Alle tre studentene har sett en viss nytte i prosjektet. Student 1 hevdet at han «brukte de 20 minuttene til å prøve å analysere ‘live’ hva jeg gjorde og hvordan jeg løste problemene og laget nye utfordringer. Det bevisstgjorde og konkretiserte en prosess som kanskje var litt mer abstrakt enn tidligere. Hver gang jeg øver gjør jeg jo på en måte det jeg gjorde i prosjektet, men jeg har aldri sittet med oppgave om å tenke på hva jeg gjør når jeg gjør det, som dette prosjektet gikk ut på.» Han hevdet at «man kan aldri bli for bevisst», og anbefalte å bryte opp en klokketime i to eller tre, med 5 min pause mellom, «fordi at holder man på en time så kan du våkne opp og finne ut at nå har jeg spilt dette tre ganger uten å tenke. Man trenger kortere og mer konsentrerte økter.» Og han hadde følgende selverkjennelse: «Jeg kan fortsatt vinne mye på å være mer fokusert og konsentrert, i stedet for bare å spille igjennom.»

Student 2 fortalte at hun fokuserte mye på å være tilstede og bevisst i alt hun foretok seg i øvingen. Effekten av dette prosjektet formulerte hun slik: «Jeg ble litt mer bevisst på pirkarbeid, at man zoomer inn på ett sted i stykket og innser hvor mye tid man egentlig kan jobbe, og denne bevisstheten over ’hvorfor gjør jeg det her, hva skal det være godt for’, det gir mer tanker om det å øve i stedet for bare å øve.» Hun understreket også hvor viktig det var «å ha med hodet», og mente at «man bør ta en pause, strekke på seg, og så tilbake igjen med ny energi og ikke sitte en time med samme energi.» Og en bit selvforståelse ble tilføyd: «Det å ta pauser er jeg dårlig på.»

Den tredje studenten svarte slik på spørsmålet «var det noe å vinne ved å skrive under øvingen?»: «Fordi jeg måtte skrive det så ble jeg mer bevisst.» Denne studenten sier hun har slitt med konsentrasjonen, men fant ut av hvor langt strekk hun kunne øve konsentrert, og det var en halv time på en ting. Pauser tar hun hver time, og hun sier at «Når jeg arbeider med store stykker som skal bli ferdig, så var det ofte en halv time på det, 10 minutter på noe annet, en halv time på stykket osv, for å få avbrekk. Så legger jeg plan, da er det lettere å se hvor mye tid jeg har, at det er slutt og ikke at nå skal du øve på dette til det blir bra.»

En felles reaksjon var altså at de hadde lært noe av prosjektet, og uttalelsene viser at de både kontrollerte konsentrasjonen bedre, og at de sannsynligvis hadde fått mer vekt på å analysere sin egen øving for å få bedre utnytting av øvetiden.

Spørsmålet er om dette var varige resultater. Etter prosjektet hadde student 1 og 2 kuttet ut skrivingen, og begrunnelsen for begge var slik student 2 formulerte det:

«Etter at jeg hadde gjort det en uke så klarte jeg å tenke det uten å skrive det ned. Bruker nå mer tid på å tenke og ikke bare spille.» Dersom dette holder, har notatmetoden i alle fall delvis oppnådd sin hensikt, ved å sette studentene på en tenkemåte som bygger opp om konsentrasjon. Student 3 fortsatte med å notere hva hun øvde på, og hvor lenge hun øvde.

Læreren på sin side mener at «det å sette fokus på den helt konsentrerte øvingen har bidratt til å åpne øynene på student 1 i forhold til hva man skal lytte etter når man øver, mens student 2 har nok blitt enda mer bevisst rundt hva som trengs å øves på og hvorfor. Student 3 har fortsatt å være systematisk, og det virker som hun tar i bruk flere «verktøy» enn tidligere.» Læreren ser for seg at hun må følge opp emnet øving helt regelmessig og bringe det på bane på et tidlig stadium i studiet for nye studenter.

De erfaringene studentene har beskrevet passer godt inn i hva forskning om øving anbefaler. Variasjon i øvingen, nevnt av student 3, ses for eksempel på som viktig for å holde konsentrasjonen. En tysk cellist og forsker, Gerhard Mantel (Mantel, G. (1987). Cello üben. Eine Methodik des Übens für Streicher. Maintz: Schott), anbefaler at man skal øve med «roterende oppmerksomhet». Det går ut på å variere øveoppgavene slik at oppmerksomheten og konsentrasjonen må «flytte» på seg med jevne mellomrom, og dermed lettere opprettholdes.