Å lede et SFU – intervju med tre senterledere

Da den første nasjonale utlysningen om Senter for fremragende utdanning (SFU) kom, kastet NMH seg rundt og laget en søknad om å få et SFU i musikkutøving. Det ble i søknadsprosessen jobbet frem tre hovedområder, nemlig hovedinstrumentundervisning, øving og entreprenørskap.

– Da beskjeden kom om at vi vant prisen, hadde vi allerede fått vite at det var over 20 søkere fra store, tunge universitetsmiljøer. Likevel oppnådde vi høyest poengsum, og det var vi veldig stolte av, forteller Hanken

Sigmund: Hvorfor tror dere vi fikk senterstatus?

– I søknaden klarte vi å definere tydelige områder hvor vi syntes det var hull i viten eller i undervisningspraksisene. Musikkhøgskolen hadde utøverlærere på høyt kunstnerisk nivå, vi hadde en god internasjonal strategi, og NMH utmerket seg som et av Europas mest aktive fagmiljøer på forskning om og for høyere musikkutdanning, forteller Ingrid Maria Hanken, som ble leder for det nyoppstartede senteret.

Det var et sterkt ønske om at initiativet om et SFU skulle forankres både blant lærere og studenter på NMH, men også hos de andre norske musikkutdanningsinstitusjonene.

– Det skulle ikke bare være et tiltak for NMH, men et løft for hele musikkutdanningsfeltet, sier Hanken.

Helt fra starten av ble derfor de norske musikkutdanningsinstitusjonene involvert i ulike utviklingsprosjekter. Tanken var at CEMPE skulle fungere som en katalysator for hele musikkutdanningsfeltet. Også for Jon Helge Sætre, som overtok i mars 2016, ble det viktig å videreføre tanken om CEMPE som et nasjonalt senter.

– Vi skulle jobbe videre for å sørge for at dette senteret var for hele det norske utdanningsfeltet, og vi begynte med nasjonale seminarer som gikk på rundgang blant institusjonene. Det første ble avholdt i Agder, så var vi i Bergen. Jeg husker at vi var veldig opptatt av å sikre at seminarene handlet om noe som var viktig for institusjonen vi besøkte.

Sigmund: Var det utfordrende å få lærere og studenter engasjert i CEMPEs prosjekter?

– Jeg synes ikke det var så problematisk. Vi hadde ikke noen store problemer med å fylle de plassene vi hadde, men det var jo gjerne de lærerne som allerede var veldig interessert som ble med først, forteller Hanken om den første perioden.

Hanken utdyper videre at NMH gjennom gode basiskurs i høyskolepedagogikk allerede hadde en grunnstamme av dyktige utøverlærere med stor interesse for undervisning. Likevel var det en milepæl da CEMPE klarte å engasjere miljøer som ikke hadde vært med på lignende opplegg tidligere. Også Sætre opplevde at det var stor interesse blant mange av lærerne på NMH for å utvikle undervisningen sin:

– Jeg husker å ha tenkt over at man typisk sier at høyere musikkutdanning er konservativ, og det er jo sikkert riktig det på mange måter, men jeg opplevde at det var ekstremt mange ansatte og studenter som hadde ideer til andre måter å gjøre ting på, det var en voldsom utviklingsiver.

Imidlertid opplevde Sætre at dette ledet til et dilemma mellom å følge opp planer og strategier og oppfylle målsettinger, samtidig som senteret ønsket å være åpent for å inkludere nye gode ideer og perspektiver underveis – en balanse også de andre senterlederne hadde kjent på.

Sigmund: Hvilken plass har studentene hatt i CEMPE?

– Flere av de første prosjektene var jo ganske studentdrevne, hvor studentene stod for undervisningen. Det var flere prosjekter som nettopp utforsket hvor mye ansvar studentene kunne ta, begynner Hanken.

Mens det i den første perioden var lærerne som satte opp prosjekter, kom det en endring i overgangen til andre periode, fortsetter Sætre.

