Carlsen, Herresthal og Moe Hansens modeller for gruppeundervisning på fiolin og bratsj

Tre fiolin-/bratsj lærere ved Norges musikkhøgskole ble intervjuet i forbindelse med dette prosjektet. Disse lærerne har sine egne gruppe-/ klassemodeller som de har videreutviklet gjennom flere år. De er dermed ikke deltagere i prosjektet som er knyttet til hornmodellen, men har innfallsvinkler til undervisningen som er interessante i denne sammenheng.

Professor Morten Carlsen ved Norges musikkhøgskole er bratsjist og har 25 års erfaring med bratsjog fiolinundervisning. Han forteller at han gjorde et forsøk med klasseundervisning for en del år siden. Hans opplevelse den gangen var at denne undervisningsformen var svært sårbar. Én umotivert student var nok til å ødelegge atmosfæren i en klassetime. Gjennom disse erfaringene har han utviklet en modell der vektlegging av et godt klima som skaper sunn konkurranse og et positivt læringsmiljø, er sentralt.

Bratsj-/fiolinklassen til Morten Carlsen består av alle hans studenter. Normalt er det fra fem til åtte studenter på disse timene, og av og til kommer det andre utenfra som kjenner til opplegget og gjerne vil ta del. Undervisningen er i prinsippet åpen for alle.

De siste årene har Morten Carlsen hatt jevnlige klassetimer to ganger i uken, gjerne en time med teknikk og en time med repertoar. Formelt sett skal alle studentene være klare til å spille på klassetimene hver eneste gang. Det behøver ikke være store ting, gjerne en skala eller noe tilsvarende, hvis de ikke har noe annet klart. Studentene skal alltid være forberedt på å kunne gjøre tekniske demonstrasjoner i klassetimene. Av og til blir gruppene, av ulike årsaker, mindre enn planlagt. Da blir det mer tid til hver student. Ingen timer avlyses. Lærer sier at han gjennom denne modellen underviser omtrent like mye som om han hadde hatt studentene i bare individuelle timer. Han fører ikke et detaljert timeregnskap, men er fleksibel i bruk av tid. Studentene får totalt sett den undervisningstiden de trenger og ønsker. Morten Carlsen fokuserer i klassetimene bevisst på temaer som like gjerne kan — og kanskje bør — undervises med flere studenter til stede. Dermed utnyttes undervisningstiden på en bedre måte, og tiden som brukes til hver elev utjevnes i samspillet mellom individuelle timer og klassetimer. Studentene virker, ifølge lærer, svært fornøyde med dette opplegget.

Jeg intervjuet en av Morten Carlsens studenter om hennes erfaringer med klassetimeopplegget. Studenten har spilt bratsj fra hun var 16 år — etter en del år med fiolinundervisning. Hun hadde gått på musikklinje på videregående skole og på NMHs talentutviklingsprogram før hun ble tatt opp på bachelorstudiet i utøving ved NMH. Da hun ble intervjuet, var hun masterstudent. Denne studenten har hatt Morten Carlsen som lærer i åtte år.

Når hun sammenligner seg selv med andre studenter som har gått hos andre lærere, ser hun betydningen av samholdsbyggingen som har vært en bevisst del av denne lærerens undervisningsfilosofi. Han har skapt et miljø der alle studentene kjenner hverandre og respekterer hverandre. Slik er det ikke nødvendigvis hos andre lærere, sier studenten. Man vet ofte ikke så mye om de andre studentenes spillenivå hvis ikke lærer legger til rette for at studentene skal bli kjent med hverandre. Fordelene med å kjenne hverandre, er at studentene tar del i hverandres innlæringsprosesser og får erfare at andre studenter også må arbeide mye før stykkene er konsertklare. Dermed blir også kravet om at studentene skal spille noe hver uke av stor betydning.

