Musikeren og psyken - et studentinitiert seminar om musikere og mental helse

Studentenes helse- og trivselsundersøkelse (SHoT), NMHs Læringsmiljøundersøkelse og CEMPEs egen studentundersøkelse gjennomført i januar 2021 har alle pekt på at musikkstudenter savner mer kunnskap om og fokus på mental helse i musikkutdannelsen. Å være musiker er et høyprestasjonsyrke der man kontinuerlig får en ekstern vurdering på det man presterer, og dette gjelder både under studiene og i arbeidslivet. I tillegg kan det være vanskelig, spesielt for unge musikere, å skille mellom vurdering av den kunstneriske fremførelsen og vurderingen av en selv som person. Musikere kan derfor være ekstra sårbare under studietiden og etableringsfasen.

Dette er utfordringer som CEMPEs studentpartnere, Ole Martin Solberg og Susanna Yttri Solsrud mener studentene og NMH som institusjon bør snakke mer om.

– Det handler om å ha det bra, om selvivaretagelse, bli kjent med egne behov og ta hensyn til dem i en krevende hverdag, og å være med å bygge opp en sunn prestasjonskultur, forteller de engasjerte studentpartnerne.

I løpet av seminaret fikk vi flere bidrag fra forskere som forsker på musikeres mentale helse. Først ut var Jonas Vaag, psykologspesialist og førsteamanuensis i samfunns- og organisasjonspsykologi ved Nord Universitet og NTNU. Vaag har de siste årene vært del av en forskergruppe som har undersøkt ulike sider ved musikeres mentale helse, blant annet gjennom en spørreundersøkelse med 1607 norske musikere kombinert med kvalitative dybdeintervju.

Har musikere en mer sensitiv personlighet?

Resultatene Vaag presenterte var til dels dyster lesing. Musikere har betydelig høyere forekomst av angst, depresjon og søvnvansker, i tillegg oppsøker de oftere psykisk helsehjelp.

– Er det fordi musikere er annerledes skrudd sammen? spurte Jonas Vaag retorisk. Har musikere en annen personlighet enn befolkningen for øvrig?

Men det ser ikke ut til at svaret ligger der. Basert på personlighetstester av musikere sammenlignet med den øvrige arbeidsstokken er det ikke store forskjeller i trekk som er relevant for mental helse. Det er derfor vanskelig å skulle si at musikere sliter med angst, depresjon og søvnvansker fordi de har en mer nevrotisk personlighet.

Gapet mellom krav og ressurser

Jonas Vaag og hans kolleger mener det er viktig å fokusere på det spriket som er mellom de kravene som stilles til musikerne og de ressursene de opplever å ha.

– Når kravene virker større enn de ressursene man har til rådighet er det vanlig å oppleve mental uhelse, fortalte forskeren.

Ytre krav kan for eksempel handle om en stor og uforutsigbar arbeidsmengde, ugunstig arbeidstid og høy grad av familie-arbeid konflikt. Dette er utfordringer som rapporteres oftere av musikere sammenlignet med den øvrige befolkningen. Ressurser handler om de indre ressursene et individ besitter, og om den gleden de selv opplever av å utøve arbeidet sitt.

– Dersom en musiker ikke føler seg kompetent nok for oppgavene man skal gjøre, kan dette oppleves svært krevende over tid.

Ressurser kan også handle om motivasjon, anerkjennelse og opplevd støtte fra kolleger.

Verdien av å styre egen hverdag

Vaag fremhevet at det er viktig at vi ikke kun fokuserer på de utfordrende sidene ved å være musiker. Det er også mange områder der musikere rapporterer høyere tilfredshet enn den øvrige befolkningen. Blant annet handler dette om muligheten til å styre egen hverdag, om dedikasjonen til musikken og tilfredsstillelsen og meningen mange musikere opplever gjennom å utøve musikk.

Åpenhet er sentralt

Vaag avsluttet sin presentasjon med å peke på behovet for mer kunnskap og mer forskning på mental helse hos musikere. Vi trenger også å se på hvordan musikeryrket kan gjøres mer bærekraftig gjennom bedre rammebetingelser og strukturer, samt større anerkjennelse gjennom blant annet økte honorarer.

