth, der Maurseth ytrer bekymring for at folkemusikken har stivna i kravet om å vokte det siste hellige, og at folkemusikere kopierer og ikke tør slippe seg løs. Jeg synes Maurseth peker på noe vesentlig som en kan kjenne igjen hos noen av de litt mindre etablerte felespillerne. Men jeg tror årsakene hun nevner om frykt for å gjøre feil snarere handler om at felespilleren som vil være fri til å improvisere og sette sitt stempel på musikken, først må legge ned et stort arbeid i å lytte. Lytte til hvordan andre har forma ut slåtter, så mange som mulig, igjen og igjen. Og ikke minst lytte innover i seg selv. Det er ikke gjort på en dag. Og mange gjør det i svært liten grad. En musiker kan øve i timevis, men å sette seg ned og lytte til musikk, for så å la musikken arbeide i minnet helt til en egen tanke om hvordan musikken kan låte gradvis formes ut, er like verdifullt. Og lyttingens verdi for utviklingen av et musikalsk uttrykk kunne kanskje kommuniseres bedre i all musikkformidling og undervisning i en tid der det kan føles som at resultater som kan måles og umiddelbart graderes, er det som har verdi. Det tror jeg mange musikanter ville nyte godt av å ta seg mer tid til. ", Anne Hytta, Tanker en gjør seg på galskapsleiken, Klassekampens musikkmagasin uke 32.

Det Anne Hytta her foreslår, er vel et godt eksempel på det jeg i denne tittelen har kalt reflektert lytting. Jeg kan skjelne to-tre dimensjoner i reflektert lytting som aktivitet.

• For det første: et erindret lydbilde. For å kunne erindre et lydbilde må man kunne sitte i stillhet og la musikken spille i sinnet som en auditiv illusjon, uten at man griper for mye inn. Vi har å gjøre med en evne som kan fremmes av visse former for meditasjon, som oppøver observasjon uten inngripen eller korreksjon av det observerte. Husserl kaller dette substansiell kognisjon, altså tenkning med perseptiv substans – til forskjell fra ren begrepstenkning som preges av minimal perseptiv substans. Goethe snakker om Exakte Sinnliche Fantasie. I nyere teori er det samme fenomenet omtalt under termen audisjon. Denne evnen er i første omgang erindring av noe utenatlært. Å lære utenat er jo å gjøre noe til sitt – «learning by heart»; det lærte legges inn i ens underbevisste som en resurs som kan komme for dagen i en gitt situasjon. Men det man har lagt inn i det underbevisste, internalisert, det kan også bli et materiale for den skapende fantasien. Fantasien kan arbeide med forestillingen om det klingende resultat, uhindret av tanken om teknikk, fingersetninger, harmoniske skjemaer, og motoriske utfordringer forbundet med en fremføring. Men også teknisk utfordringer – kompositoriske og utøvende (motorisk minne) kan det være nyttige å bearbeide mentalt.

Jeg vil med Anne Hytta reise spørsmålet om denne evnen, så sentral både for fremføring og komponering, er tilstrekkelig dekket i høyere musikkutdanning. Det er ikke tvil om at en oppøvet evne av denne sort vil kunne spille positivt inn på kvaliteten i det kunstneriske resultatet. Jeg har f.eks. observert pianister som spiller teknisk avansert musikk: for meg virker det som om 60% av bevissthetsenergien deres er bundet opp i å forberede forflytninger av armer og fingre, mens 20% er konsentrert om notebilde og visuell observasjon av klaviaturet. Altså gjenstår bare 20% til lyttingen under spillet. Disse pianistene vil kun levere det korrekte, aldri det inspirerte, aldri nå høyeste kvalitet i det det kunstneriske uttrykket.

• For det andre: Evnen til å erindre en lydsekvens er bare første steg på veien i det jeg har kalt reflektert lytting. I en i egentlig forstand reflektert lytting inngår det en observasjon av selve intensjonen bak lyttingen – bedre betegnet med den fenomenologiske termen intensjonaliteten – bak lyttingen. Altså en bevissthet på ikke bare på hva man hører, men hvordan man lytter. En virkelig reflektert lytting – enten det er til et erindret lydforløp eller et faktisk foreliggende – vil altså innebære en evne til å være seg bevisst sin egen lyttemodus under selve lytte-akten – noe som kan være en ganske krevende bruk av bevisstheten. Evnen kan oppøves, det vet vi som musikere, - og jeg tror den er en nøkkel til høyere musikalsk kvalitet.