Ni studenter har vært med på forsøket, med fire på harpe, en horn, en bratsj, en klaver, en fiolin og en obo. Av disse har studentene på bratsj, fiolin og klaver deltatt på to timer for alle studentene i en ‘storgruppe’ med AT-lærer (ikke alle møtte), og de har fått 11 til 15 timer (à 45 minutter) individuell undervisning. De øvrige seks (en horn, en obo og fire harpe) har både deltatt på storgruppe, de har fått fra 6 til 15 timer individuell undervisning, og de har deltatt på klassetimer. Dette er timer som er på timeplanen og som hovedinstrumentlæreren styrer, og der alle eller de fleste studentene til læreren er tilstede. Til dette kommer det et lite antall horn- og obostudenter som har deltatt på klassetimer eller i små undervisningsgrupper hos en lærer, uten at de har fått individuelle timer. Det er den første gruppen på ni som er ‘forsøksgruppen’ og som har gitt en vurdering av sine erfaringer med prosjektet.
Studentene ble valgt ut av hovedinstrumentlærerne. Det ble ikke gitt spesielle kriterier for utvelgingen. To av deltakerne hadde noe erfaring med AT fra NMHs valgfag.
Tre av lærerne har også fått timer i AT: Horn, obo og fiolin. Dette for å få egenerfaring og bedre innsikt i hvordan studentene kan arbeide med AT.
Forsøket ble innledet i januar med undervisning i ‘storgruppe’, fulgt opp med en ny samling i februar. Her ble det gitt generell informasjon om AT, eksemplifisert ved at studenter viste hvordan de vanligvis brukte seg selv i spill og øving mens AT-lærer veiledet og bevisstgjorde vaner og eventuelle uvaner. Et mål med dette var å bygge opp en forståelse av prinsipper bak tilnærmingen og forbedre studentenes observasjonsferdigheter, og innføre et vokabular som skulle brukes i de individuelle timene. Det ble også gitt noe grunnleggende informasjon om anatomi. På grunn av timeplankomplikasjoner var det vanskelig å samle alle studentene. Etter to slike samlinger konkluderte derfor prosjektleder og AT-lærer at denne tidsressursen ville bli bedre utnyttet ved å bruke den til å øke antall klassetimer og smågruppetimer, som allerede er avtalt mellom hovedinstrumentlærer og studenter og lagt på timeplanen.
I seks klassetimer og i 10 smågrupper med hornstudenter deltok den ene hornstudenten som fikk individuelle timer sammen med medstudenter som bare deltok i klassetimene. Her ble det arbeidet med tema som AT-lærer introduserte, f.eks. ‘Hvordan kan ikke-konstruktive vaner influere på f.eks. pust, støtte og ryggens rolle når man forbereder seg til å spille’. Det kunne også være spørsmål som studentene tok opp, for eksempel ‘hvordan kan jeg få nok pust til lange fraser’, og hvor AT-lærer knyttet dette til studentenes spilling. Undervisningen la vekt på å involvere studentene i observasjon og samhandling, og å vurdere effekten av tiltakene på pust, tonekvalitet, embouchure osv. Midt i semesteret ble dette supplert med undervisning i smågrupper, der 2–4 studenter spilte sin regulære «lekse», med tilbakemeldinger fra medstudentene. Studentene ble engasjert i å observere hverandres atferd og vaner, og man tok opp de tema som ble observert der og da. Et viktig spørsmål var hele tiden om det var forandringer i studentens spill.
De sju klassetimene med harpestudentene ble først gjennomført som tematimer, som i hornklassene. I sammenheng med spill ble de blant annet innført i de viktigste leddenes betydning og funksjoner i øving og spill. Også her ble det i midten av semestret en forandring i innholdet, slik at gruppa da fungerte som smågruppe der studentene spilte ‘leksen’ sin og fikk kommentarer fra medstudentene og AT-lærer. Ett tema var ryggens betydning for frihet i bevegelse i vrist og fingre, som igjen influerer på lydproduksjonen. Da jobbet studentene også uten instrument, for eksempel med ryggen mot veggen for å erfare sin oppmerksomhet for omgivelsene og bevissthet for retning (‘oppover’, ‘nedover’ osv.) og konsentrasjon.
I tre klassetimer for oboister ble det arbeidet med tema som pust og artikulasjon, spesielt i staccatospill. Deltakerne spilte og observerte hverandre for eksempel for å finne ut hva som influerte på munn og kjeve (for eksempel nyttig og unyttig spenning i nakke og rygg), og hva som kunne føre til en friere kjevebevegelser. Her deltok hovedinstrumentlærer på lik linje med studentene.
I alle gruppene var det en form for interaktiv veiledning fra AT-lærers side, der det verbale ble supplert med mye «hands on». Dette er ikke en form for behandling eller terapeutisk manipulasjon, men varsomme berøringer som skal lede oppmerksomheten til sentrale områder på kroppen.
De individuelle AT-timene med studentene tok alltid utgangspunkt i noe de arbeidet med i øvingen eller hadde diskutert med hovedinstrumentlæreren, og dersom ikke studenten hadde noe forslag til tema valgte AT-lærer noe. For eksempel ‘Hvordan gjør du deg klar til å spille?’, med utfordringen: Er det noe som hindrer deg i å gjøre det du ønsker å gjøre? I klassetimene spilte studentene først, og så ble det tatt fatt i noe som viste seg underveis. Her var det øyeblikkets tema som dominerte, ut fra konteksten med medstudenter og lærer. Den felles opplevelsen styrte innholdet.
I alle sammenhenger, individuelt og i grupper, var det vekt på å identifisere ikke-konstruktive vaner, sette ord på dem, og utnytte AT-prinsipper for å forandre vanene.
De individuelle timene med lærerne skulle som nevnt gi dem egenerfaring i AT-prinsippene og ruste dem til å forstå prosessene studentene gikk igjennom. Derfor spilte de og fikk veiledning på samme måte som studentene. Det hendte noen ganger at de første minuttene ble brukt til å kommentere en students situasjon og utvikling, men primært var dette ‘lærernes timer’. Når det var behov for å utveksle synspunkter på en student ble dette gjort via e-post eller korte møter.