Når CEMPE nå står ved avslutningen av senterperioden, avsluttes tenketankens samarbeid, men utviklingen av kunstnerisk utviklingsbaserte musikkstudier fortsetter. Hva ser vi av potensiale og utfordringer i dag for den videre utviklingen av samspillet mellom musikkutdanning og KU? For å belyse dette har vi tatt en prat med tre av medlemmene i tenketanken: Visedekan og førsteamanuensis Jostein Gundersen ved Griegakademiet i Bergen, professor Tone Åse ved Institutt for musikk ved NTNU i Trondheim og professor Henrik Frisk ved Kungliga Musikhögskolan i Stockholm.
‒ Hva opplever du har vært mest interessant i arbeidet med tenketanken for KU-basert musikkutdanning?
Jostein Gundersen: For meg har det vært viktig å få et innblikk i hva som foregår på de ulike institusjonene, og i (mangelen på) forbindelser mellom bachelor-, master- og ph.d.-programmene. Det er tydelig at vi har behov for å skape bedre sammenhenger mellom studienivåene, og også en bredere forståelse av KU-begrepet. KU må ligge til grunn for utdanningene dersom det skal ha noen hensikt å tilby ph.d.-grad og å ha KU i stillingene til de faglig ansatte.
Tone Åse: Det har vært veldig tydelig at vi alle er i en utviklingsfase når det gjelder begrepsforståelse og definisjoner, praktisering av og bevissthet rundt hva kunstnerisk utviklingsarbeid er og kan være i de forskjellige kollegier; ikke minst hvordan og i hvilken grad vi opplever utdanningen som KU-basert. Selv om jeg tenker at deler av våre kunstutdanninger på mange måter er KU-basert, fordi mange undervisere er aktive med egne kunstneriske prosjekter som feeder naturlig tilbake til institusjonene og studentene, opplever jeg at det er mye å hente i å tenke enda mer konkret på hvordan vår parallell til forskningsbasert undervisning kan legges opp. Det mest konkrete som kom ut av tenketanken, var for meg arbeidet med å lage en ressursbank som jeg tror vil bli et nyttig verktøy for meg å bruke som underviser på masternivå.
Henrik Frisk: ‒ Den uppenbara takeaway från detta projekt är att få lära sig mer om andra institutioners behov och insikter. Den typen av traditionell samverkan, att under seminarieliknande former få diskutera olika specifika behov utifrån en generell ambition ‒ att öka forskningsanknytningen i konstnärlig undervisning ‒ är extremt viktigt för vårt fält. Den andra, för mig väldigt lärorika aspekten var den mer vetenskapligt rigorösa genomgången av definitionen av vad forskningsanknytning är och kan vara. Detta fick mig att inse vikten av «rätt» kompetens finns på plats, och att om den inte gör det blir det svårt att bygga upp kunskapen långsiktigt.
‒ Hvilke utfordringer bør adresseres i den videre utviklingen?
Tone Åse: Jeg tenker at det skjer mye skjult KU-samspill allerede på en del institusjoner, og at det ligger et stort potensial i bevisstgjøringen av dette. Ellers kan det synes utfordrende å finne balansen mellom, og tid til, alt studentene trenger å lære for å bli gode håndverkere, kunstnere og kulturarbeidere.
Jostein Gundersen: Det er viktig at kunstnerisk utviklingsarbeid skrives inn i hoveddisiplinen. Min oppfatning er at det ikke skjer på en systematisk måte i dag. Noen studenter opplever en tett forbindelse mellom KU og undervisning i hoveddisiplin, andre møter sannsynligvis KU hovedsakelig utenfor hoveddisiplin, i støtte- eller valgemner. Her synes jeg Rytmisk Musikkonservatorium i København har lagt seg på en meget spennende linje der KU er hoveddisiplin for alle studenter, mens instrumentalundervisning er støttefag.
