Debatt: Erfaringer med gruppeundervisning

– Mange tenker at gruppeundervisning i hovedinstrument er en ny undervisningsform. Men det er det ikke. Allerede fra 1880-tallet, i Lindemans organistskole, underviste man hovedinstrument i grupper på to. Å eksperimentere med gruppeundervisning er egentlig ikke å utvikle noe nytt, men å vende tilbake til noe opprinnelig, sier senterleder Jon Helge Sætre.

En av CEMPE sine målsettinger er å se på hvordan en kombinasjon av individuell undervisning og ulike former for gruppeundervisning innvirker på studentenes utvikling som utøvere. Mange lærere ved Norges musikkhøgskole har vært involvert i prosjekter der de har utforsket dette de siste årene.

Det å drive gruppeundervisning handler ofte om å gi ansvaret i stor, eller i litt mindre stor grad, til studentene. I CEMPE er man opptatt av hvilke konsekvenser gruppeundervisning får for lærerrollen. – Gruppeundervisning kan bli sett på som en oppmykning av mester-svenn-tradisjonen, men da kan man stå i fare for å glemme en del av de positive kvalitetene ved en århundrelang tradisjon, ved ubevisst å hindre læreren i å være en kompetent musiker og tydelig lærer, sier Sætre.

Morten Carlsen er professor i bratsj, og Sætre er nysgjerrig på hvordan han oppfatter lærerrollen i gruppeundervisning: – I din undervisning gir du en enorm tillit til studentene. Du gir dem mulighet til å være aktive, deltakende og ansvarlige, men likevel klarer du å beholde en rolle som en dyktig, kunnskapsrik og erfaren musiker og lærer. Hvordan klarer du å håndtere denne kombinerte lærerrollen?

– Jeg tror det er viktig å skape en trygg ramme som studentene kan agere innenfor. Så oppdrar de hverandre. Jeg har nå opparbeidet meg en erfaring som gjør at jeg lett kan si fra hvis jeg synes noen en sjelden gang tramper over, svarer Carlsen.

I gruppeundervisning endres også studentrollen, ikke minst fordi studenter blir nødt til å opptre som lærere for hverandre. Masterstudent på klarinett, Ingeborg Elisabeth Moe, mener disse endringene gir mange positive ringvirkninger. – Gruppeundervisning er et veldig bra supplement til en-til-en-undervisning. Både fordi man gir og får tilbakemelding. Når man gir tilbakemelding må man gjennom en prosess der man omdanner egne erfaringer og kunnskaper, som gjerne er tause, til språk. Da blir man mer bevisst på de verktøyene man har, sier Moe.

Hun forteller også at det er viktig og interessant å høre den tilbakemeldingen læreren gir når studenter og lærer har tatt stilling til samme fremførelse, og at det er positiv å få tre-fire ekstra måter å løse problemer på. – Det får veldig positive konsekvenser for miljøet i klassen at man samarbeider med hverandre for å komme fram til ulike løsninger. Man får kolleger istedenfor konkurrenter, sier Moe.

Førsteamanuensis Kristin Kjølberg underviser i sang, og har fordypet seg i en metode som heter Critical Response Process (CRP). Metoden sikter mot å jevne ut statusen mellom de ulike deltakerne i prosessen, slik at student og lærer møtes på samme sted, med sine ulike erfaringer. Den som synger skal selv skal ha et stort eierskap til sine utfordringer. Dermed handler det mye om å stille spørsmål, og CRP skaper en ramme for hvordan det kan skje.

– Jeg synes det er spennende å stille åpne spørsmål, der jeg utforsker noe sammen med studentene. De gangene jeg klarer å stille gode spørsmål opplever jeg at jeg kan bruke kunnskapen min på en enda bedre måte enn hvis jeg kommer med de klare løsningene, sier Kjølberg.

Førsteamanuensis i sang, Mona Julsrud, har utforsket improvisasjon sammen med klassiske sangstudenter, der det er den improvisatoriske kunsten som setter rammen for undervisningen. Hennes erfaring er at improvisasjon handler om å være modig og dermed like mye om en mer helhetlig utvikling hos studentene. – Det handler om en personlig reise, men kanskje mest om kunstnerisk uttrykk. Man får også den gevinsten at dette er noe man kan overføre til all slags samspill og sang. Jeg ønsker meg i fremtiden å jobbe med improvisasjon med flere klassiske instrumenter, sier Julsrud.

Selv om det å spille sammen i band er vanlig i jazz-sjangeren har lærere i jazzseksjonen hatt stort utbytte av å utforske nytt potensial i gruppeundervisning. Atle Nymo, førsteamanuensis i jazzsaksofon, kjenner seg igjen i CRP-metodens ide om at studentene er ressurser for hverandre.

– Vi har utforsket hvordan man snakker til hverandre om spilling. Vi så bort i fra munnstykker, fliser og basstrenger, og snakket om hverandres styrker og svakheter. Som regel er man ganske kritisk til sitt eget virke, og er også i overkant høflig i sin tilbakemelding til medstudenter. Vi jobbet med å separere musikken fra det personlige, slik at man lettere kunne være tydelig og kritisk, uten å ta det personlig. På denne måten kan studentene lettere bli sine beste ressurser for å utvikle seg videre, sier Nymo.

Elise Båtnes er konsertmester i Oslo Filharmoniske Orkester, men også professor i fiolin ved NMH. Hun ser mange gevinster ved gruppeundervisning, som for eksempel at studentene begynner å lytte bedre til eget spill. Det kan også være lettere å få tilbakemelding fra noen på samme nivå fordi man lettere tar til seg disse synspunktene. – Det er fascinerende at sånt som studenter sier til hverandre huskes mye bedre enn det læreren sier. Der har jeg gått noen runder med meg selv, smiler Båtnes.

Hun betoner også mulige endringer i studentrollen som følge av gruppeundervisning. – Idet studentene blir mer aktive som medlærere, så blir det enda viktigere å være klar over hvor mye inngripen læreren skal ha i gruppeundervisning, men det blir også et større ansvar på studentene som det er viktig at de er seg bevisst, sier Båtnes.