Frøydis Ree Wekres modell for gruppeundervisning på horn

Professor Frøydis Ree Wekre ved Norges musikkhøgskole har 50 års erfaring med undervisning på horn. Kombinasjonen individuell undervisning og gruppeundervisning er noe hun har holdt på med fra 2009. Hun har valgt en modell for sine studenter der hver bacheloreller masterstudent tildeles 45 minutter til individuell undervisning pr. uke i stedet for 60–75 minutter. De minuttene som «spares» på denne måten blir benyttet til ukentlige gruppetimer på horn, der tre studenter og lærer utgjør en gruppe. I tillegg har studentene hornklasse og treblås-/messingundervisning i mesterklasseform i større grupper. En ukentlig undervisningsmodell for horn ser dermed slik ut:

Læreren velger ulike tilnærmingsmåter til undervisningen i de forskjellige timene. I de individuelle timene er hun «mesterlærer» som gir råd og som kommer med forslag til ulike innfallsvinkler for å løse utfordringer. I smågruppetimene er de tre studentene og læreren likeverdige medlemmer av gruppen. Det betyr at hvert medlem i utgangspunktet har samme «status» i gruppen. I hornklassetimene og de felles treblåsog messingtimene inntar læreren på nytt en mesterlærerrolle, men har gjerne åpning for innspill fra studentene. Et lite antall studenter er aktive utøvere i disse timene. Hver student spiller kanskje en til to ganger i semesteret.

Smågruppeundervisningen er tett knyttet til de individuelle undervisningstimene på horn. I smågruppetimene har hver student 20 minutter til rådighet i en 60 minutters time. Den enkelte student vurderer selv hvordan disse minuttene skal brukes på best mulig måte. Alle de tre studentene i gruppen forventes å spille hver uke, dvs. på hver gruppetime.

Læreren benytter seg av to modeller for sammensetning av gruppene:

1 Gruppemedlemmene er på samme nivå i studiet.

2 Gruppemedlemmene er på ulike nivå i studiet.

Gruppesammensetningen blir i hovedsak avgjort etter en vurdering av hva som er mest hensiktsmessig og utbytterikt for den enkelte student ut ifra studentens utøvernivå, sosiale tilhørighet, målsetting med studiet etc. Læreren mener at sammensetningen av gruppene er av stor betydning for om gruppene skal fungere på en god måte. Dette synet underbygges av forskning som viser at grad av suksess ikke nødvendigvis er avhengig av om studentene er på samme utøvernivå, men like mye av om de arbeider godt sammen (Johnson & Johnson 1999). Heterogene grupper blir av flere forskere vurdert som en foretrukket gruppesammensetning (Fischer 2006).

For å legge grunnlag for en god atmosfære og en positiv innfallsvinkel til gruppesituasjonen, har læreren utarbeidet noen regler som gruppene skal følge gjennom året:

1 Hvert gruppemedlem skal komme med én støttende, positiv kommentar og én støttende forbedringskommentar til studenten som spiller.

2 Alle medlemmene av gruppen skal være på samme «nivå» i gruppesituasjonen.

3 Læreren skal alltid være den siste som kommenterer.

4 Gruppeleksjonen skal ha et annet innhold og en annen struktur enn den individuelle instrumentaltimen.

Gruppemedlemmene forventes å skulle støtte hverandre og hjelpe hverandre til å bli bedre utøvere.

Gruppens sammensetning

Horngruppen som jeg observerte tre ganger i løpet av vårsemesteret 2012, var sammensatt av studenter på ulike nivåer og årstrinn i studiene. Gruppen besto av en norsk bachelorstudent i første studieår og en norsk og en russisk bachelorstudent i fjerde studieår pluss lærer.

De tre studentene jeg observerte hadde fått undervisning på sitt hovedinstrument fra åtte til fjorten år før de kom til NMH. De hadde svært ulik bakgrunn for å begynne studiene ved høyskolen, men var alle fornøyd med tidligere lærere.

Den norske studenten i første studieår hadde sin grunnopplæring fra kulturskolen. Undervisningen i kulturskolen ble organisert som gruppeundervisning, individuell undervisning og ekstra oppfølging gjennom lørdagsskolen. Han var meget godt fornøyd med både lærere og organisering.

