Access all areas - skapende samarbeidsprosesser

Prosjektet ble meget god mottatt av de involverte studentene og vi fikk jevnt over gode tilbakemeldinger i etterkant. Alle opplevde at prosjektet var relevant både for egen kunstnerisk utvikling og i forhold til samtiden. Samtidig ga de oss tilbakemeldinger på områder for forbedring. For eksempel etterspurte de mer tid til å jobbe sammen musikere og dansere, å være mer sammen i studio og ha tid til å teste ut musikk og bevegelse i sanntid.

Vår kommentar her er at vi så denne utfordringen underveis. I og med at musikerne kom inn i prosessen på et senere tidspunkt enn danserne, og flere hadde begrenset tid til å delta fulltid på grunn av deltakelse i andre aktiviteter planlagt av jazzseksjonen. Her vil vi trekke frem viktigheten av at læringsinstitusjonen setter av tid til de som skal jobbe sammen i slike prosjekt, slik at alle har like premisser for deltakelse. At det lett kan bli en skjevhet i forhold til følelsen av eierskap til prosjektet hvis dette er ujevnt.

De situasjonene hvor både danse- og musikkstudentene fikk være sammen, for eksempel når de diskuterte idé i mindre grupper eller var sammen i lydstudio, opplevde vi og studentene som nyttige for å drive prosessen fremover.

Dansestudentene trakk frem at de satt pris på å kunne jobbe på individuelt og slik forme både prosjektets idé og gjennomføring selv.

Vår kommentar her er at vi ga studentene mye frihet og tillit til at de gjennomførte prosjektet. Vi hadde noen felles møtepunkt underveis for å holde oversikt over hvordan prosjektene tok form og var tilgjengelig for eventuelle behov studentene hadde. I dette tilfellet var de utrolig dyktige til å hjelpe og støtte hverandre både med praktiske utfordringer og til å utvikle det kunstneriske innholdet. Vi opplevde at gruppen drev hverandre fremover og at vi etterhvert ble overflødige i deres prosess, noe som var en ønsket utvikling i vår undervisningstrategi.

Musikkstudentene trakk fram at de satt pris på å kunne arbeide i musikkstudio ved å benytte komposisjonsteknikker og musikkproduksjon til å manipulere rom og tid som ekstra verktøy til å lage improvisert musikk.

I forhold til kurset i dansefilm som ble gitt dansestudentene, var tilbakemeldingene at de ønsket mer tid til å jobbe med egne filmer og ha mindre teori. Noen opplevde at deler av kurset var mindre relevant. For eksempel så ble det gitt introduksjon i kamerafunksjoner, men omtrent alle ville bruke egen smarttelefon til å filme. Her kan det senere være interessant å jobbe frem et kursopplegg som er mer knyttet til praksis og studentenes egne videoprosjekter.

Musikkstudentene skulle gjerne hatt mulighet til å delta i å editere sammen og komponere lydsporene til filmene.

Vår kommentar her er at vi endte opp med kun et døgn til å editere sammen lydsporene til filmene før framvisning. Likevel trakk også musikkstudentene fram at de satt pris på den tiden de kunne spille inn lydspor med de dansestudentene som ønsket det tilstede i studio, hvor dansestudentene kunne bidra med tanker og idéer til hvordan de ville at lydbilde skulle komplimentere filmen de hadde laget. Selv om musikken i hovedsak var improvisert fram hadde de muligheten til å diskutere på tvers av kunstdisiplinene om hva filmene skulle formidle av følelser, kontraster eller kvalitet - både på et visuelt og auditivt plan.

Studentene gir inntrykk av at det var et prosjekt som var relevant for dem. Det å lære om dans for kamera og å kunne gjennomføre et prosjekt på egenhånd, til ferdig film, ble trukket frem som en lærerik prosess. Vi vil også legge til at de ferdige filmene, med både bilde og musikk, ble av meget god teknisk kvalitet og kunstnerisk gjennomarbeidet. Vi tenker at dette kunne skje ved at hver enkelt student fikk plass og tillit til å utvikle sin egen idé og selv styre når de trengte veiledning fra oss som ledet prosjektet.

Vi ser at det å kunne bruke digitale verktøy for både dans og musikk, ga studentene en ressurs og et formidlingsverktøy til å dokumentere og vise fram kunsten sin. Likevel var nok det viktigste læringsutbytte ved å benytte digitale hjelpemidler et redskap til å kunne se seg selv som kunstner litt utenfra og inn og kunne dvele med spørsmål som hva som er viktig å formidle, hvor den estetiske kunnskapen oppstår og hvorfor og hvordan vi tar de valgene vi tar.

