Høsten 2014 begynte mine masterstudier i utøvende fiolin hos professor Morten Carlsen. Jeg hadde i lang tid slitt med store utfordringer knyttet til unødvendige bevegelser og overdreven bruk av energi mens jeg spiller. Så å si alle lærere jeg spilte for kommenterte dette, og mente at det var min største utfordring. Mange mente at jeg gjorde ting vanskeligere enn nødvendig, og at bevegelsene kom i veien for det tekniske så vel som det musikalske.

I utvalgte musikkstykker hadde jeg jobbet ganske intenst med å bli kvitt unødvendige bevegelser, med en viss suksess, men så snart jeg begynte med et nytt stykke var jeg praktisk talt tilbake der jeg begynte. Ulike lærere hadde mange forslag til løsninger, men jeg hadde en følelse av at de kun tok tak i symptomene, og ikke årsaken til problemene. Jeg har også hatt timer i Alexanderteknikk, noe som har hjulpet meg med ulike spenninger, men lite med tanke på å begrense unødvendige bevegelser.

Jeg hadde i løpet av min bachelor også noen få timer med Morten. På disse timene følte jeg at han klarte å se bakenfor «de ytre symptomene», og raskt kom inn på måter å jobbe på som tok tak i det jeg oppfattet som de grunnleggende årsakene.

Min oppfatning var at problemene først og fremst var knyttet til ønsket om å uttrykke noe, og at jo mer engasjert jeg ble, jo mer beveget jeg meg. Da Morten og jeg innledet vårt samarbeid, ble det fort klart at uvanene satt enda dypere enn jeg hadde trodd. De var innlært over mange år, og opptrådte uten bevisst viljestyring. Jeg kunne praktisk talt ikke gjøre noe som helst på fiolinen uten at de meldte seg til en viss grad.

Morten ville gå enda mer grunnleggende til verks enn jeg hadde sett for meg, men jeg innså fort at det var nødvendig. I omtrent en måned la jeg det aller meste av repertoar til side og gjorde øvelser som i utgangspunktet var enkle, men som for meg var veldig utfordrende i begynnelsen. Følelsen av at det er så mye repertoar og mer komplekse tekniske utfordringer man bør arbeide med, kan gjøre det vanskelig å virkelig tro på at det å ta et steg tilbake på denne måten er det rette. Jeg fikk nok mye igjen for å tenke bevisst rundt dette, da det er avgjørende å finne rett motivasjon.

Da jeg først kom i gang med arbeidet, fant jeg det imidlertid ganske inspirerende.

I begynnelsen jobbet vi med konkrete øvelser hvor det var lett å forstå hva Morten var ute etter. Jeg opplevde en ganske rask progresjon, hvor det var tilfredsstillende å mestre enklere øvelser til fulle. Samtidig er det viktig å merke seg at det meste vi gjorde var ment som eksperimenter. Fokuset var ikke å oppnå, men snarere å oppdage og iaktta. Det var «aha-opplevelsene» vi var ute etter.

Noe av det første vi jobbet med gikk på grunnleggende balanse i kroppen. Hvis man for eksempel tar en av armene ut til siden mens man står, vil kroppen automatisk bevege seg mot den andre siden, for å skape balanse. Dette forutsetter at man tillater bevegelsen. Ideen var at de samme prinsippene bør ligge til grunn i alle ledd. Eksempelvis vil man ved et buestrøk på fiolin føre den ene armen ut til siden, og man bør da kunne tillate en motbevegelse i kroppen.

Videre fulgte øvelser der en hel bevegelse (som et helt buestrøk) skulle gjøres ut ifra en impuls. Denne utløser og bestemmer hele resten av bevegelsen. For meg var dette veldig utfordrende, da jeg var vant til å kontrollere hver del av bevegelsen.

Særlig øvelser der buen skulle treffe strengen fra luften ble viktige. I øyeblikket før buen treffer strengen, hadde jeg en tendens til å spenne flere muskler og kontrollere strøket, istedenfor å gi en impuls på forhånd og la buen treffe strengen som en del av en større bevegelse. En hel serie med bevegelser kan man se på som en sammenhengende gest, og den neste kan komme som en automatisk reaksjon på den forrige.