Den norske studenten i fjerde studieår hadde hatt ti års undervisning på horn med en jazzsaksofonlærer før hun fikk spesifikk hornundervisning av en hornlærer. Studenten vurderte imidlertid ikke mangel på hornlærer som et problem fordi hun også hadde noen enkelttimer med hornlærer på NMH i den samme perioden. Hun opplevde at det gode samspillet mellom lærer og elev i disse årene var vel så viktig som undervisning av en spesifikk hornlærer. I dag erfarer hun imidlertid at noen av de utfordringene hun nå står overfor som student, kunne vært unngått hvis hun hadde fått mer spesialisert hornopplæring i tidligere år.

Den russiske studenten i fjerde studieår kom fra et system der det var stramme regler med betydelige krav til innsats. Læreren ble oppfattet som autoritær. I denne tiden lærte studenten å konsentrere seg om det som læreren mente var viktig for å bli en god utøver. Studenten opplevde det som uproblematisk å forholde seg til kritiske bemerkninger fra andre fordi han stolte fullt og helt på lærerens vurderinger. Studenten vektla spesielt betydningen av å ha en god grunnopplæring for å kunne ta selvstendige, egne avgjørelser på et senere tidspunkt. Det han savnet i sin grunnopplæring var mer fokus på det som var bra og en mer bevisst tilnærming til å bygge opp studentens selvtillit. Han ga uttrykk for at det er viktig å være kritisk, men ikke for kritisk. Enhver musiker skal ha en trygg opplevelse av å gå på scenen, og denne tryggheten må bygges opp gradvis.

Hornlærer var nøye med organiseringen/plasseringen av studenter og lærer i rommet i den enkelte gruppetimen. Organiseringen signaliserte, etter hennes syn, noe om de ulike gruppemedlemmenes rolle i timen.

Studenter og lærer var plassert på en måte som skulle vise at de var likeverdige medlemmer av gruppen.

Spill på instrument og samtale mellom studenter og lærer i gruppen utgjorde det meste av tiden. Konkrete råd direkte fra lærer til utøver tok liten plass, i gjennomsnitt 8 minutter av en 60 minutters time.

Studentene valgte selv hva de ville spille, og repertoaret vekslet mellom prøvespillrepertoar, repertoar med hovedfokus på tekniske utfordringer, gjennomspilling av solorepertoar som var blitt gjennomgått mer detaljert på de individuelle timene med mer. Atmosfæren i timen var uformell og avslappet, og kommentarer og tilbakemeldinger hadde et positivt og konstruktivt fokus. Alle studentene lydfestet den tiden da de selv var aktive utøvere i timen. Kommunikasjonen mellom gruppemedlemmene var god.

Intervjuene med hver av studentene viste mange sammenfallende meninger knyttet til erfaringer med kombinasjonen individuell undervisning/gruppeundervisning som en fast organisering av hovedinstrumentundervisningen. Studentene var alle positive til denne organiseringsformen. De var enige om at det fungerte godt å ta 15 minutter fra den individuelle timen for å organisere smågruppetimer. De var også enige om at det ble opplevd som positivt å måtte uttrykke seg om medstudenters utøving. På denne måten opparbeidet de erfaring med muntlige tilbakemeldinger. Det var spesielt betryggende for studentene at lærer ville justere eventuelle innspill som ikke var relevante eller ga mening. I tillegg fremhevet alle studentene det positive i å kunne spille i — og for ulike grupper. En student uttalte:

«Når det er mer enn lærer på timen, er det noe psykologisk. Du føler deg annerledes, og den følelsen er bra. Du lærer masse med gruppe. På gruppetimen er Frøydis nesten ikke lærer, men en del av gruppen. Du lærer å undervise selv. Alle skal si sine kommentarer — positivt og bra og konstruktivt — ikke negativt.»

En annen student likte godt forventningen om at han som student i første studieår skulle mene noe om spillet til en student i fjerde studieår. I tillegg var han positiv til utfordringene knyttet til å skulle være forberedt på flere spillesituasjoner per uke og kravene han valgte å stille til seg selv i den forbindelse:

«Man tar ikke med seg noe man ikke kan i gruppetimen.»

