Hver eneste øveøkt kommer det inn elementer av planlegging, for eksempel hva man skal øve på og i hvilken rekkefølge man skal ta oppgavene. Prosjektet «Fra idé til konsert», første fase, gikk over to måneder høsten 2014. Tre bachelorstudenter og obolærer Matz Pettersen satte søkelyset på øving av et verk frem mot en klassekonsert på slutten av semesteret. Hovedspørsmålet var: Vil en plan som strekker seg over 6–7 uker med øving på verket bidra til bedre utnyttelse av øvetiden?

Å innstudere et repertoar fram mot en konsert er noe alle høyskolestudenter har gjort i mange år. Imidlertid hadde ingen av de tre studentene tidligere laget en plan for en innstuderingsperiode på 6–7 uker.

Det verket de ville arbeide med i prosjektet ble valgt ut i samråd med lærer. Student 1 valgte Kalliwoda: Concertino, Student 2 første sats av en konsert av Albinoni, og Student 3 valgte Hummel: Tema med variasjoner. Student 1 og 2 er i 2. studieår på bachelorstudiet, student 3 er i 1. år.

Arbeidet startet med at student og lærer diskuterte seg fram til et «forberedelseskart» der de skisserte delmål i ukene frem mot konserten. De brukte de første par ukene til å plassere større biter inn på kartet, som tidspunktet de burde være ferdig med øvingen på 1. sats, 2. sats. De kartla utfordringer i verket, f.eks. at enkelte partier hadde tekniske deler som krevde mer avsatt tid på øveplanen. Andre partier kunne ha spesielle utfordringer relatert til utholdenhet, intonasjon, dynamikk og form. Det ble lagt vekt på at noen utfordringer ville kreve rolig og langsiktig øving mens andre kunne relateres til spesifikke grunnøvelser, eksempelvis for pust og intonasjon. Stort sett planla de ut fra at de to uker før konserten burde ha jobbet grundig med alle satsene, og at de i ukene som da var igjen prøvde å plassere inn deler av verket som de mente hadde behov for mer øving, mens ting de behersket teknisk på et tidlig tidspunkt fikk en hviletid og ble satt opp på nytt senere. Etter hvert skulle de også vurdere når de ønsket akkompagnatør, når generalprøven skulle være, og lignende oppgaver.

Ved siden av forberedelseskartet skulle studentene føre en logg over hva de gjorde og hva de hadde å gjøre videre i øvingen. Loggen ble ikke vist til eller brukt av læreren. Et eksempel på en logg fra en øvedag med tre timelange øveøkter kommer fra student 2: «Plan: Oppvarming, fokus: legato/luftstrøm; Albinoni, Britten, Tschaikovsky. Gjennomført: 1. økt: oppvarming c-dur, bra luftstrøm. Salviani nr. 12, kvartnote=88 gikk så vidt, nr. 13, kvartnote=69 gikk så vidt (stress med grep), nr. 14 kvarttone=66 såvidt. 2. økt: Tschaikovsky, symfoni nr. 6. 3. økt: Albinoni. Ca. 2 timer rør. Veldig bra øvedag!»

Studentene 1 og 3 arbeidet med det valgte stykket i hele perioden, mens student 2 skiftet stykke. Skiftet ble gjort fordi hun følte seg ferdig med stykket midtveis i perioden, og spilte det på en forumtime. Til konserten i slutten av semesteret valgte hun en sonatine av Pierre Sancan. For de 3–4 ukene denne øveperioden varte, laget hun ikke noe forberedelseskart, men opplyser at hun utnyttet tankegangen bak kartet.

For tekniske utfordringer gjennomgikk de flere forskjellige øvestrategier og studentene delte sine erfaringer i to klassetimer.

Student 1 fant seg godt til rette med oppgaven. Han reviderte forberedelseskartet underveis, når han ble tidligere eller senere ferdig enn beregnet med noe, og uttrykte at han «ble mer målrettet» av å bruke planen og av å følge den med å skrive logg. Student 2 skiftet som nevnt stykke midtveis, og utnyttet ikke et formelt forberedelseskart i det andre stykket, men brukte likevel «metoden». Student 3, som nylig hadde startet på bachelorstudiet, fant det vanskelig å følge metoden. Han ønsket mer kortsiktige mål, følte seg ikke så «flink til å vurdere spillet» sitt.

I samtalen med studentene ble det reflektert over at det kunne være «vanskelig med langsiktige mål, klarer ikke å vurdere hva som kommer til å skje», og at «det tar for lang tid med langsiktige mål, det blir kjedelig å jobbe med det samme i lang tid». Læreren mener at man kan velge øveoppgaver som varer to–tre uker, da skulle man kunne holde konsentrasjonen.

Lærerens erfaring gjennom høsten var at langtidsplanlegging må tenkes noe mer individuelt tilpasset, og at studenter som er i starten av bachelorstudiet «trenger tydeligere veiledning og oppfølging om øving. Det vil være en fordel å starte med et definert, kortere øveprosjekt for nye studenter i første semester.» Læreren mener likevel at «prosjektet var lærerikt for både meg selv og studentene. Mine og studentenes refleksjoner gjennom prosjektet i høst gir meg et bestemt inntrykk av at det er nødvendig med en tettere oppfølging av studentenes øvepraksis, spesielt i oppstarten av studiet», sier han.

Studentenes kommentarer kan tyde på at begrepene «mål», «langsiktige mål» og «delmål» må avklares bedre, og at sammenhengen mellom disse måltypene og tidsbruk må diskuteres, og at motivasjon og utholdenhet kan settes på prøve når selv små delmål kan ta lengre tid enn ventet.