Sommeren 2014, et par måneder før jeg begynte mine masterstudier, var jeg på kurs i Timani. Dette er en omfattende tilnærming til sang og instrumentalutøving som forbedrer koordinasjonen i kroppen, utviklet av Tina Margareta Nilssen. Man lærer detaljert om hvilke muskler som bør benyttes og hvordan, og om forbindelsen mellom det mentale og fysiske.

Tina mente at mine overdrevne bevegelser og spenninger skyldtes at jeg har mye jeg ønsker å uttrykke, samtidig som jeg manglet grunnleggende balanse og støtte i kroppen. Når koordinasjonen ikke fungerer optimalt, blir signalene hjernen sender til musklene uklare. Når man heller ikke bruker støttemuskulaturen på en god måte, vil kroppen automatisk kompensere og forsøke å finne nødvendig kraft, og man får unødvendig mye bevegelser og spenninger.

Allerede på min første time med Tina merket jeg at en hel del av bevegelsene jeg pleide å gjøre nå var overflødige, og jeg fikk straks en fyldigere og mer åpen klang. Timani ble viktig i det videre arbeidet, og fungerte utmerket i kombinasjon med Mortens metoder. Tina og Morten snakket egentlig mye om de samme tingene, med ulike innfallsvinkler.

Et av de viktigste elementene i det jeg har jobbet med er det jeg har valgt å kalle for modus, hva slags sinnstilstand man er i mens man spiller. Hvordan og på hva man lytter, hvordan man tenker, og hvordan man forholder seg til sitt eget spill. Den virkelig interessante oppdagelsen for meg, var hvordan min mentale «modus» direkte påvirket bevegelsesmønsteret mitt.

Noe av problemet mitt lå i at jeg alltid aktivt forsøkte å fylle musikken med noe, uten en tilstrekkelig god måte å lytte på. Hvis man forsøker for hardt å skape det uttrykket man ønsker, tror jeg lett at man lytter mer til hvordan man ønsker at det skal klinge, enn til hvordan det faktisk klinger. Jeg måtte lære meg i større grad å tillate musikken å flyte av seg selv, og lytte på en mer observerende og objektiv måte. Da tror jeg man må ha en viss mental distanse til sitt eget spill. Jeg har sett mange virkelig gode utøvere som gir meg følelsen av at de betrakter det hele litt utenfra når de spiller, kanskje særlig tydelig hos pianister. Fingrene deres går «automatisk», mens de selv lytter observerende. Da kan de gripe inn og legge til det lille ekstra, skape en overgang, eller i kammermusikk respondere på det medmusikerne gjør.

Jeg tenker på dette som hvor aktiv eller passiv man er mens man spiller. Jeg hadde som sagt en veldig aktiv måte å musisere på, hvor jeg hele tiden forsøkte å skape uttrykket og aktivt fylle musikken med noe. Følelsene jeg hadde for musikken kom da ofte ikke frem i det klanglige resultatet, men viste seg i unødvendig mye spenninger og bevegelser. Så var det også et stort problem at et følelsesladet uttrykk var så tett knyttet opp mot omfattende muskelbruk. Så snart jeg hadde stor innlevelse, brukte jeg masse kraft, og dette hadde jeg vent meg til over lang tid. Jeg måtte lære at en uttrykksfull klang ikke er avhengig av å spenne en masse muskler, å lytte til hva som faktisk ble det klanglige resultatet, og å la den musikalske forestillingen avgjøre hvor mye kraft jeg trengte. Jeg måtte da også lære hvilke muskler jeg måtte bruke for å skape et bestemt uttrykk, og hvilke muskler som kunne være avspent. Hvordan jeg lyttet, og hvordan jeg forholdt meg til det jeg hørte, hadde direkte innvirkning på disse aspektene. Selv når jeg hadde øvd inn et sunt bevegelsesmønster, var hvilken modus jeg var i avgjørende for om jeg klarte å begrense muskelbruk og bevegelser under en fremførelse. Da måtte jeg forholde meg litt mer passivt til mitt eget spill enn jeg har vært vant til.