– Det er viktig med åpenhet rundt tematikken og de utfordrende sidene ved musikeryrket. Det er viktig å anerkjenne at dette eksisterer, at det er normalt og noe som må settes på agendaen.

Åpenhet ble også understreket som essensielt av Damla Tahirbegi, stipendiat på doktorgradsutdanningen ved NMH. Hun ga lytterne et innblikk i forskning på prestasjonsangst hos musikkstudenter.

Men hva er egentlig prestasjonsangst? I forskningslitteraturen defineres det gjerne som en vedvarende bekymring for eller en reell svekkelse av evne til å prestere i en presset situasjon. Prestasjonsangsten vil variere avhengig av faktorer ved musikerens personlighet, egenskaper ved situasjonen og egenskaper ved oppgaven. En eksamenskonsert vil derfor kunne oppleves mer stressende enn en julekonsert for familien, og spesielt hvis stykket du skal spille er i overkant krevende. Det vil også variere fra person til person hvor sensitiv man er for stress.

Tahirbegi som har undersøkt hvordan musikkstudenter håndterer prestasjonsangst, fant at slike symptomer kan komme i uker og måneder før en prestasjonssituasjon. Noen av dem hun snakket med hadde for eksempel problemer med å sove, konsentrasjonsvansker og magevondt lang tid i forveien.

– To experience these high levels of anxiety is quite a tiring state of mind to be operating in, fortalte stipendiaten.

Du er ikke alene

Hvis du opplever prestasjonsangst, er du imidlertid i godt selskap. Tahirbegi refererte til studier som viser at svært mange musikkstudenter opplever dette. Det er imidlertid veldig individuelt hvordan problemene manifesterer seg. Noen opplever sterke fysiske reaksjoner, som svette hender, skjelving i buearm, tørr munn eller kort pust. I tillegg til fysiske reaksjoner er det vanlig å kjenne på negative tanker om seg selv, en angst for å bli nervøs og katastrofetanker om hva som vil skje dersom en konsert ikke går slik du ønsker at den skal.

Strategier for å håndtere nervøsiteten

Studentene Tahirbegi intervjuet hadde ulike strategier for å håndtere de uønskede reaksjonene de opplevde i forbindelse med prestasjonssituasjoner. Mange brukte memoriseringsstrategier for å møte redselen for å spille utenat, andre intensiverte øvingen for å være sikker på å være godt nok forberedt. Det var også mange som brukte pusteteknikker, «grounding» eller brukte visualisering for å skape en trygg atmosfære i en situasjon de egentlig opplevde som truende.

I tillegg var det til stor hjelp for studentene at det var en åpenhet rundt utfordrende sider ved prestasjonssituasjoner, både hos læreren deres og blant medstudenter. Studenter som opplevde en slik åpenhet søkte også oftere ekstern hjelp ved behov.

– Therefore, talking about it can make a real difference, like you are doing here at this seminar, avsluttet Tahirbegi.

Hvordan kan musikk være en helseressurs i ditt liv som musiker og i en verden sammen med andre? Dette sentrale spørsmålet ble stilt av Karette Stensæth, professor i musikkterapi og leder for CREMAH (Centre for Research in Music and Health) i åpningsforedraget fredag 23. april.

– Som musikere har dere en unik tilgang til musikk og til å utforske musikk som helseressurs i eget liv, mener Stensæth.

Helse kan forstås på så mange ulike måter. WHO har definert det som en tilstand av fullstendig fysisk, mentalt og sosialt velvære, men hvem går rundt i en slik tilstand? Isteden kan vi se til begrepets opprinnelse på norsk, fra det oldnorske heill, som betyr hel eller uskadd. På latin er helse salus som også er ordet for frelse. På gresk er ordet for helse en etisk måte å leve på, i harmoni mellom kropp, sjel, samfunn og natur. Stensæth mener disse forståelsene tar opp i seg det komplekse som ligger i det å være menneske.

Musikk som kilde til resiliens

Musikk kan være en viktig ressurs for å skape den motstandskraften vi trenger til å tåle livssmerten vi alle vil møte på. Stensæth referer til professor Even Ruud, som mener musikk på mange måter er en type vaksinasjon, et kulturelt immunogen.

