Debatt: Trenger vi musikk?

Susanna Yttri Solsrud, en av initiativtagerne til debatten, slo an tonen med å beskrive noe av frustrasjonen og håpløsheten mange musikkstudenter føler på etter et år med nedstengning og avlysninger:

– Hva kan bli konsekvensene av pandemien for kulturlivet? Utdanner jeg meg til en bransje som er i ferd med å smuldre opp?

Dette er spørsmål som mange musikkstudenter baler med i disse dager. Kulturlivet har siden mars 2020 vært lammet av restriksjoner og stiller langt bak i køen over aktiviteter som skal gjenåpnes. I tillegg treffer stimulerings- og kompensasjonsordningene for kunstnere dårlig for mange musikere. Denne situasjonen har gjort det ekstra prekært å styrke argumentasjonen rundt hvorfor musikk og musikkopplevelser er viktige. Moderator for debatten, professor i kultursosiologi Sigrid Røyseng, satte spørsmålstegn ved det som ser ut til å ha blitt etablerte sannheter når gjenåpningen av Norge diskuteres.

– Hvorfor er det ikke mer åpenbart at kulturen har en viktig plass i samfunnet?, spurte Sigrid retorisk.

Det siste året har digitale kunstopplevelser blitt en sentral måte å oppleve musikk på. Kreativiteten og innsatsen for å lage digitale høykvalitetsproduksjoner er både imponerende og viktig. Men likevel, hva mister vi når konsertene blir digitale?

Sverker Rundqvist, som studerer kontrabass på masterstudiet i utøving, sier at han har blitt klar over hvor viktig det er at musikk oppleves sammen, både som utøver og som publikummer.

– Vi er avhengig av å ha flere med på reisen. Verken de som opplever musikken eller de som utøver musikken skal være alene. Dette fellesskapsbyggende i musikken er for meg utrolig viktig.

Digitale konserter ser vi som regel alene. Sverker setter ord på det mange føler på, nemlig at en viktig dimensjon av opplevelsen da forsvinner. Denne dimensjonen handler om den spenningen som oppstår når mange mennesker deler en fysisk og sanselig opplevelse.

– Vi trenger å oppleve det sammen, sier den engasjerte musikeren og musikkstudenten.

Likevel, strømmede konserter kan ha en lignende effekt, mener Sverker, gjennom sanntidselementet og vissheten om at mange opplever det som skjer på skjermen samtidig som en selv.

Rådsleder i Norsk Kulturråd, Lars Petter Hagen, bringer inn at pandemien har synliggjort at kunst og kultur er helt avgjørende for menneskelig fellesskap.

– Når vi går fysisk på en konsert så deltar vi i en offentlig tankeutveksling. Det er en offentlig samtale rundt kunst og kultur som er helt avgjørende i et samfunn, hevder Lars Petter.

Med det bringer han inn en tilleggsdimensjon til hvorfor det er så viktig at musikken og musikerne igjen får vende tilbake til konsertlokalene.

Legitimering av musikk kan deles gjerne i to hovedkategorier. Enten argumenterer man for musikk med bakgrunn i musikkens egenverdi (musikken som mål) eller med bakgrunn i musikkens utenom-musikalske eller instrumentelle effekter (musikk som middel). Vi ser for eksempel tidvis artikler om at musikk kan gjøre skolebarn bedre i matematikk, at det kan bygge fellesskap og øke integrering og at det kan bedre menneskers psykiske helse. For komponiststudent Martin Langerød er det imidlertid viktig at vi ikke baserer musikkens verdi på slike utenom-musikalske effekter:

– Vi må isteden ha kunstens egenverdi som et fundament for diskusjonene. Det er det som trengs for å bli tatt på alvor. Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi griper tak i disse mer forståelige måtene å forklare musikkens nytte på, for da snakker vi også ned musikkens egenverdi.

Kunsten og musikken må være fri, argumenterer Martin, og en kunst som bygger sin verdi på instrumentelle, utenom-musikalske funksjoner, er ikke lenger fri.

Nært knyttet til diskusjonene rundt hvorfor vi trenger musikk er diskusjonen rundt hvorfor vi trenger musikere. Og hva trenger musikere for å kunne leve av å utøve og formidle musikk?

Ingfrid Breie Nyhus, selv utøvende pianist og komponist, mener det er viktig at musikere engasjerer seg politisk.

– Det handler om å styrke rettighetene til selvstendig næringsdrivende, bygge ut tilskuddsordninger til musikk og til musikere og endre folks forventning om at musikk skal være gratis». Vi ser i andre europeiske land at støtteordninger til orkestre, til musikktilbud og til musikere gradvis bygges ned. Dette er en påminnelse om at de støtteordningene som finnes i dag ikke er noe vi kan ta for gitt.

– Før brukte vi mye penger på musikk, mens vi i dag kan høre på bortimot all musikk fra hele musikkhistorien for 100 kr i måneden. Det er røveri! Vi gir bort vårt produkt og det skaper en holdning i samfunnet om at musikk skal være bortimot gratis.

Det er økende motstand mot strømmeplattformene flere steder i verden, og musikkstudenter som skal ha musikken som levebrød bør ha dette som en viktig kampsak. Her mener Ingfrid vi kan jobbe på flere nivåer, og ikke minst kan vi bidra til en holdningsendring hos venner og familie om at det koster å lage musikk, og at det derfor bør koste mer å oppleve musikk.

– En annen ting som er stadig mer påtrengende er de lave musikerhonorarene, argumenterer Ingfrid.

