Hvem har ikke opplevd at tankene kan ta sine egne veier når de burde vært konsentrert på en bestemt oppgave? I dette prosjektet har klaverlærer Jorunn Marie Bratlie og tre studenter gitt dette temaet spesiell oppmerksomhet i en periode på 3 uker. Hver øvedag skulle studentene velge seg ut et spesielt parti eller en spesiell oppgave som de skulle jobbe detaljert med i 20 minutter. Her skulle de ikke bare øve «som vanlig», men også skrive ned noen av de tankene og handlingene de gjennomførte mens de øvde, utløst av spørsmål som:

• Hvorfor gjentar jeg noe?

Hva bør forbedres?

• Hvilke øvingsstrategier («verktøy») vil jeg benytte for å forbedre et spesifikt parti?

Dette er spørsmål som vanligvis stilles og besvares i det øyeblikk de oppstår, og uten at man stopper opp for videre refleksjon. Hensikten med å kreve skriftlig refleksjon var å holde oppmerksomheten på plass, å ikke gi den mulighet til å hoppe bort fra oppgaven. Det var også et mål å styrke studentenes vekt på å analysere sin egen øving for å få bedre utnytting av øvetiden.

(Jorunn Marie Bratlie har gjennomført prosjektet og Harald Jørgensen har skrevet rapport med grunnlag i lærers og studenters opplysninger, skriftlig og i intervju.)

De tre studentene er student 1, gutt, student 2, jente og student 3, jente, alle i bachelorstudiet. For å forberede studentene brukte læreren noen pianotimer til å la studentene øve, og brøt da inn for å spørre hvorfor de øvde akkurat slik der og hva de ville endre. For eksempel skulle en av dem øve på en øvelse der framdrift var hovedhensikten. Da hun begynte med å øve styrke i fingrene, meget langsomt, måtte læreren spørre: «Hva vil du oppnå med denne øvelsen? Hvorfor tror du denne måten å øve på vil hjelpe på framdriften?» Var langsom øving en rutine hun hadde for alle oppgaver, uansett hva som var hensikten med øvelsen?

Studentene oppfylte forventningen om daglig observasjon av en 20-minutters- periode noe ulikt. En student skrev ned alt hun øvde på i tre uker, og gjorde spesielt rede for en 20-minutters periode hver øvedag, en annen gjorde det hver dag i en uke men færre ganger de andre ukene, og den tredje rapporterte at han «ikke skrev for hver eneste dag, men jeg har i alle fall skrevet litt». To av studentene leverte kopier av de notatene de gjorde til læreren, mens en leverte et utdrag i en mail.

Notatene ble brukt som grunnlag for diskusjoner i de individuelle undervisningstimene og i et par klassetimer.

En student hadde erfaring med en form for dagbok der repertoaret og øvelsene det ble øvd på var notert med tiden som ble brukt. Ingen av de tre hadde erfaring med å ta notater underveis i øvingen, med den eksplisitte hensikt å holde på konsentrasjonen og stille spørsmål ved egen øving.

Studenter kan oppleve at forskjellige øveoppgaver kan kreve ulik grad av konsentrasjon. En studie av tyske høgskolestudenter viste at de mente at det å øve på et«problem» vanligvis krevde mest konsentrasjon, mens øving på kjent stoff krevde minst (Lehmann, A. C. (2002). Effort and enjoyment in deliberate practice: A research note. I: I. M. Hanken, S. G. Nielsen & M. Nerland (Eds), Research in and for Higher Music Education. Festschrift for Harald Jørgensen, s. 55-67. Oslo: Norges musikkhøgskole, NMH-publikasjoner 2002:2.). I det prosjektet som blir referert her ble det ikke skilt mellom oppgavetyper, studentene fikk selv velge hva de ville øve på i 20-minuttersperiodene.

En måned etter at prosjektet var avsluttet ble de tre studentene intervjuet samlet i en gruppe. Sitatene nedenfor gir hovedtendensene i det de sa.