– Musikk kan bidra til å styrke vår vitalitet, gi oss handlekraft, gi oss tilhørighet til et fellesskap og skape mening i tilværelsen, som jo er det store livsprosjektet til oss alle sammen, fortsatte Stensæth.

CREMAH har gjort en studie på hvordan musikklærere, musikkterapeuter, musikere og musikkforskere bruker musikk i eget liv som helseressurs. Blant de 497 respondentene fra de nordiske landene var det høy enighet om at musikk hjalp dem med å opprettholde en god mental helse. Spesielt fremtredende var det at mange opplevde affektive opplevelser knyttet til musikk, at musikk bidro til en opplevelse av tilhørighet og hjalp respondentene med å regulere stemning og følelser.

Behold nysgjerrigheten og utforskertrangen

Stensæth foreslo at vi kan også kan forstå musikken som en metafor for maske; at vi av og til trenger å ta på oss masker for å teste ut noe annet – en annen identitet, en annen tilværelse. Hun snakket videre om viktigheten av leken og utforskingen og lånte følgende sitat fra Mikhail Bakhtin:

– I go out into the world in order to come back with a self.

Det man kommer tilbake med er imidlertid aldri et ferdig selv eller en hel og tydelig identitet. Alt er uferdig og foranderlig, hevdet professoren. Det er selve prosessen, utforskningen og lekingen som er poenget.

– Stivner du, blekner du, og da taper du også vitalitet. I verste fall dør vi. Derfor er det så viktig å holde utforskingen og interessen for dette i gang.

Stensæth avsluttet derfor sitt foredrag med en oppfordring om å rekke tunge til seg selv og til musikken litt oftere, for å skape en balanse i regnskapet:

– Det er alvorlig hvis alt blir alvorlig.

Seminaret presenterte et bredt kunnskaps- og erfaringsområde der forskere, studenter og profesjonelle utøvere bidro vekselvis med forelesninger og panelsamtaler. Det slående, og på mange måter overraskende, var hvilket inntrykk erfaringsutvekslingen i samtalene gjorde. Å lytte til utøvere som har lyktes med lange karrierer er antagelig en læringsform som med hell kan utnyttes i større grad i høyere utdanning.

Det har lenge vært anerkjent at idretten er kommet lenger enn kunstfeltet når det gjelder å utvikle mentale teknikker som del av treningsstrategien. Mange musikere har latt seg inspirere av forskning og praksis på området, og en samtale mellom Kjetil André Aamodt og Arve Tellefsen viste at det er mye felles tankegang i deres respektive miljøer.

Begge ga for eksempel uttrykk for at det er viktig med en viss realitetsorientering når man er i starten av en internasjonal karriere. Da Aamodt kom inn i toppidretten i Norge, trodde alpinistlaget at de var tøffe karer som trente mye, fortalte han. Men da de trente sammen med skøyteløperne, innså de at de slett ikke trente så hardt som de trodde. Arve Tellefsen fikk en tilsvarende aha-opplevelse da han dro på sommerkurs til USA like etter sin vellykkete debut i Oslo. På kurset traff han 70 unge fiolinister fra hele verden. – Rundt 60 av dem var bedre enn meg, fortalte han.

Gode verdier, gode holdninger

En prestasjonskultur er skjør og kan fort bli ødelagt, fremholdt Kjetil André Aamodt. Den må hegnes om, ikke minst av kloke trenere og ledere. For Aamodt er en god prestasjonskultur en kultur der man gjør hverandre gode, der man blir bedre av å trene sammen.

Vi snakket ikke om hverandre i i korridorene, vi snakket til hverandre. Vi ble inspirert av hverandres resultater og hvis noen gjorde det bra så skrøt vi av hverandre, gratulerte hverandre og så spurte vi heller personen som vant, «hva tenkte du da, hva fungerte?» Og på den måten delte vi erfaringer og ble klokere sammen
og
Dessuten: Enerne bør ta seg av de nye på laget. Også for å lære. De nye er ofte unge og sultne og i størst utvikling. Har du allerede nådd toppen må du jobbe for ikke å stagnere, og da kan ferske talenter bidra med ny inspirasjon og nye måter å trene på.