Det er også viktig at den musikalske forestillingen er klar, og dette jobbet jeg og Morten mye med. En klar ide om hvordan musikken skal klinge, gjør at jeg automatisk spiller på en måte som jobber for å få dette frem. Gjennom mange år med øving, er koblingen mellom ulike klanger og de tekniske bevegelsene som kreves for å få disse frem, til en viss grad automatisert. Et enkelt eksempel er at hvis jeg vil spille sterkere, vet kroppen automatisk hva den skal gjøre. Jeg må imidlertid tillate disse automatiske prosessene å skje, og klare å lytte til helheten i resultatet, slik at jeg også kan legge til det lille ekstra. Da må jeg være i «rett modus».

Vi brukte flere innfallsvinkler for å finne rett modus. En viktig øvelse for meg var å forestille meg at jeg satt noen meter unna og hørte meg selv spille. Vi jobbet også med å ta fokus helt vekk, og øvelser som å telle baklengs på et språk jeg ikke kan så godt, mens jeg spiller, hadde forbløffende effekt! Dette tenker jeg bekrefter at veldig mye av det man har øvd på er automatisert, og ikke krever bevisst mental styring eller kontroll. Den mentale kontrollen kan tvert imot komme i veien!

Halvannen måneds tid ut i prosessen begynte vi gradvis å jobbe med mer repertoar, og i andre sats fra Mozarts fiolinkonsert i G-dur kombinerte vi mye av det vi hadde jobbet med. I samspill med Morten skulle jeg lytte mer til hva han gjorde enn til meg selv, og egentlig forsøke å involvere meg så lite som mulig utover det å lytte.

Når jeg etter en stund lyktes med dette føltes det for meg altfor passivt, men Morten tok ned bratsjen, så meg inn i øynene og sa med alvor og overbevisning, «det her e søkkanes bra!».

Det ble tydelig for meg og Morten at opplevelsen av mitt eget spill var noe feilaktig, og nært knyttet opp til det fysiske. Jeg var vant til å bruke mye muskler, og når jeg fikk en mer avspent spillestil, følte jeg også at spillet hørtes «slapt» ut. Når jeg var litt mer distansert, følte jeg gjerne at jeg ikke hadde noen innlevelse og at spillet ikke var like musikalsk og følelsesladet, mens det motsatte faktisk kunne være tilfelle.

Allerede i løpet av de første månedene følte jeg at jeg tok store steg fremover. Jeg var nå i stand til å spille med en mye større ro, både fysisk og mentalt, og hadde gode verktøy for å øve inn et sunt bevegelsesmønster. Tankegangen om større gester fremfor detaljstyrte bevegelser, ble benyttet på det mer finmotoriske, og på mer spesifikke tekniske utfordringer. Et eksempel er vibrato, hvor det igjen ble viktig å tillate en avspent bevegelse, og ikke presse den frem.

Jeg føler at både det mentale og det fysiske, og det musikalske og det tekniske, er påvirket av de samme aspektene. Rent teknisk behøvde jeg å tillate bevegelser fremfor å kontrollere for mye i detalj, og akkurat det samme kunne man kanskje si rent musikalsk. Innen Timani snakker man også om noe av det samme. Alt man jobber med fysisk åpner opp for naturlig og uanstrengt musisering, og mitt inntrykk er at man etterstreber en «modus» hvor man i større grad kan betrakte seg selv utenfra. Arbeidet med å finne en god modus påvirket alle aspektene ved spillet, og selv når jeg kun fokuserte på teknikk var dette nyttig.

Å finne balansen i alt dette var utfordrende, og forskjellig for hvert stykke. Hvor aktiv eller passiv skulle jeg være? Ligger fokus på det jeg spiller i øyeblikket, det som skal komme, eller på lengre musikalske linjer? Hvor mye lytter jeg til meg selv i forhold til helheten? Hvordan forholder jeg meg til mitt eget og andres spill? Dette er nok velkjente problemstillinger for mange, men måten arbeidet med disse direkte påvirket mitt bevegelsesmønster, og hvordan det hang sammen med alle problemene jeg har jobbet med i år, var nye og viktige oppdagelser for meg.

Arbeidet med å utforske dette har bare så vidt begynt.