Den tradisjonelle og rådende måten å undervise kammermusikk på, ikke bare innenfor høyere utdanning, men i musikkopplæring generelt, er en eller annen variant av mesterlære. Læreren representerer det etablerte kammermusikklauget og vokter dets hellige flamme, så å si; en ekstern kompetanse som instruerer og løfter et studentensemble opp til laugets standarder for musikalsk samhandling.

Det fundamentale spørsmålet, som var en utløsende og motiverende faktor for prosjektet Den medspillende kammermusikklærer (The Collaborative Chamber Music Teacher) i 2018, er like enkelt som presserende: Hva skjer hvis kammermusikklæreren aktivt deltar i gruppen og blir en katalysator for endring, ikke fra den sedvanlige, eksterne posisjonen, men innenfor selve ensemblet? Fra dette tilsynelatende enkle utgangspunktet kan det utledes en rekke sekundære forskningsspørsmål, og den internasjonale prosjektgruppen vil utvilsomt ta for seg mange av dem etter hvert som forskerne legger fram funnene sine senere i år. Vi er mange som ser fram til dokumenterte og godt underbygde svar angående hvorvidt, og i hvilken grad, organisatoriske modifikasjoner kan bidra til at høyere utdanningsinstitusjoner oppnår ambisiøse strategiske målsettinger med emnet kammermusikk.

Så langt hva angår den instrumentelle interessen investert i prosjektet på institusjonelt nivå. Fra en mer personlig synsvinkel vil jeg gjerne begrunne hvorfor prosjektet framstår som viktig, og hvorfor jeg antar at resultatene vil vise seg å være av tilsvarende interesse for kollegene mine.

Etter 20 år som heltidsansatt ved Norges musikkhøgskole, har jeg paradoksalt nok kommet til et punkt hvor tanker og tvil omkring selve professorrollen er mer presserende – og volder meg større vanskeligheter – enn noen gang tidligere.

Tiden går. Høgskolen er i endring; studentene i minst like stor grad. Sjokkerende nok gjelder det meg også, viser det seg. Jeg forestilte meg at det å nærme seg 50 og ha tilbrakt halvparten av disse årene i akademia, ville utgjøre et slags høydepunkt: jeg så for meg at jeg nå ville besitte og utøve en viss naturlig opparbeidet autoritet, men i den grad dette måtte være tilfelle, opplever jeg ikke noen overdreven glede ved å utøve den. Hvorfor ikke, egentlig? Og hvorfor føler jeg, oftere enn tidligere, at jeg forgjeves romsterer gjennom min mentale verktøykasse på jakt etter pedagogiske redskaper, strukturer og ideer som ikke er der eller befinner seg utenfor rekkevidde når jeg virkelig trenger dem?

For å utdype hva dette dreier seg om, støtter jeg meg på filosofen og sosiologen Jürgen Habermas og hans teoridannelse omkring ‘dominansfri diskurs’ (herrschaftsfreier Diskurs). «Diskurs» er, både hos Habermas og i denne sammenhengen, i stor grad synonymt med «dialog» og «handling» og den dominansfrie diskursen utgjør et sentralt argumentativt begrep i hans Theorie des kommunikativen Handelns (Teorien om kommunikativ handling), publisert i 1981. Dominansfri diskurs har visse hovedkarakteristika: den situerer likeverdige dialogpartnere (gleichberechtigte Kommunikationspartner) med like muligheter til å uttrykke seg (gleiche Möglichkeit sich zu äuβern). Deres diskurs dreier seg om tema av felles interesse (symmetrische Situation), og dialogen reguleres og styres av argumentativ konsensus (Entscheidungen durch den Zwang des besseren Arguments) – en omforent erkjennelse av at de beste og sterkeste argumentene har forrang og er konsekvensbærende.

Habermas beskriver med dette en ideell og høyst normativ situasjon, og mange har kritisert den som ren tankekonstruksjon - så å si en abstrakt umulighet. Men, dersom kammermusikere oppfordres til å skissere optimal gruppedynamikk i ensemblespill, tror jeg flertallet ville nærme seg en habermask posisjon, en beskrivelse av hvordan kammermusikk som prinsipp, kunstart og undervisningsfag ideelt sett oppfattes av utøverne selv. I enkelte privilegerte tilfeller blir den dominansfrie diskursens mulighet manifest demonstrert når kammermusikk utøves på sitt beste!

Innebærer dette at kammermusikk bør undervises så tett opp til dette idealet som mulig i høyere musikkutdanning? I så fall: burde lærere og deres innflytelse være en integrert del av ensemblet for på autentisk vis å leve opp til selve den kammermusikalske kjerneideen? Og i ytterste konsekvens: burde den tradisjonelle måten å undervise kammermusikk på i akademia – innenfor rammeverket av mesterlære – detroniseres og anses som regelrett inautentisk i sin tilnærming til emnet?

Mitt bidrag til prosjektet fant sted under utformingsfasen og senere i form av koordinering av de to norske prosjektensemblene (Brahms’ trio opus 114 og Mozarts klaverkvartett KV 493) som skulle generere forskningsmateriale i form av dokumenterte øvelser, konserter og kvalitative intervjuer. Det jeg har observert så langt, tyder på at det er grunn til å forvente funn og innsikter som kan informere og endre tenkningen om kammermusikkundervisning - til og med resultater av betydelig overføringsverdi for andre felter innenfor høyere musikkundervisning.

Om eller hvordan kammermusikk – eller et hvilket som helst annet emne – vil være mulig som dominansfri diskurs eller ei i akademia, er et komplekst spørsmål som neppe blir endelig eller entydig besvart gjennom den første delen av prosjektet. Personlig avventer jeg alle delsvar og foreløpige resultater med entusiasme, og jeg vil omfavne alle nye verktøy prosjektet kan gi meg for å forme og utøve lærerrollen slik jeg helst ville se den: med logos uten sentrisme, patos uten professoral posering og etos uten overdreven autoritet.