– I klassisk musikk er det ikke alltid den samme opplevelsen av å være ett lag, men i kammermusikk er det ingen tvil om at det er det samme som gjelder, å spille hverandre gode, påpekte Tellefsen

– Du må gjøre de andre bedre, for da gjør de deg bedre, sa Tellefsen, ikke bare med tanke på det musikalske samspillet, men også for å styrke miljøet, der den enkelte utøver påvirker de andres utvikling.

Gode råd, gode vaner

– Fokuser på det du kan gjøre noe med, var et råd fra dem begge. – Ikke skyld på vær og vind, utstyr, mennesker rundt deg, sa Aamodt.

Hvis akustikken i et rom er dårlig er det min oppgave å tilpasse spillet mitt til akustikken. Det er viktig å være ærlig om egne prestasjoner, og ikke legge skylden på andre omstendigheter, noe Tellefsen opplever har vært viktig for utvikling.

En av tilhørerne ville vite mer om hvordan man kunne forberede seg på faktorer man ikke har kontroll på. Aamodts kontante svar var “man må prøve å få kontroll på de også, alternativt forberede seg på hva man skal gjøre dersom de oppstår.»

Haraldsen utdypet dette ved å påpeke at det går an å jobbe med strategier for å håndtere uforutsette ting.

Mental forberedelse er like viktig som fysisk forberedelse

Som musiker har Arve Tellefsen lagt stor vekt på mental forberedelse i forkant av prestasjonssituasjoner. Han bruker for eksempel visualiseringer, det å forestille seg situasjoner og hendelsesforløp på forhånd.

Først bruker jeg å se for meg at alt går helt fantastisk. Så ser jeg for meg at alt går til helvete. Og så undersøker jeg hva som er forskjellen i de to versjonene, og retter opp de feilene jeg så for meg i den andre versjonen. Så jeg bruker også visualisering for å forestille meg negative ting som jeg ønsker å jobbe med, fortalte Tellefsen.

Å spille igjennom hele verk i tankene, både i form av glimrende og dårlige fremføringer, er noe som forbereder en utøver på alt som kan skje underveis. Det øver også opp evnen til å kunne ta seg inn igjen. Hvis en konsert faktisk ikke går så bra, se på det som en glimrende mulighet til å lære, sa han. Finn ut hva som gikk galt! Du har alltid en ny sjanse, en ny konsert.

Å finne ut hva som passer best for en selv

Et annet råd var å finne den riktige mengden øving. Mest er ikke nødvendigvis best. Fem timer om dagen er passe for ham, ikke tolv, som i de første overivrige studieårene.

Men det poenget Tellefsen la mest vekt på, var å holde nysgjerrigheten ved like. Det er både snakk og holdning og teknikk, slik han ser det:

– Hva læreren har sagt er én ting, men man må være på offensiven selv. Gjør ting på nye måter. Finn frem til nye klanger, nye måter å spille på. Si til deg selv at dette er artig. Smil når du spiller. Få det til å bli lystbetont

Nerver og motstand

Publikum er mest kjent med suksessene, medaljens forside. Men selv de aller beste føler at de mislykkes mer enn de lykkes, et perspektiv Kjetil André Aamodt la frem med tyngde, han som har flere medaljer fra internasjonale mesterskap enn noen annen alpinist. – Du taper mer enn du vinner. Jeg kjørte 500 skirenn på høyeste nivå, men klarte bare å vinne 30 av dem. Jeg ble sykt nervøs hver eneste gang, slet med å finne det rette spenningsnivået.

For Aamodt lå løsningen i å endre fokus fra prestasjonen til selve arbeidsoppgaven, hva som skulle gjøres. Han fortalte at han da kunne være fornøyd med en 4. plass, fordi fokuset underveis i rennet hadde vært veldig bra.

Også Tellefsen er godt kjent med nervøsiteten, men opplever at nervene hjelper han:

– Jeg må være nervøs før en konsert for å yte mitt beste. Hvis jeg ikke er nervøs på forhånd, da blir jeg nervøs da, sa Arve Tellefsen. Videre forteller han at det ligger mye i det å gjøre feil også. Ikke bare bør man ta læring av det, men det skaper noe eget. – Det perfekte og briljante interesserer meg ikke noe særlig. Feilspilling er undervurdert.