Det å kunne koble teori så nært kunstnerisk praksis og kunstnerisk resultat ble også viktig for prosessen. Musikkstudentene ga tilbakemelding om at det var lite teori knyttet opp mot improvisasjonsmusikk ved bruk av studio som en aktør. Likevel erfarte de den teorien vi rørte ved i praksis da vi kunne spille tilbake og manipulere det de utførte i studioet og sette improvisasjonsteknikker i ulike teoretisk lys. Vi kunne analysere akustiske improvisasjonsteorier ved bruk av studiotekniske, digitale virkemidler og kunnskap.

Vi opplever at det tverrfaglige aspektet som var viktig for oss led under for lite tidsressurser. Vi så for oss at den kunstneriske prosessen skulle skje gjennom tverrfaglig dialog, ved at musikkstudentene og dansestudentene skulle lage noe sammen, og få et innblikk i hverandres kunnskap, referanser og kunstverdier. Et ønske var at prosessen skulle bli mer sirkulær ved at studentene kunne gi hverandre feedback i løpet av prosessen mot et felles resultat. Det endte opp med at dansestudentene lagde film og musikkstudentene la på musikk til filmen. God læring i begge deler, men vi så for oss at musikkstudentene fikk ta mer del i det kunstneriske utviklingsarbeidet med rot i det å lage et felles audiovisuelt resultat.

Prosjektet ble gjennomført over to uker. I disse ukene var dansestudentene involvert fulltid, og jazzstudentene kom inn etter tre dager. Danserne hadde de første dagene kurs i dans for kamera med Boger, samt at de begynte å utforme konsept og idé for egenproduserte dans for kamera-koreografier.

Da musikerne kom inn begynte den tverrfaglige delen, hvor danserne presenterte sine idéer og tanker om musikk/lydbilde i videoene. Etter gruppevise samtaler dansere og musikere imellom gikk musikerne i lydstudio for å utvikle sekvenser som de etterhvert spilte inn. Disse dagene jobbet danserne med opptak og klipping av egne dansevideoer, samt at noen var innom lydstudio for å gjøre spesifikk lydopptak, komme med retningslinjer og for innlesing av tekst.

Dansestudentene jobbet mye individuelt i disse ukene, utenom kurset med Boger. Flønes og Boger var tilstede for å veilede studentene både kunstnerisk, teknisk og praktisk etter behov.

Musikkstudentene jobbet sammen hele tiden. Først på et øverom på fakultet hvor de tok tak i laminær og atomisk improvisasjonsteknikker hvorpå de neste dagene arbeidet i musikkstudio på Tou med en teknikker og fagansvarlig. Her utforsket de samspillsteknikkene isolert i ulike innspillingsrom, med kun kontakt via mikrofoner og øreklokker. I tillegg spilte de også inn lydspor som skulle bli brukt til dansefilmene.

I de to dagene før framvisning av filmene fikk Kristoffer Alberts som var prosjektleder for musikerne rennende nese og kunne ikke møte studentene på grunn av strenge Covid-19 tiltak. Han satt hjemme alene og klippet til lydsporene til filmene, en prosess som var ment for alle musikkstudentene i samråd med Alberts. Istedenfor var musikkstudentene sammen med vikar Per Zanussi hvor de lyttet og diskuterte innspillingene de hadde gjort de foregående dagene. Dette alternativet satt studentene pris på og fikk mye ut av, men de fikk ikke tatt del i klippeprosessen som var et viktig element for kurset.

Prosjektet ble avsluttet med en visning av alle filmer med musikk. Her var både dansere og musikere tilstede, samt oss som veiledere og invitert gjest Brynjar Åbel Bandlien. Her presenterte hver dansestudent idé og konsept for sin video før visning. Etter hver video oppfordret vi studentene til å gi hverandre tilbakemeldinger.

Vår strategi i dette prosjektet var at vi fungerte som veiledere. Vi var derfor veldig opptatt av å ikke moderere eller legge føringer for det kunstneriske innholdet i hver enkelt students prosjekt. Vårt mandat var å kunne se og lytte hvilken vei studentene ønsket å bevege seg i og gå inn og støtte dette uansett kunstnerisk uttrykk. Dette betyr at vi måtte være lydhøre for hvor studentene var i egen prosess, og ikke av egen iver presse prosessen fremover mot et resultat, men insistere på å beholde arbeidene i prosess. Strategien var å gi studentene et innblikk i tverrfaglig kunstnerisk utviklingsarbeid ved bruk av digitale hjelpemidler, og at de er selv i stor grad avhengig av å utføre slike kunstprosjekter uten lærere eller veiledere tilstede for å kunne utvikle seg som kunstnere og lage sitt eget kunstneriske virke, både under og etter endt utdanning.

