Suksess eller ikke suksess? Det er ikke spørsmålet.

Rundt 30 publikummere hadde funnet veien gjennom labyrinten av håndsprit og inn i Levinsalen i oktober 2020 . Med god smittevernavstand var alle de nummererte setene opptatt da prosjektlederne for den første Musikkstudentkonferansen, Anna Rødevand og Siri Storheim, ønsket velkommen til både fysiske og digitale deltakere.

– For litt over et år siden var vi begge ferdige med bachelorgraden vår her på Musikkhøgskolen. Og vi følte oss litt lost. Vi hadde tatt tradisjonelle valg uten helt å vite hvorfor. Musikkutdanning, særlig den klassiske, har et ensidig bilde av hva som er suksess, åpnet de to NMH-studentene, og introduserte dagens første foredragsholder.

Danske Camilla Overgaard dukket opp på et lerret på veggen, direkte fra Århus hvor hun nylig er uteksaminert fra Det Jyske Musikkonservatorium som både klassisk og rytmisk gitarist. Eller musiker, som hun øver på å kalle seg selv. Slik unngår hun å havne i båser hun ikke føler seg hjemme i.

– Jeg blander teknikker fra klassisk og rytmisk gitar, og er en slags hybrid, kan du si. Det har også gjort at jeg ikke helt har følt at jeg passer inn på konservatoriet, fortalte Overgaard.

Det var denne følelsen av utenforskap som gjorde at hun begynte å se nærmere på samfunnets stereotypiske definisjoner av suksess. Suksess forbindes gjerne med hardt arbeid og kompromissløshet, en vilje til å ofre alt. Gjør man et bildesøk på success i Google ser man folk som klatrer oppover, som bestiger trapper, som står i power pose på toppen av fjell.

Innenfor høyere musikkutdanning finnes det også bestemte bilder av hva en suksessfull musiker er og gjør, ifølge Overgaard. Man vinner konkurranser, gir ut plater, høster utmerkelser og medieoppmerksomhet. Men kan ikke det å jobbe med en spennende, pedagogisk problemstilling være like suksessfullt?

– Hvis du ikke definerer hva suksess er for deg, så gjør andre det for deg, konstaterer Overgaard.

Som musikkstudent identifiserer man seg ofte med hva man gjør, fortsatte hun. Man defineres som pianist, sanger eller gitarist, uten at dette sier noe om nyansene hos den enkelte.

– «Hva» beskriver hva vi gjør, men ikke hvem vi er som person. «Hvordan» skiller oss fra hverandre. Én musiker spiller kanskje konsert i mørket for å forsterke lytteopplevelsen, mens en annen kjører fullt lysshow. «Hva» er det samme, «hvordan» gir ulike uttrykk. Men «hvorfor» glemmer vi ofte å prate om, påpeker Overgaard.

Hun viser til den amerikanske forfatteren og foredragsholderen Simon Sineks modell, The Golden Circle, illustrert som en dartskive med «hvorfor» som det sentrale spørsmålet i midten. Denne teorien, supplert med Laura Nash og Howard H. Stevensons artikkel Success that Lasts, vitner om mer komplekse suksesskriterier enn en felles, stereotypisk topp.

– Etter å ha studert 100 personer kom Nash og Stevensons frem til hvordan man kan se på suksess med nye øyne. Et enkelt mål kan aldri dekke et menneskes komplekse behov og ønsker, forklarte Overgaard, og la frem de to professorenes komponenter for bærekraftig suksess:

• Glede – følelsen av nytelse og tilfredshet med livet.
• Prestasjon – å lykkes med å nå mål som andre også streber etter.
• Mening – følelsen av å ha en positiv innvirkning på mennesker som du er glad i.
• Avtrykk – å skape muligheter for andre gjennom tingene man gjør.

– De sammenlikner de fire punktene med et kaleidoskop. Når man kikker inn i kaleidoskopet ser man ulike ting alt etter hvordan man dreier det. Suksess er ikke noe som bare knytter seg til arbeidslivet, det gjelder alt vi gjør. Min oppfordring er å skape deres personlige kaleidoskop. Det er hele livet vi tar i betraktning.

Et element kan dekke alle fire kategorier, fortsatte Overgaard, og trakk frem utgivelsen av sin egen EP Det er ganske vist! (2019) som eksempel. Prosjektet ga henne og familien en positiv opplevelse, hun var fornøyd med prestasjonen å få gitt ut egen musikk, og hun fikk tilbakemeldinger fra flere som hadde glede av musikken hennes. Prosjektet skapte samtidig muligheter for andre ved at overskuddet ble donert til Unicef.

– Suksess er ikke et mål i seg selv, for det er ingen destinasjon, sa Overgaard, som avsluttet med å sette et stort kryss over spørsmålet om suksess versus ikke suksess.

Med en lyttende Overgaard med på storskjerm inntok et studentpanel scenen for å diskutere foredraget de nettopp hadde lyttet til.

– Det var deilig med et konkret foredrag som satte ord på det flere av oss tenker på, som ga det noen knagger. Suksess er et viktig spørsmål – ikke bare for oss som musikkstudenter, men som mennesker, sa Susanne Trinh, og fortsatte:

– Da jeg begynte på NMH hadde jeg en idé om hvem jeg skulle bli som klassisk pianist. Suksess for meg er noe annet nå enn det var i første klasse. Det er veldig spennende, det er ikke én destinasjon.

– Kan eksamenskrav være begrensende? Føler vi at vi må gjøre visse ting på eksamen for å få suksess?, lurte moderator Storheim på.

– Ja, hvordan kan min konsert, hvor jeg spiller mine ting og er meg selv, måles opp mot noe annet? Det er litt begrensende, sa Annie Eline Lundgreen, klassisk saksofonist og leder for Studentutvalget på NMH.

– Hvis to studenter spilte det samme stykket og læreren var enig med den enes tolkning ville den versjonen vært bedre. De som gir oss karakterer har mer makt enn oss studenter. Det er viktig at vi vet det, og at lærerne er bevisste på makten de har over oss, sa Trinh, og oppsummerte:

– Det er viktig at vi som musikkstudenter får en arena til å diskutere dette. Det er veldig fint at vi får en plass til å si hvorfor.