Dette ledet samtalen inn på at kunstutøvelse har nær sammenheng med troverdighet, som er det motsatte av det kunstige, og ikke minst menneskelighet, som alltid er et stykke unna det perfekte. Tellefsen understreket sitt poeng ved å referere til konserter der utøverne tydelig slåss med seg selv og egne nerver, og at den slags opplevelser kan være blant de største.

Heidi Marian Haraldsen har doktorgrad i prestasjonspsykologi, med en avhandling på elitemiljøer innen ballett, klassisk musikk og langrenn. I hennes forelesning om «prestasjonskulturer i utøvende musikkmiljøer» la hun frem forskjellige teorier på området. To ytterpunkter kan sies å være en herde-teori, der tanken er at talentet vinner styrke ved å utsettes for motstand og utfordringer, og en mer holistisk teori, som sier at du må ha det bra for å gjøre det bra. Denne siste kan butte mot forestillingen om et egen-erfart materiale som omsettes i en kunstnerisk prosess, men kan allikevel ha noe for seg som inspirasjon for å prestere uten forstyrrende tanker og spenninger.

– Du blir sannsynligvis ikke en dårligere utøver av å prioritere å ha det bra utenom musikken, det er snarere tvers imot”, påpekte Haraldsen og oppfordret til å utfordre idealutøveren.

Prestasjon = potensial – forstyrrelser

Haraldsen refererte til en formel i prestasjonspsykologien som sier at "prestasjon er potensial minus forstyrrelser". For å oppnå større toleranse for det presset som alltid vil være der i en prestasjonskultur, gjelder det – blant annet – å styrke konsentrasjon, selvtillit og motivasjon og å forebygge angst, tvil og ødeleggende selvkritikk. Også over tid må presset takles, for det blir ikke nødvendigvis borte med årene. Det kan til og med bli større, fordi forventningene øker.

Finnes det et toppunkt i prestasjonsutviklingen, et punkt der vår mentale kapasitet står i fare for å overkjøre vår reelle og kroppslige kapasitet, spurte Haraldsen. Et punkt der suksessen kan bikke over til sammenbrudd? At prestasjonsjag kan bidra til å utvikle risikoadferd, er noe både apparatet rundt utøverne, og utøverne selv, må være oppmerksomme på.

I denne sammenheng var det interessant at Haraldsen mener at etikk har fått større oppmerksomhet i scenekunsten generelt de senere år. Dette er et viktig aspekt å være oppmerksom på for trenere og lærere i prestasjonsmiljøer: faren er stadig til stede for at kunstneriske idéer – og ledere – kan komme til å presse en utøver lenger enn det som er sunt og akseptabelt.

Normer og egenart – noen ettertanker

Hierarkiske vinnersystemer med priser og uttakninger er kjente trekk ved prestasjonskulturer. Man kan samtidig spørre seg i hvilken grad en slik tankegang står i motstrid til forestillingen om kunstneren som én som har noe eget å komme med? Å dyrke kunstnerisk egenart, både i høyere musikkutdanning og i musikklivet generelt, vil kanskje bidra til å dempe noe av prestasjonspresset, og også gi rom for forskjellige kunstnertyper?

Både i panelsamtalen og i de forskningsbaserte foredragene fikk vi høre at nervøsitet er helt normalt og noe som hører til profesjonen. Studier viser at mellom 50 og 94 prosent av musikkstudenter sliter med prestasjonsangst. Det økte fokuset nervene bringer med seg kan til og med bidra til å heve nivået på prestasjonen og skape den nerven som kjennetegner en virkelig god konsertopplevelse. Bare å vite det kan kanskje hjelpe – på nervene?

Å være musiker er en livsstil, sies det ofte. For mange er musikken mer enn bare et yrke: det er en del av personligheten og identiteten. Hva betyr det i praksis og hvor går grensen? Mot avslutningen av seminaret, møttes et panel bestående av musikkstudenter og musikere til en fin og nær samtale av hvordan man kan leve et godt liv både inni og utenfor musikerbobla.

I panelet satt Fride Nøstdahl Hjelle, pianist og student ved NMH, Mathias Hagen, saksofonist og alumn fra NMH, og Ingrid Andsnes, pianist. Samtalen ble moderert av Ingfrid B. Nyhus, pianist, komponist og nestleder i CEMPE.