Den tredje studenten bemerket at det kanskje kunne bli litt mye med både enetime, gruppetime og klassetime på en uke. Hun ga uttrykk for at man ikke alltid hadde behov for en full individuell time med lærer hver uke siden man hadde så mange ukentlige møteplasser, et syn som også de andre studentene delte. Det virket som studentene ble bevisstgjort om egne behov for ulike typer undervisning gjennom denne organiseringsformen.

Studentene vektla også betydningen av å være bevisste i valg av repertoar og presentasjonsform i gruppetimen. De mente det var viktig å planlegge disse valgene både i forhold til forventet eget utbytte og i forhold til medstudenters utbytte. Denne formen for selvstendiggjøring i forhold til egne valg ble høyt verdsatt av alle studentene i gruppen.

Studenter som skal delta i denne type grupper må, ifølge de tre hornstudentene, fokusere på det som er bra, være positive, være våkne, være åpne, vise respekt for hverandre og være nøye med valg av ord i tilbakemeldingene.

Hornlærer har organisert denne type undervisning i noen få år, og på bakgrunn av sine gode erfaringer gir hun uttrykk for at hun er overrasket over at hun selv ikke har innført en slik organiseringsform tidligere. Hun sier følgende om sin motivasjon for å velge denne organiseringsformen:

«Man lærer ikke bare av en lærer, man lærer av så mange ting og til slutt lærer man fra seg selv. Studentene klarer å trene seg til å definere på en positiv måte hva som kan bli bedre hos andre, og det styrker deres egen evne til å tenke tilsvarende om seg selv.»

Lærer vektlegger i tillegg betydningen av at studentene på denne måten blir kjent med mye repertoar. Hun mener også at studentene skal fremstå som medhjelpere for hverandre — ikke kritikere, en parallell hun trekker til idretten:

«Innenfor idrett trener de sammen, men konkurrerer til slutt.»

Hornlærer har et håp om at studentene skal bli inspirert av hverandre. Spesielt fremhever hun de «svakere» studentenes utbytte av denne organiseringen. Hun opplever at disse studentene ofte får et løft når de samarbeider med «flinkere» studenter.

Læreren trekker også frem noen utfordringer knyttet til en slik organiseringsform, i hovedsak av organisatorisk karakter. Flere fast organiserte timer skal plasseres på en ellers ganske tettpakket studenttimeplan. Hornlærer fremhever betydningen av at gruppetimen er på et fast tidspunkt hver uke og ikke avtales fra gang til gang. Med et ukentlig fast tidspunkt kan timen gjennomføres ved at studentene tar ansvar selv om lærer skulle være bortreist.

Lærer har hatt lite problemer knyttet til elever som ikke har klart å tilpasse seg gruppen. I «problemtilfellene» har en omorganisering vært nødvendig. Hun har ikke ønsket å fortsette med en gruppe som ikke har fungert sosialt.

Flere av lærerens studenter har gjennom årene blitt innstilt til prestisjefylte jobber i anerkjente orkestre. Lærer mener at studentene er blitt tøffere, tryggere og flinkere til å takle utfordrende situasjoner i de spillemessige møtene med sine medstudenter og gir derfor den varierte organiseringsformen en del av æren for de gode prøvespillresultatene.

For at en slik organisering skal lykkes, må alle involverte gå inn i gruppesituasjonen med en positiv holdning, og tilbakemeldingene må være konstruktive. Respekt for studentenes meninger er en forutsetning for å lykkes med en slik organiseringsmodell. Lærer må være åpen for at studentene kan sitte med gode løsninger som læreren selv ikke hadde tenkt på. I tillegg må alle i gruppen vise interesse for hverandres fremgang. Studentene må parallelt med dette ha en opplevelse av at de har personlig utbytte av å bruke 40 minutter av en time på sine medstudenter. De må ha tro på at de selv vil få inspirasjon ved å gå aktivt inn i gruppesituasjonen. Det er lærerens oppgave å legge grunnlaget for et slikt klima.