Å bruke skriftlighet som refleksjon er et velutviklet og anerkjent grep, basert i kognitiv psykologi. Det var derfor viktig å se hvordan studentene fikk utnyttet skriftligheten, og om dette ble en metode de ville fortsette å benytte. Som ventet utnyttet de metoden ulikt, både i hva de noterte og hvor mye de noterte. Hovedproblemet var utfordringen med å tilpasse skriftlighet til den kontinuerlige spilleprosessen. En student sier at «Jeg synes problemet var at det tok så lang tid å skrive noe, det ble rart å lese fordi man tenker mye fortere enn man skriver, og så har man mista en tanke før man har rukket å skrive ned alt.» Lesbarheten var heller ikke på topp: «Jeg skjønte ikke hva jeg selv skrev», som en sa.
En annen grunn kan være forvirring om hva en «øvedagbok» eller «øvelogg» omfatter. To av studentene var opprinnelig motstander, fordi de «trodde den skulle være så utrolig detaljert, først plan, og så hva man har gjort». En ville ha et «skjema om hva jeg skal øve på fra dag til dag, ikke hele pakka.» I videre forsøk med skriftlige notater underveis i øvingen må man gå inn på klare alternativer i innhold og omfang, og prøve ut individuelle løsninger, tilpasset oppgaven man øver på.
En oppfølging kan også knytte notatene nærmere undervisningstimene, slik at de for eksempel er grunnlag for diskusjon mellom lærer og student i hver time.
Et alternativ til skriftlighet er å gjøre videopptak eller lydopptak, der studenten kommenterer fortløpende det som skjer. Dette er en konklusjon læreren også kom fram til, med begrunnelsen at «skriving avbryter arbeidsprosessen og kan nok virke umotiverende når man er i en ‘øveflow’». Dette er en metode som er brukt i læringsforskning for å finne ut hva slags tanker som kommer under en problemløsningsprosess. Et studium av disse tankene kan sette en på sporet av vaner og uvaner, og gi ideer til nye tenkemåter. Metoden er for eksempel brukte i flere forskningsprosjekt om øving, blant annet av professor Siw G. Nielsen ved NMH (Se for eksempel artikkelen ‘Self-regulation of learning strategies during practice: A case study of a church organ student preparing a musical work for performance’. I: H. Jørgensen & A. C. Lehmann (Eds), Does practice make perfect? Current theory and research on instrumental music practice,s. 109–122. Oslo: Norges musikkhøgskole, NMH-publikasjoner 1997:1).
Dette er en metode studentene kan tenke seg å bruke, med kommentaren «Beste måten er video eller lydopptak, og tenke høyt.» En viktig mulighet for bedre kontakt mellom øverommet og undervisningsrommet ligger dessuten i at opptak kan presenteres til lærer for kommentar, og inngå som ledd i undervisningen av øving.
Dersom man bare vil forsøke å redusere antall ganger konsentrasjonen svikter, kan man gjøre som i et amerikansk eksperiment. Der fikk man studentene til å sette en strek på et ark hver gang de opplevde at konsentrasjonen falt ut, med det håp at dette skulle redusere konsentrasjonssvikten. Det gjorde det for mange, men ikke alle studentene (Madsen, C. K., & Geringer, J. M. (1981). The effect of a distraction index on improving practice attentiveness and musical performance. Bulletin of the Council for Research in Music Education, No. 66/67, s. 46–52).