Etyder er fast inventar i de fleste instrumentalisters utvikling. Brukes de riktig? Hvorfor øver man på en etyde? Planlegging av etydeøving, og refleksjon rundt hensikt og gjennomføring ble et prosjekt for student 1 og 3.

Vanligvis har studentene fått to etyder som ukentlig øveoppave, en langsom og en hurtig. Læreren har gitt noe veiledning om hvordan de bør øves, og hvorfor. Etter hvert kom det fram at studentene vanligvis startet med å spille gjennom etyden, og opplevde at de ofte gikk seg fast og strevde med å komme videre. Lærer snudde derfor tidsbruken. I stedet for, som tidligere, «å bruke 5 minutter av timen til å se på etyden og så gå over på noe annet», brukte de nå nesten hele den individuelle timen på å utforske etyden de gangene dette var en viktig øveoppgave. De gikk gjennom dem for å kartlegge utfordringer og finne ut hvilken nytte de kunne ha av å øve på dem. De prøvde ut øveteknikker i forskjellige passasjer, og diskuterte hva slags utbytte man kunne ha av de passasjene som ikke var teknisk utfordrende.

Studentene måtte finne ut hvordan de ville øve, og ble fulgt opp uka etterpå med spørsmål om hva de hadde erfart.

Et viktig mål for læreren var å få studentene til å gjøre mer bevisst bruk av etydene, utnytte dem som de spesielle øvelser de er, for eksempel å beherske en skala i en viss toneart, og ikke bare se problemene i utføringen av dem. I dette inngikk det også å avfinne seg med at man ikke alltid kommer fram til det målet man har satt seg, kanskje ikke får spillet helt metronomisk eller så hurtig det skulle være, men at man tenker øvingen som hjelp i en langsiktig utvikling.

Etter oppfordring fra lærer tok begge studentene notater (logg) om hva som var læringsoppgaven med etyden, noe om tidsbruk og hva som falt vanskelig og som måtte arbeides mere med, og hvordan de løste problemer.

Begge studentene oppgir at de lærte å se på og utnytte etydene mer målrettet enn tidligere. Der de tidligere hadde vært mest opptatt å kunne spille gjennom etyden så feilfritt som mulig, var de nå mest opptatt av å forstå hva som var formålet eller meningen med etyden, og arbeide med dette. Studentene ga uttrykk for at de opplevde at gjennomgangen sammen med lærer var svært nyttig og at det hjalp dem til en bedre struktur på øvingen. De opplevde at de mestret vanskelige partier hurtigere og kunne få med seg flere detaljer (for eksempel dynamikk og frasering) tidligere enn før. De opplevde også at øvingen generelt ble annerledes og bedre enn før, med mere struktur og plan.

De har ikke fortsatt å bruke logg i arbeidet, men fra uttalelsene deres virker det som de har fått befestet en mer planleggende og systematisk øving på både etyder og repertoar.

En erfaring læreren gjorde med den felles gjennomgangen av etydene var at det var bedre å «bruke mer tid på det enn å stå og høre på at de kanskje ikke får det til».

Det var også viktig å være mest mulig konkret i gjennomgangen av etydene sammen med studentene. «Alt veves ofte inn i hverandre og noen ganger kan det være en fordel å begrense fokus til spesifikke elementer i spillet. Det kan være til hjelp å være konkret på hva den enkelte student bør fokusere på i øvingen av etyden i forhold til hvor han/hun er i utviklingen. Klangutvikling, teknikk, artikulasjon, intonasjon, kropp/luft osv.»