I det foregående har Sander beskrevet prosessen vår grundig. For meg som lærer er det først og fremst om å gjøre å komme med noen betraktninger rundt den. Det er selvsagt slik at han allerede hadde tilegnet seg store fiolinistiske ferdigheter ved hjelp av andre kolleger ved NMH da vi begynte vårt samarbeid. Problemet besto i at han ikke fikk anvendt dem skikkelig. Man kan sammenligne med en turner som prøver å gjennomføre sin frittstående-øvelse på speilblank is. Hver detalj måtte voktes på, med den følge at flyten i bevegelsene forsvant. Det var nødvendig for oss å finne trygg grunn å stå på og så sette sammen fiolinspillet på nytt, først med hensyn på grunnleggende balanse – her er motbevegelse et nøkkelord – og pust, dernest følelsen av flyt i armenes bevegelser. Til sist søkte vi å gjøre hender og fingre ledige, for eksempel i ledig vibrato.

En slik av- og gjenlæring har jeg hjulpet flere studenter med, og det er krevende for den det gjelder. Med ett falt Sander så å si tilbake til et nivå han hadde forlatt for mange år siden, Paganini ble erstattet med grunnleggende bevegelses-, puste- og koordinasjonsøvelser. En forutsetning for en god prosess av dette slaget er at den må bygge på et samarbeid mellom student og lærer. Samtidig som Sander beskriver hvordan han måtte finne den nødvendige motivasjonen til dette, er jeg imponert over hvordan han gjorde de metodiske prinsippene til sine og videreutviklet dem på egen hånd. Han kom med fruktbare spørsmål og refleksjoner som hjalp meg å utvikle nye øvelser og måter å belyse fiolinteknikken på. Han stilte med andre ord krav til meg og hjalp meg på den måten å undervise bedre.

Her kan det være på sin plass å si litt om øving, som jeg foretrekker å se som en form for utforskning. Ved en slik betraktningsmåte kan selv enkle øvelser gi rom for nye måter å oppleve seg selv, bevegelser og klang på. Sander og jeg fant nye klangelementer å lytte etter – som overtoner, resonans og etterklang – og nyanserte andre. På denne måten blir øving til utforskning både av musikk, instrument og en selv og ens egne holdninger og reaksjoner. En av måtene vi innledet dette på var ved at jeg ba Sander om å forberede Fritz Kreislers lekende Rondino etter et tema av Beethoven utenat til første klassetime – men uten å øve fiolin! Det vil si at han måtte nøye seg med å øve mentalt og eventuelt venstre og høyre hånd hver for seg, men uten å ha lov til å spille noe som helst av stykket før det skulle presenteres.

Det lyktes han med, men det tok likevel tid før vi helt fikk ryddet unna Sanders tilvante forestilling om øving som rigorøs sikrings- og kontrollprosess. Vi diskuterte hva innhold og mål for øvingen er, hvorved jeg heller ville definere målet for øvingen som integrasjon av tanker, følelser og bevegelser – pusten innbefattet. Jeg har ellers gått grundigere inn på øving som fenomen et annet sted (Carlsen, M. (2015). Practice as Self-Exploration. I F. Pio & Ø. Varkøy (Eds), Music Education Challenged – Heideggerian Inspirations. Music, Education and Personal Development. Dordrecht: Springer forlag).

Med dette som bakgrunn kan det være interessant å se litt på begrepet gestikk. Man har lett for å oppleve kontroll som noe som gjelder hver eneste av spillets detaljer. Det kan bli ganske mange av dem, et enkelt buestrøk er av en berømt fiolinlærer blitt delt opp i fem enkelte bestanddeler. Den slags kan føre til at hjernen får en uoverkommelig mengde med enkeltelementer å forholde seg til. Her er vi nær Sanders beskrivelse av sitt eget spill. Som motmiddel søker jeg å formidle en forestilling og opplevelse av gesten som minste element av teknikken. Som eksempel setter en eneste tankeimpuls oss i stand til å gå gjennom rommet og åpne døren når noen banker på – vi trenger ikke tenke på hvert skritt og armens løft og vridningen av klinken enkeltvis. På samme vis kan en serie buestrøk sammen med tilhørende fingerfall og -løft kjennes som én gest, utløst av en eneste tanke- og bevegelsesimpuls. Selvsagt må man først ha lært å gå og håndtere en dørklinke, henholdsvis opp- og nedstrøk og venstre hånds fingre. Gjennom en slik sammenkobling av enkeltelementer kan man nå en opplevelse av kontroll som noe som gjelder bevegelses-mønstre, som lett lar seg koble til musikalske fraser. Heri ligger noe av den nevnte integrasjonen av tanker, følelser og bevegelse når vi spiller.

Jo tryggere Sander er blitt på sin grunnteknikk, jo mer har han kunnet anvende sine virtuose sider uten å falle tilbake til gamle vaner, som også besto i noen tidvis morsomme vridninger og grimaser. Likevel måtte vi være på vakt da vi etter fem måneders tid begynte på Brahms’ fiolinkonsert, som var Sanders store mål. Selv med det reflekterte forholdet han nå hadde til spillet sitt kunne en viss grad av rå kraft lett komme i veien for ham igjen når han var stilt overfor de massive utfordringene av både musikalsk og teknisk art dette verket byr på. Så langt råd er har vi søkt å løse de tekniske problemene via musikalske forestillinger, det vil si at den musikalske forestillingen måtte gjøres så klar som mulig før den kunne nedfelle seg i tilhørende gestikk. Jo mer meningsfull en frase er, jo lettere er den nemlig å utføre. Dette tar sin tid, men allerede det faktum at han nå føler seg komfortabel i arbeidet med et av fiolinlitteraturens største verk, ser jeg som en stadfestelse på at han har lyktes med denne krevende prosessen. Jeg tillater meg å gratulere både ham og meg!