Orkestermusikk i ny innramming

Symphonies Reframed – orkestermusikk i ny innramming er Sigstein Folgerø og Gjertrud Pedersens felles forsknings- og utviklingsarbeid ved NMH. Det begynte i 2014 med Sigstein Folgerøs bearbeiding av Johannes Brahms Symfoni nr. 4 for et ensemble med ni musikere: fire blåsere, fire strykere og klaver. Ideen var å bearbeide orkestermusikk til kammerensembler med rom for ulike instrumentgrupper, uten at det var nødvendig med dirigent. Gjennom årene har Symphonies Reframed gjennomført prosjekter med blant annet Mozarts Klaverkonsert nr. 20 og Schumanns Symfoni nr. 2, og verk med kor og sangsolister. Folgerø har bearbeidet partiturer, ledet øvelser og vært pianist i ensemblene. Pedersen har observert øvelser og intervjuet studenter som har vært med. Hva har studentene lært gjennom å delta i prosjektene?

I intervjusamtalene kom det frem at studentene opplevde besetningen i Symphonies Reframed som uvant. Studentene fortalte at de var godt kjent med standard kammerbesetninger som sang og klaver, klavertrio, strykekvartett eller blåsekvintett, og større formater som kor, korps og orkester. Men det mellomstore formatet med syv til ni musikere og en blanding av blåsere, strykere og klaver var en ny opplevelse for de fleste.

«Jeg bare føler at alle kommer med sin egen unike musikalske bagasje og det blir en bra fest. (…) Det er noe som gjør det ekstra morsomt med det ensemblet når alle kommer fra forskjellig bakgrunn.»
(student)

Flere fremhevet at kammerensemblet ga dem bedre oversikt enn de var vant med fra større ensembler. En student sa: «Jeg vil si at jeg lærer det der med å ha overblikk. (…) Alle får et blikk på hva alle spiller. Og så lærer man også å ha en ledende rolle.» Dette overblikket kan ha sammenheng med at et kammerensemble uten dirigent kan gi rom for mer transparent og oversiktlig kommunikasjon sammenlignet med et stort orkester. Det kan også ha sammenheng med at studentene opplevde å få bedre kjennskap til musikken gjennom å utøve den selv. I samtalene understreket samtlige studenter at de opplevde stor forskjell på å spille eller synge selv og «bare» å lytte. En av studentene sa: «Man har en helt annen kjennskap til musikken når man har spilt den. Man vet akkurat hvordan det låter.»

I Symphonies Reframed er det én musiker på hvert instrument. Flere av instrumentalstudentene fortalte at de spilte mer solistisk i kammerensemblet enn de ville gjort i et orkester. Hvert instrument kan også ha flere roller; eksempelvis kan en fiolinist veksle mellom å spille partier som originalt er skrevet for fiolin, bratsj eller fløyte. Gjennom å spille partier som originalt er skrevet for et annet instrument, fortalte studentene at de måtte tenke på klang og musikalsk karakter på nye måter. En student sa: «Jeg spilte ganske mange fløytepartier og noen ganger også strykepartier. Når du først setter deg selv i disse ulike posisjonene, begynner du virkelig å tenke på karakteren.»

Våren 2017 gjennomførte NMH et prosjekt med Mozarts Teaterdirektøren, et komisk syngespill som forteller historien om en impresario og to konkurrerende primadonnaer. Prosjektet inngikk i flere undervisningsemner ved NMH, og det var mange studenter og lærere involvert. I NMHs versjon ble det lagt til noen elementer som ikke er å finne i originalversjonen, eksempelvis en audition-jury og flere korsatser.

Noen sangnumre ble fremført med flere sangere enn originalt. Et eksempel er «Jeg er primadonnaen», opprinnelig en tersett, som i NMHs versjon ble forvandlet til en heftig ordveksling mellom til sammen åtte sangere som nærmest kjempet om de ulike tekstbrokkene de hadde fått tildelt. I en intervjusamtale etter forestillingen uttalte en av studentene: «Jeg hørte på originalen i ettertid, og jeg ble skuffet over hvor kjedelig den var.» Studenten fortalte at hen opplevde dynamikken mellom åtte sangere som langt mer kompleks og spennende å høre på, sammenlignet med originalen.

Gjennom Teaterdirektøren konstruerte sangstudentene sine egne rollefigurer og jobbet kreativt med iscenesetting. I intervjusamtalene fremhevet flere at de opplevde dette som lærerikt. Studentene pekte på at de gjennom prosjektet med Teaterdirektøren opplevde en helhet mellom flere bacheloremner. Her er utdrag fra en intervjusamtale mellom to sangstudenter:

Student A: – Det har vært utrolig lærerikt, faktisk. Og det er noe man tenker mer på etterpå.

Student B: – Når man ser tilbake og har vært gjennom det, er det sånn oh, shit – jeg har faktisk jobbet scenisk, jeg har faktisk skrevet tekster, jeg har faktisk formidlet en sang, ikke bare stått ved pianoet i Levinsalen.

A: – Det å bygge en karakter har vært veldig lærerikt, og sånne småting som å snakke slik at folk hører deg i salen, er slikt som man kan få utrolig mye igjen for senere.

B: – Så det burde vi egentlig oppfordre til, å ha flere sånne typer prosjekter, syns jeg. Jeg føler at jeg selv lærer mye bedre når jeg gjør det i praksis, intensivt. Veldig fokusert. (…) Det er noe med å bare få hele pakken på en gang. Det har vært den største nytten. Det jeg har fått mest ut av i hele prosjektet, var å få alt på en gang.

Instrumentalistene som deltok i prosjektet, fortalte at de opplevde det som lærerikt å være tett på sangstudentenes arbeid med tekst og scenisk regi. For flere av instrumentalstudentene var det første gang de spilte med sangere, noe flere opplevde som annerledes, Denne annerledesheten handlet både om sangernes toneproduksjon og klangfarger og om arbeidet deres med tekstformidling og sceneopptreden.

Gjennom Teaterdirektøren fikk studentene mulighet til å fremføre musikk som de kanskje ellers ikke hadde fått spille eller synge. En instrumentalstudent sa:

– Jeg tror det er veldig sjelden at man på vår alder får mulighet til å spille denne typen musikk. Musikken er rett og slett ikke tilgjengelig for oss, med mindre vi blir hyret til å gjøre et operaprosjekt eller vi blir ansatt i et orkester. Jeg tror i alle fall at jeg må vente en stund for å kunne spille denne typen musikk.

Studentene fortalte at de opplevde det som positivt å delta i prosjekter med Symphonies Reframed. Både instrumental- og sangstudenter fortalte at Symphonies Reframed hadde utfordret dem til å være tydelige i sin egen musisering og samtidig lyttende til hva de andre i gruppa gjorde. En student sa: «Jeg må selv finne ut hva jeg vil med musikken.» Studenten fortalte at hen måtte være tydelig gjennom innpust, ansatser og artikulasjon:

«Vi skal være sammen om et felles mål, og det skjer jo ikke med mindre man prater sammen eller tilfeldigvis har samme idé i utgangspunktet. (…) Jeg må bli mer bevisst på hvor jeg vil, og så må jeg klare å formidle det til dem jeg skal spille med. (…) Det tenker jeg at man lærer mye av.»

Med Symphonies Reframed har vi forsøkt å bygge en praksis der studenter får mulighet til å lære i fellesskap og reflektere over sin egen musisering i relasjon til historiske praksiser og egen samtid. Siden 2020 har Symphonies Reframed vært et valgemne ved NMH.