Å strukturere egen dedikasjon

I Jonas Vaags presentasjon fikk vi høre at det det var noen områder der musikere var mer utsatt enn den øvrige befolkningsgruppen. I panelsamtalen fikk tilhørerne mer innsikt i hvorfor det kan bli slik. En årsak er nettopp den sterke drivkraften: for mange musikere er dedikasjonen og motivasjonen til tider så sterk at den blir helt altoppslukende. Ingfrid Breie Nyhus, pianist, komponist og nestleder i CEMPE, forteller om hvordan hun har måttet strukturere denne dedikasjonen på en annen måte enn tidligere:

– Jeg er så glad i være musiker, jeg digger det. Når jeg er inspirert så vil jeg bare drive på med det, og det er jo den bobla vi snakker om, fortalte Nyhus. Men så kommer resten av livet, med barn og partner og forpliktelser, og man kan ikke lenger jobbe i helgene og i ferier og alt det man gjerne gjør som musiker.

Også Ingrid Andsnes, har opplevd hvordan den indre motivasjonen kan føre til at man lar seg oppsluke helt av «musikerbobla».

– Jeg gikk selv på en skikkelig smell, jeg tenkte det var å bare kjøre på, og det er det virkelig ikke. Man trenger input og inspirasjon, og det føler jeg at jeg får utenfor musikerbobla. Der kan man få litt fri og tømme hodet. Det er viktig med denne balansen, å være menneske oppi det hele.

Musikere skriver ikke timer, og er ikke beskyttet av arbeidstidsbestemmelser. Siden grensene er så vage blir det derfor en viktig oppgave for alle musikere å selv definere hva som er sine grenser. Mathias Hagen, saksofonist og tidligere student ved NMH mener dette også kan hjelpe andre med å sette sine egne grenser:

– Dersom man setter de grensene for seg selv for når det er greit å jobbe, så blir det også lettere for andre å si fra, mener Hagen.

Kombinere musikken med resten av livet

Hagen mener det er viktig å være klar over at måten man selv håndterer sitt musikerliv på fungerer som forbilder for andre:

– Mange musikere har en livsførsel som ikke er så bærekraftig, og de unge menneskene som ser det vil i større eller mindre grad ta etter den måten å gjøre ting på og det er ikke alltid så veldig bra.

Et moment, påpeker Hagen, er nettopp at grensene mellom privatliv og jobbliv er så diffuse. Det har gjort det viktig for ham å finne en god struktur for selvivaretagelse.

–… Det er viktig å anerkjenne for seg selv at jeg er ikke bare musiker, jeg er mer enn musikken, og det er andre sider som også er verdifullt i livet og for meg, forteller Hagen.

Hvordan leve med nervene?

Nyhus inviterte panelet til å reflektere rundt hvordan man kan leve med de nervene som gjerne følger musikerlivet. Andsnes fortalte om utfordringen i å skille mellom musikeren og privatpersonen Ingrid, noe de andre paneldeltagerne kunne kjenne seg igjen.

– Det er vanskelig for kroppen, for nervesystemet, å skille mellom jobb og fritid. Kroppen tar ikke fri selv om jeg ikke sitter og øver når jeg skal ha en konsert om en uke. Det å skille synes jeg er forferdelig vanskelig.

For Nyhus har en løsning vært å skille mellom selvfølelse og selvtillit, altså mellom en generell selvfølelse og verdi som person og en selvtillit som var mer avhengig av hvordan hun presterte som musiker:

– Man kan ha en god selvfølelse som individ uavhengig av selvtilliten som musiker, påpekte Nyhus

Fride Nøstdahl Hjelle, jazzpianist og student ved NMH, mener at det å bli bevisst på disse to tingene er en god start

– Det hjelper å bli bevisst at det er det jeg gjør: At nå kobler jeg sammen det jeg presterte på konserten med hva jeg tenker om meg selv som menneske.

De erfarne musikerne i panelet kjenner fremdeles på nervene, men har etter hvert lært å leve med dem og anerkjenne at nervene er der for å hjelpe dem til å prestere bedre. Og, som Andsnes peker på, det hjelper å gjøre det om og om igjen og erfare at livet går videre selv om en konsert «går helt på trynet».