Henrik Frisk: Den stora utmaningen handlar om att bryta den långa tradition av att lärarens internaliserade och förkroppsligade kunskap, även om den är medvetandegjord, förblir intern. Detta hör till en kultur som vi tyvärr inte kan bryta med hjälp av riktlinjer eller diskussioner, men som kanske framför allt hör till vissa genrer. Den dagen även denna typ av kunskap förlöses i större utsträckning kommer vi se en stor förändring och då kommer många frågor lösas upp. Det tror jag bland annat kan genomföras genom att man medvetet och konsekvent publicerar professorers konstnärlig praktik som en del av institutionens tillgängliggjorda kunskap. Då kan de dikotomier som ofta ställs upp mellan skrivande/talande, tänkande/spelande och praktisk/teoretisk börja lösas upp. Det är hur vi ser på kunskap som kan ändra på hur vi förhåller oss till betydelsen av den kunskapen.
Tone Åse: Dersom kunstnerisk utviklingsarbeid skal gjennomsyre undervisningen mer, må det jobbes strukturelt og gjøres synlig i studieplaner og emnebeskrivelser, og det må ikke minst anses som en god idé hos de som skal drive med denne undervisningen. I tillegg må man ha gode metoder og verktøy.
Jostein Gundersen: Det er også viktig at studentene ikke bare eksponeres for, men etter hvert også inkluderes i ansattes KU-prosjekter og stimuleres til å sette i gang sine egne. Det siste skjer veldig tydelig på Griegakademiets masterprogram i utøving eller komposisjon. Mitt inntrykk er at det er litt mer tilfeldig hva som skjer tidligere i studiet, og enda mer tilfeldig om studentene inkluderes i stabens pågående KU-prosjekter.
‒ Hva innebærer god KU-basert musikkutdanning etter din mening?
Henrik Frisk: Jag tycker att bra forskningsbaserad konstnärlig utbildning är den som stärker studentens vilja att arbeta systematiskt med sitt eget lärande. Inte alla studenter ska fortsätta som forskande musiker, men en forskningsattityd till sitt eget lärande kan gagna den som väljer att spela orkester lika mycket som den som vill stanna i akademien. Därför är bra forskningsbaserad konstnärlig utbildning inte bara en sak, utan alla typer av undervisningspraktiker som stimulerar studentens forskande attityd. Värden behöver beprövad kunskap som är baserad i en konstnärlig praktik.
Jostein Gundersen: God KU-basert utdanning bør for det første nettopp være basert på KU: Det er viktig at så mange som mulig i staben har KU i sin stilling, tar ansvar for denne delen av sitt arbeid, og utøver den på en slik måte at de kan dokumentere resultater og dele disse med studenter og omverden ellers.
Tone Åse: Jeg tror god KU-basert utdanning handler om flere ting. Først, et reelt ønske om å stille spørsmål til egen praksis, også de delene av den som man kanskje tenker at man ikke har kontroll over, slik som tradisjoner, rammevilkår, rådende kulturer og sannheter. Det handler også om metodiske grep, som gjør det naturlig å involvere studentene i disse spørsmålene, og å trene dem til å være nysgjerrige, åpne, kritiske og samtidig trygge ‒ i det å ikke helt vite, men å prøve.
Jostein Gundersen: Et særs viktig grep som har blitt gjort ved Griegakademiet, er å inkludere hovedinstrumentlærere som veiledere i prosjektfagene på masternivå. På den måten ønsker vi å bygge bro mellom refleksjonsfag og utøvende fag. Hovedinstrumentlærerne må engasjere seg i studentenes refleksjoner, samtidig som lærernes egne prosjekter i større grad enn tidligere fungerer som eksempler for studentene. Et annet viktig grep ved Griegakademiet, er at alle KU-stipendiater har 25 % pliktarbeid og underviser BA- og MA-studenter i hoveddisiplin og ulike teoretiske og praktiske emner. Slik møter studentene våre Ph.D.-kandidatene i hverdagen, hvilket bidrar til å gjøre arbeidet deres kjent for studentene og å vise dem modeller for KU.
Tone Åse: Vi har fortsatt mange hierarkier som skaper utrygge studenter – både mellom lærere og studenter og mellom studentene. Uten gode og konkrete metoder er det vanskelig å snu på dette. Jeg mener det er viktig å begynne tidlig med refleksjon som kan ruste studentene for egne valg: La flere læringssituasjoner preges av spørsmål, diskusjoner, undersøkelser og valg.