Gruppetimer som dette kan fungere som et bidrag til studentens utvikling mot å bli selvstendige og bevisste utøvere med eierskap til egen kunstnerisk identitet. Det viktigste arbeidet foregår likevel i øverommet, i sangtimene, sammen med ulike musikalske coacher og akkompagnatører og i mesterklasser. I gruppetimene åpnes det imidlertid for at man kan opptre som likeverdige, som peers. I et slikt læringsfelleskap er det fokus på å bidra til hverandres vekst og utvikling. Studentene i dette prosjektet uttrykte at de trivdes med en arena der de kunne fokusere på andre kunstneriske og formidlingsmessige elementer enn det de arbeidet med i den mer tradisjonelle vokalopplæringen.
Studentene pekte på at de gjennom samarbeidslæring bygde opp et tillitsfullt læringsfelleskap som bidro til at de fikk større selvtillit som sangere. At posisjoner og status ble utjevnet, både mellom lærer og studenter og mellom ferske og mer erfarne studenter, var et viktig element i denne sammenhengen. Gruppeprosjektet førte også til at de som gruppe, som klassiske sangstudenter på musikkpedagogikkstudiet, fikk et bedre sosialt fellesskap, og at de nå støtter hverandre og følger hverandre opp også i andre utøvende sammenhenger, på konserter og i mesterklasser. Samtidig sa studentene at slike gruppetimer aldri kan erstatte timene med deres hovedinstrumentlærer og deres akkompagnatør:
«Men jeg ville ikke ha byttet ut disse timene med sangtimene mine fordi det er noen ting som jeg vil arbeide med en-til-en. Det er en fin arena for å dele erfaringer og komme med tips, men hvis vi for eksempel skulle holdt på med, hvis det skulle handle om spesifikke tekniske ting, ville det være for personlig.»
Det ble pekt på at CRP var krevende å lære, men at prosessen, når de hadde kommet inn i den, tilbød et respektfullt rom å arbeide i. Man møtte hverandre i noe felles, og studentene uttrykte stor glede i å bidra til at deres medstudenter utviklet seg. De opplevde det som like meningsfullt å være respondenter som å være utøveren, og flere uttrykte at det var godt å ikke alltid måtte komme med forslag og si rett ut hva man mener, men at det å stille spørsmål var en god måte å møte den andre på. Også det å ikke måtte si noe kjentes utviklende:
«Jeg har hatt veldig godt av de timene fordi jeg lærer å holde kjeft. Jeg har det med å snakke mye, også når jeg underviser. Dette kan jeg dra inn i egen undervisning. Jeg er i en prosess der jeg lærer og utvikler meg som sanger. Det kan lett bli veldig rotete for meg inntil jeg skjønner hva det skal være. Da har jeg behov for å snakke om det for å lære. Det kan jeg ikke ta med meg inn i denne prosessen. Jeg har godt av å tenke ferdig før jeg kaster meg inn i en samtale.»
De opplevde at de holdningene som ligger i metoden også er en måte å omgås mennesker på rent generelt. Slik fikk CRP en betydning for dem, både i deres eget kunstneriske arbeid, når de underviste andre og når de var sammen med venner og familie.
For meg som lærer, har dette prosjektet hatt stor betydning. Min undervisning, både en-til-en i sangundervisningen og i større grupper i andre emner, har endret seg. Jeg har fått et større repertoar av måter å møte studentene på. I en del sammenhenger er det helt naturlig at jeg underviser instruktivt, kommer med klare tilbakemeldinger og jobber systematisk med endringer teknisk og musikalsk. Jeg har imidlertid oppdaget at de åpne spørsmålene kan bringe studenten både lengre og raskere frem til et ønsket mål. Når jeg evner å stille spørsmål basert på min kompetanse, men der jeg gir studentene tillatelse til å være en likeveldig partner i arbeidet, vokser det frem en enda sterkere motivasjon og større tro på egen kompetanse. Da stiller studentene gode og relevante spørsmål tilbake, og slik møtes vi i et rom der vi gjør nye og uante oppdagelser.