Vår motivasjon for å starte prosjektet var at vi så et behov for og ønske om et tettere tverrfaglige samarbeid ved eget fakultet. Et samarbeide som var initert av fakultetsansatte, men at prosessen også var sterkt forankret i en motivasjon hos studentene selv. Vår erfaring fra det frie feltet er også at profesjonelle musikere og dansere blir konfrontert med å inngå i tverrfaglige samarbeid og at dette er nødvendig å bli utfordret på under bachelorløpet. Som praktisk utøvende kunststudent vil også det å skape tette tverrfaglige bånd i løpet av studieløpet være viktig etter endt utdanning slik at man ikke står uten tverrfaglig erfaring eller et kontaktnettverk i andre kunstdisipliner enn sin egen. Spesielt i en tid hvor kunstfaget har fått kjent på utfordringer når det kommer til strenge smitteverntiltak som går ut på lite fysisk kontakt og reiserestriksjoner har det å kunne samarbeide og lage kunst sammen ved hjelp av blant annet digitale verktøy vært viktig for at kunstnerisk utviklingsarbeid på tvers av disipliner ikke skal settes på vent. Det er viktig for oss at studentene får kjent på feiling og mestring når det kommer til tverrfaglig kunstnerisk utviklingsarbeid og at feiling og mestring kan være like viktige for utvikling av god kunst i et utøvende studieforløp.

Fakultetet for utøvende kunstfag ved UiS har stort fokus på tverrfaglig arbeide på tvers av dans og musikk, og Access All Areas-prosjektet har vært en del av det fokuset. Vi føler likevel at dette arbeidet har tatt en litt annen retning enn tidligere prosjekter ved det at studentene selv har tatt stor del i å utforme prosess og resultat. Den viktigste tilbakemeldingenen vi har fått er at studentene selv har ytret et ønske om å fortsette å gjøre tverrfaglige kunstprosjekter også utenom skolens regi. Vi mener at i slike skapende og studentdrevne prosesser er det en bratt læringskurve og utvikling, og at det er disse prosjektene som skal være banebrytende for hvordan vi skal ta tak i tverrfaglig utviklingsarbeid i framtiden. Vi må til enhver tid se studentgruppa for hvem de er på fakultetet og bygge opp under hva slags kunnskap og bakgrunn som ligger til grunn og hvilke behov som melder seg fra studentene selv. Det blir viktig å fortsette arbeidet etter erfaringer fra Access All Areas prosjektet med fokus på digitale verktøy, men vi må også være åpne for at fra og med høsten 2021 så kan det formodentlig være et stort behov for rent fysisk samspill uten det digitale teppet som ligger over kunstuttrykk per dags dato.

Praktisk

Vår tilbakemelding og ønske til vårt fakultet er at læreplanen ikke blir en kopi av året før - at vi kan se an studentgruppa etter behov og initiativ som kommer fra studentene og lage planer ut i fra disse. Av erfaring fra året 2020/2021 med ekstreme smitteverntiltak så måtte en hel lærerstab og en hel elevgruppe gjøre drastiske endringer for å få mest mulig ut av skolehverdagen. På den ene siden så er en slik hverdag langt fra ønskelig, men på den andre siden kan vi se at når man blir satt i en situasjon hvor man i stor grad får ansvar for egen læring og lærerstaben får ansvar for å legge til rette for samspill og utvikling - da kan det skje nye løsninger for kunstnerisk utviklingsarbeid. Dette er kunnskap vi kan ta med oss inn i senere år hvor vi ikke lenger trenger å forholde oss til ytterligere restriksjoner.

Vi mener at en treårig eller fireårig bachelor er en kort tidsperiode før man blir kastet ut i en arbeidssituasjon som beror på å utvikle egne kunstneriske prosjekter. Det er imperativt at en slik situasjon må belyses og øves på under bachelorutdanninga. Et praktisk tiltak som vi oppdaget var veldig matnyttig for det kunstneriske utviklingsarbeidet som Access All Areas ble, var å hente inn ekstern kunnskap da vi så behovene og ønskene fra den aktuelle studentgruppa. Filmteorikurset til Henrikke Boger og det at vi kunne bruke fasilitetene på Tou Scene og Tou Lyd og andre offentlige rom gjorde at prosjektet fikk en mer utøvende form hvor man kunne benytte andre aktører enn sitt eget instrument og sin egen kropp. Studentene fikk ta del i å se sin egen estetiske og kroppsliggjorte kunnskap gjennom en kameralinse, gjennom en studioinnspilling med teknikker, og gjennom å utøve visuell kunst i naturen og i bybildet. Mye av dette ble gjennomført på studentenes initiativ og vi mener dette ga en opplevelse av at kunstnerisk utviklingsarbeid kan oppstå hvor som helst med uvante aktører, og at det er viktig å ta med seg etter endt bachelorutdanning i utøvende kunstfag. Vi håper å kunne videreføre Access All Areas-prosjektet med å kunne gjøre tverrfaglige kunstneriske utviklingsarbeidprosjekter på tvers av fakultet og institutter nasjonalt og internasjonalt. Vi mener dette vil være nyttig for å se nye muligheter for kunstnerisk utviklingsarbeid og å kunne knytte nye kontakter utenom eget fakultet.