Å ta tilbake definisjonsmakten

Nerver henger gjerne sammen med et utenforblikk – en følelse av at det er noen andre som vurderer deg og som skal like det du gjør. Under panelsamtalen dagen før hadde Kjetil-Andre Aamodt fortalt hvordan det å fokusere på oppgaven framfor resultatet fjernet mye av nervøsiteten for ham.

Også i kunstuttrykk kan dette være en strategi for å møte kritikerspøkelset som ofte banker på.

– For meg handler kunst om hva det vil si å være menneske og da må også menneskelighet ha en stor plass i min praksis. Det har tatt bort mye av nervøsiteten for meg – nå handler det mye mer om jeg får til det jeg ønsker kunstnerisk, og ikke om jeg lykkes eller mislykkes i andres øyne fortalte Nyhus.

Dersom nåløyet for hva en suksessrik musiker skal være eller gjøre blir for trangt er det også en fare for at vi mister mange viktige stemmer på veien, påpekte Hagen.

– Det finnes mange måter å være musiker på, og vi trenger mange ulike typer musikere som er gode på og interesserte i mange ulike felt. Av og til blir de veiene man ser for seg utover i yrkeslivet for snevre.

Og det er ikke så rart, for som Hjelle påpeker er det vanskelig som musikkstudent å få innsikt i hva det egentlig innebærer å leve som musiker:

– Vi ser bare folk vi ser opp til spille konserter og gjøre turneer - vi får ikke sett det hverdagslige, hvordan de arbeider og alt det andre de driver med i et musikeryrke og som kanskje ikke heller blir sett på som et ideal.

Og selv om en musiker har det som gjerne ses på som en stor karriere, er det ikke sikkert forbildene våre lever et liv som passer en selv.

– Å se en stor musiker på scenen kan være helt magisk, men lever personen et liv utenfor scenen som jeg ønsker meg? Mennesker er forskjellige, de trives med ulik grad av stabilitet og trygghet, sa Hagen.

Benytt enhver anledning til å feire

Akkurat som Kjetil André Aamodts fantastiske karriere i all hovedsak besto av renn han ikke vant må også en musiker håndtere mange avslag på veien.

– Er det noe som er sikkert så er det at som musiker så får man avslag. For hver ting som går ens vei så er det mange flere avslag, fortalte Andsnes.

Men hvordan håndterer man det? Andsnes har ikke selv funnet noen god oppskrift, men opplever at det hjelper å tenke på at det handler om en interaksjon. Årsaken til at du får nei fra en festival kan handle om at de var på utkikk etter noe annet i år, og ikke at du ikke var en god nok musiker.

Nyhus opplever at dette kan gå i bølger, og at det gjerne blir stille etter en periode man har spilt på mange scener. Hennes råd er imidlertid å huske på at dette er noe alle musikere opplever, og ikke minst, huske å feire alt man får til:

– Det er viktig å tenke på at dette er en kollektiv opplevelse, og jeg tenker at man må feire alle «ja» man får skikkelig.

Og på avstand blir avslagene små selv om de oppleves som veldig store når de skjer, kommenterer Hagen.

– Og så tenker jeg at hvis man klarer å være glad i hele seg, så preller mye av.

Eneste måten å helt unngå avslag på er å aldri tørre, aldri stikke seg fram, og det er jo ikke noe alternativ, påpeker Hjelle:

– Sårbarhet høres ut som en svakhet, men det er jo det stikk motsatte. Å tørre å stille seg sårbar er jo hovedkomponenten i å være modig. Og selv om du får et avslag da så kan du feire at du turte, at du kastet deg ut i det.

Verdien av å snakke mer om det

Hjelper det egentlig å snakke om det? Deltakerne i panelet er samstemte i at ja, det har en svært stor verdi å kunne dele sine erfaringer og bekymringer med andre musikere og medstudenter.

– Det er forferdelig viktig å snakke om det, at alle prestasjonssituasjonene er en stor utfordring. Når jeg har vært åpen om å snakke om nervene og hvordan det påvirker min hverdag så har det egentlig blitt veldig mye lettere. Jeg tror vi må snakke mer om hva som foregår på innsiden, avslutter Ingrid Andsnes.