Mens de fleste har en reallønnsvekst hvert år, skjer det lite og ingenting med musikerhonorarene. Spesielt akutt har dette blitt under koronapandemien, der tilskuddsordningene til musikere baserer seg på siste års inntekt. I en kronikk i VG fra 23. februar i år, underskrevet av 350 norske musikere, gir kronikkforfatterne et godt bilde på hvordan det er å etablere seg som ung musiker, der mange av jobbene den første tiden er lavt honorert, eller der oppdragsgiver kun dekker utgifter og ikke utbetaler honorar.

Denne problematikken er kompleks, for arrangørene har ofte ikke mulighet til å betale mer. Kanskje kan Kulturrådet lage bonusordninger til festivaler som gir musikere en anstendig betaling? foreslår Ingfrid. Selv om det er mange kamper å stå i er det viktig at musikkstudenter ikke mister troen på at det går an å leve som utøvende musiker:

– Alle disse kampene kan kanskje føles overveldende for dere som utdanner dere til musikere i dag. Men det går an å leve som musiker, jeg er et av de mange levende eksemplene på det.

Norsk kulturråd ble opprettet i 1965 for å ivareta en armlengdes avstandsprinsipp til de bevilgende myndighetene og være en instans som ivaretar et kunstfaglig skjønn, uavhengig av skiftende politisk ledelse. Som rådsleder i Kulturrådet er Lars Petter en betydningsfull stemme i kulturpolitikken og kulturlivet.

– Jeg er glad for at dere på NMH tar initiativ til å snakke om eksistensielle problemstillinger – nemlig hvorfor kunst er viktig. Det er kanskje opplagt for oss som jobber med det til daglig, det er en del av kroppen vår, av vår personlighet, men det å reflektere over hvorfor kunst er viktig og hvorfor vi lager kunst er en helt grunnleggende del av et samfunn og av en kunstutdanning.

Norge bruker store deler av statsbudsjettet på kultur, og det finnes en rekke offentlige dokumenter som argumenterer for hvorfor det er riktig og viktig å gjøre det. I disse dokumentene lever instrumentelle begrunnelser om kunstens nytteverdi og begrunnelser med utgangspunkt i kunstens egenverdi side om side. For Lars Petter er det viktig at det ikke behøver være noe motsetningsforhold mellom disse. Kunsten kan øke Norges eksport, bidra til økt turisme, gi helsegevinster, økt trivsel og bidra til inkludering av minoriteter, uten at vi mister den estetiske dimensjonen av syne.

– Det koker ned til at kunst er viktig fordi den er viktig i seg selv. Og kunstens funksjon ligger i kunstens egne logikker, i verket. Kunsten skaper et rom for annerledeshet, et frirom som man ikke har i den rasjonelle, økonomiske virkeligheten. Hvis den dimensjonen blir borte, da er ikke kunst lenger særlig viktig, da blir kunsten kun et politisk verktøy.

Kunsten er, argumenter Lars Petter, nært knyttet opp til samfunnsstrukturer, til institusjoner og til historiske begivenheter. Derfor henger den autonome og den instrumentelle argumentasjonen nært sammen.

Så hvordan skal vi komme sterkere gjennom i samfunnsdebatten med budskapet om musikkens verdi og betydning? Sigrid reiste spørsmålet om legitimeringsdebatten står i fare for å bli for intellektuell og dermed også ekskluderende for mange. Sverker peker på at det er vanskelig å forklare verdien av en fysisk konsertopplevelse til mennesker som sjelden oppsøker dette. For å unngå at det blir for akademisk, mener Sverker at musikere kontinuerlig må jobbe for at så mange som mulig får oppleve musikk live.

– NMH er en boble, hevder Sverker, og legger til at musikklivet på mange måter er en boble det også, om enn litt større.

– For meg handler det om å gjøre den boblen større, åpne den litt mer og inkludere flere. Og da blir det lettere å argumentere for den fysiske opplevelsen, for det er flere da som vil ha den opplevelsen og kjenne til det.

Dette banale, men samtidig eksistensielle spørsmålet er det viktig at musikerutdannelsen gjør studentene forberedt på å svare godt på. Ingfrid mener studenter ved NMH må bli bevisst på sine egne begrunnelser for å drive med musikk og i løpet av studiet øve seg på hvordan de kan begrunne og argumentere for egne kunstneriske prosjekter ovenfor Kulturrådet, festivaler og oppdragsgivere.

– Søknader og prosjekter må være godt tenkt, påpeker Ingfrid, og dette er en kompetanse som må oppøves i løpet av utdannelsen.

Martin mener det kan hjelpe å ansette lærere med utøverprofiler, som har fagpolitiske erfaringer som del av sin profesjonelle kompetanse. Videre mener Martin NMH i større grad kan bidra til arenaer for erfaringsutveksling.

Lars Petter mener det er viktig at kunstutdanningene fører fram og ut i en større offentlighet. Dette er avgjørende for at vi skal ha kostbare kunstutdanninger, institusjoner, og et offentlig kulturliv også i fremtiden.

– Det å legitimere for at vi har kunst og kultur er en kontinuerlig kamp som vi må gjøre igjen og igjen. Og da er det viktig å ha blikket høyt nok så man kan forklare alle man møter hvorfor man gjør det man gjør, hvorfor det er viktig, og det er både der det begynner og der det slutter.

…og den viktige debatten fortsetter, slik at vi kan «finne de ordene og det språket vi trenger for å bidra inn i samfunnsdebatten slik at storsamfunnet ser musikkens verdi i alle tider, også i krisetider» (Sigrid Røyseng)