I dag er det neppe noen institusjoner med høyere musikkutdanning som ikke tilbyr en innføring i korrekt bruk av kroppen for de utøvende studentene. Ved Norges musikkhøgskole (NMH) gis det studieemner innen flere retninger som har innslag av kroppsbeherskelse og riktig bruk av kroppen, som Feldenkrais, taiji, qigong, rytmikk, biomekanikk (Timani) (alle samlet i faget ‘Musikere i bevegelse’), arbeidsfysiologi og Alexanderteknikk. Det prosjektet som beskrives her er basert på naprapati, som ikke tidligere er utnyttet ved NMH.

Fire fiolinstudenter og deres lærer har deltatt. Fiolin er i en viss forstand et ideelt instrument å konsentrere seg om i et prosjekt som dette. Alle instrumenter har sine fysiske utfordringer, men det er ikke uten grunn at en engelsk forsker beskriver dette instrumentet (og bratsj og fløyte) som «notoriously user-unfriendly».

Forskning viser at fiolinister har sine hovedproblemer fordelt til nakke og skulder, og underarm, hand og håndledd. Dessuten deler de noen problemer mer og mindre med alle musikere: Dårlig holdning, feil øveregime, dårlig fysisk form og stress.

Prosjektet har hatt tre seminarer ved NMH med hovedinstrumentlærer, studenter og naprapat, og et seminar på New York University for lærere og studenter fra Norge, Australia og USA.

Med bakgrunn i det som er skrevet ovenfor har målet for seminarene vært å forbedre studentenes øvekvalitet og utholdenhet via effektiv restitusjon og forebygging av skader, ved at de:

• Tilegner seg basiskunnskaper om kroppens funksjoner
• Lærer å forstå hvordan opplevde problemer kan motvirkes

I dette arbeidet inngikk det å gjennomgå og praktisere:

• Holdningsteknikker: Gjennomgang av hvilke ytterposisjoner i ledd og muskler som skaper spenning/belastning, bevegelse med musikken som gir bedre sirkulasjon, oppsett på hake/skulderstøtte, gjennomgang av tendenser og feil hos den enkelte utøver og hvordan dårlige mønstre kan brytes.

• Trening og ‘stretching’: Forskning viser at strykere vanligvis øver mye, og de trenger gode rutiner for å restituere kroppen etter øveperiodene. Dette har omfattet trening med gummistrikk med øvelser som gir styrke og blodsirkulasjon i områder som strykerne belaster ved statisk muskelbruk, og lett tøying av muskler som blir korte ved ensidig belastning.
• Gode rutiner for pauser i øvingen: Det er gitt eksempler på hva som er gode øvedager med balanse mellom øving og pauser, det er foreslått pausemønster som er lett å bake inn men som ofte glemmes i den intensive øve-hverdag, betydningen av flere korte pauser er understreket, det gjelder pauser helt ned i ett minutt for å øke utholdenhet og konsentrasjon.

Alle seminarer startet med en kort individuell konsultasjon og behandling for å kartlegge muskelknuter og låsninger hos den enkelte student, for så å bruke dette som grunnlag for individuell veiledning i seminaret i temaene nevnt ovenfor.

Ved at hovedinstrumentlærer er til stede fungerer dette også som en kompetanseheving for læreren, med kunnskap om belastning og framtidig potensiell skade som kan forebygges også gjennom undervisning av hensiktsmessig instrumentalteknikk.