Studenten beskriver den individuelle spilletimen som et møte mellom lærer og student. Det er en fortrolig samtale der det er godt at det ikke er et publikum. Klassetimene er mer allmenne og mer beregnet for tilhørere. Studenten opplever at både hun og lærer opptrer på ulike måter i disse timene. På klassetimene opplever hun i større grad en tydeliggjøring av elev – lærer rollen enn i de individuelle timene der kommunikasjonen er tettere. De forskjellige tilnærmingsmåtene i timene er svært verdifulle og gir studentene flere innfallsvinkler til innlæringen. Klassetimene oppleves likevel som studentstyrt. Lærer griper inn hvis han ser at kommentarene går i «gale» retninger. I slike tilfelle utfordrer han medstudentene til å kommentere på ulike elementer i fremføringen, for eksempel én kommenterer på rytme, én på klang, én på vibrato. Lærer oppfordrer til å være konkret i tilbakemeldingene. Denne studenten opplevde alle timer som nyttige, også de timene der hun ikke spilte. Utfordringene knyttet til å gi kommentarer er positive i seg selv. Lærer bidrar også til å spisse og konkretisere kommentarene ytterligere med sine innspill. Studenten sier at hun gjennom årene har hatt stort utbytte av studentenes tilbakemeldinger, spesielt som bachelorstudent, når hun fikk tilbakemeldinger fra masterstudenter.

Studenten trekker frem samholdet som utvikler seg på tvers av årskullene gjennom klassetimene. Studentene er og blir oppriktig interesserte i hverandre. Det er i tillegg positivt å få tilbakemeldinger flere ganger i løpet av en uke. Selv om studentene konkurrerer om de sammen jobbene, opplever hun en form for sunn konkurranse dem i mellom fordi de blir involvert i hverandres utvikling. Studentene arbeider for å bli gode sammen.

For denne studenten var klassetimene en av hovedgrunnene til at hun søkte nettopp til Morten Carlsen som lærer også da hun søkte opptak til masterstudiet.

Det mest positive med denne modellen er at studentene får spilt mye mer, ifølge Morten Carlsen. Han vektlegger spesielt masterstudentenes behov for mange spillemuligheter. De har stort repertoar de skal igjennom, og de er gjerne med på en del konkurranser/prøvespill. De trenger å lytte mer, de trenger å bli hørt og de trenger å bli inspirert. De trenger også trening i å ordlegge seg og analysere. Da blir de også mer bevisste utøvere og bedre lærere for seg selv. Ved å mene noe om de andres spill, er lærerens erfaring at studentene også blir bevisste sitt eget spill.

Morten Carlsen sier at det kan være utfordrende for lærer hvis en student har en meget rask, positiv utvikling, mens en annen føler seg overkjørt fordi utviklingen ikke er tilsvarende rask. Denne type situasjoner vil man måtte forholde seg til hele tiden. Studentene må da hjelpes til å gi tilbakemeldinger som er innenfor den enkelte mottakers kompetansenivå.

Ett av Morten Carlsens mål med gruppeundervisningen har vært å få studentene interesserte i hverandre, så interesserte at de tar kontakt utenfor gruppetimene for å søke råd og hjelp. Samtidig er han også opptatt av studentenes selvstendighet, at vi som lærere må ha tro på studentene. Han sier:

«Når man sitter i en ikke for stor gruppe, med ikke så mange til stede og snakker med dem, da setter de ord på ting. De kan, hvis vi skaper den nødvendige atmosfæren.»

Professor Peter Herresthal ved Norges musikkhøgskole er fiolinist og har nærmere 20 års erfaring som strykerlærer. I hans modell er undervisningen fordelt mellom individuelle timer og klassetimer. Denne læreren har en assistent som underviser når han selv ikke er til stede. Hun tar også en del ansvar for klassetimene. Assistenten var diplomstudent på det tidspunkt jeg var til stede på undervisningen. Peter Herresthal mener at klassetimene på fiolin har mye av samme funksjon som smågruppetimene i hornmodellen, slik han legger opp timene. Han har erfaring med at studentene var flinke til å møte opp på klassetimene i begynnelsen av studieåret, men at fremmøtet ble dårligere på slutten. Derfor ønsket han å prøve ut en modell der han kun hadde klassetimer når noen hadde noe å spille. Dette var imidlertid ikke tilfredsstillende for studentene. De ønsket en fast tid for klassetimene for at de ikke skulle «glemme» å møte opp på timene. Det er modellen som følges i dag.

Klassens/gruppens sammensetning:
Alle Peter Herresthals studenter er til stede på timene. På denne måten får de oppfølging to ganger i uken. Studentene avgjør selv om de vil spille, og de velger også selv om de ønsker å kommentere på medstudenters spill.

Lærer har i disse timene valgt å fokusere på konkrete emner og temaer
som er av felles interesse for studentene, for eksempel teknikk. Assistenten har vært sentral i dette arbeidet. Lærer mener at man utnytter den totale tidsressursen bedre på denne måten, slik at de individuelle timene blir mer personlig innrettet, og felles utfordringer blir tatt opp i gruppetimene. Lærer setter av 60 minutter til individuell undervisning til alle studentene, også til masterstudentene som i utgangspunktet har avsatt 75 minutter til denne type undervisning. Alle masterstudentene får mer tid enn 60 minutter hvis nødvendig og ønsket. Den tiden som ikke benyttes i de individuelle timene finner man igjen i klassetimer, karriererådgivning, samtaler m.m. Det er i hovedsak lærer og assistent som kommer med de fleste innspillene i klassetimene.

Lærer og assistent opplever at denne modellen fungerer godt for strykerstudentene.

Professor Terje Moe Hansen ved Norges musikkhøgskole er fiolinist og har nærmere 30 års erfaring som strykerlærer, både med individuell undervisning og klasseundervisning. I Terje Moe Hansens modell er undervisningen fordelt mellom ukentlige individuelle timer og klassetimer. Klassetimene avtales fra gang til gang i perioder hvor det er mye prosjekter.

Klassetimen deles inn i temaer:
Alle Terje Moe Hansens studenter, mellom åtte og tolv studenter, er samlet i

• en teknisk avdeling der man diskuterer felles tekniske utfordringer

• en samspill avdeling der man jobber med klangmessige utfordringer i samspillsituasjoner

• en solistisk avdeling der studentene spiller for hverandre. Innslagene i timene er nøye og systematisk planlagt. Utover disse innslagene er opplegget ganske fleksibelt.

Terje Moe Hansen sier at det er viktig at læreren kjenner den enkelte students styrker og svakheter slik at studentenes sterke sider kan trekkes frem i gruppesituasjonen. Man må bygge et klima der det forventes at man skal hjelpe hverandre til å bli bedre utøvere. Terje Moe Hansen har erfart at studentene ofte lærer av hverandre og gir hverandre tips gjennom utprøving
i flere runder. Lysten til å gjøre det bra forsterkes ofte i en gruppesituasjon. Utfordringene er i hovedsak knyttet til studentenes varierende nivå. Gruppesituasjonen gir også den enkelte student et bilde av hvor han står i forhold til de andre studentene. Han sier:

«Som lærer er kanskje den største utfordringen å engasjere alle så man ikke stiller noen i et dårlig lys. I gruppene har jeg derfor forsøkt å fokusere på studentenes spesialiteter — det de er sterke på — og har gode resultater med det.»

For Terje Moe Hansen kommer klassetimene alltid som et tillegg til de individuelle timene. Han tar selv mye ansvar i timene og mener at han sikkert kunne vært flinkere til å involvere studentene i tilbakemeldingene. Han gir uttrykk for at mye kan gjøres for at studentene selv skal kunne ta større ansvar. Han har jevnlige møter med studentene der de har en åpen dialog knyttet til hva som kan forbedres i klassetimeopplegget. Det er viktig at alle studentene føler at de er med i prosessen. Terje Moe Hansen mener at klassetimene bør formaliseres for alle, som et fast ukentlig innslag.