– Det ble en ganske klar vending rundt 2017–18, der det kanskje viktigste grepet var ideen med studentpartnere, at studentene skulle være en del av CEMPE-ledelsen og slik slippe til tidligere i prosesser. Det forandret veldig mye og ble etter hvert noe som CEMPE fikk til som veldig mange andre ikke hadde fått til eller engang tenkt på.

– Jeg bare smilte stort da jeg så det! Det skulle vi ha tenkt på før, responderer Hanken.

Det var også gjennom studentpartnerne at mental musikerhelse ble satt på agendaen:

– Det er en helt annen åpenhet og aksept for mental helse i dag enn det var i 2013. Jeg opplevde at det var studentpartnerne som virkelig gjorde at vi forstod hvor viktig det var, gjennom initiativer som seminaret Musikeren og Psyken, utdyper Stabell.

Senterlederne forteller at det gjennom perioden har vært krevende å dokumentere, kommunisere og dele prosjektresultater og erfaringer med studenter og ansatte i høyere musikkutdanning.

– Det jeg opplevde som et dilemma helt fra starten av, var formidling og deling. Hvordan får du tatt de erfaringene som lå i det rommet hvor endringen skjedde, og delt dette med andre sånn at de kan få noen ideer til hvordan de kan videreføre og videreutvikle det? Det synes jeg har vært vanskelig, forteller Hanken, noe de andre senterlederne nikker gjenkjennende til.

Fra den første perioden husker Hanken at CEMPE prioriterte å være fysisk til stede for å treffe lærerne og studentene:

– Vi prøvde å bli med på fagdagene for lærere og ha små drypp der folk fortalte om prosjektene sine, og det ble noen diskusjoner. Det er den muntlige formen som egner seg best for vår målgruppe, men samtidig er den mye mer flyktig, og det er vanskelig å si hvor mange man når.

– I de første seks–sju årene var senteret veldig prosjektorientert, mens det de siste tre–fire årene har blitt et økende fokus på kommunikasjon. Vi startet med årlige CEMPE-magasin, Instagram og utvikling av eget nettsted der alt handler om nettopp målet om å formidle erfaringene og funnene våre på ulike måter til lærere og studenter i høyere musikkutdanning, fortsetter Sætre.

Apropos nye formater så lanserte CEMPE i 2022 en egen podkast, ledet av Veronica Ski-Berg og Tanja Orning.

– Konservatoriumspodden er en veldig kul måte å aktualisere utviklingsprosjekter i høyere musikkutdanning på, der Ski-Berg og Orning samler og formidler resultater fra CEMPEs prosjekter og knytter det opp mot dagsaktuelle temaer og eksisterende forskning og praksiser, forteller Stabell.

Sigmund: Hva mener dere er det viktigste CEMPE har fått til i perioden?

Ellen Stabell trekker frem studentprosjektene som noe av det viktigste CEMPE har bidratt med:

– Det er vel da jeg føler meg mest stolt over å jobbe i CEMPE, når jeg er vitne til hva det har blitt ut av dem, forteller Stabell engasjert.

Jon Helge Sætre trekker videre frem rollen CEMPE hadde i det store europeiske AEC-prosjektet, Strengthening Music in Society.

– Der fikk senteret vært med på å dytte litt på det europeiske feltet. Det var egentlig vanvittig hva CEMPE fikk til der: Vi fikk skrevet mange tekster, vi arrangerte to internasjonale konferanser, vi utga en antologi, og det var et engasjement i arbeidsgruppen som var hinsides det man kunne forvente.

For Hanken var høydepunktet da de klarte å involvere lærere som ikke vanligvis tok del i utviklingsprosjekter.

– At vi fikk med ikke bare de lærerne som allerede var «frelst», men nådde ut også til dem som ikke helt skjønte hva disse pedagogene snakket om og holdt på med, eller identifiserte seg med det, at de lærerne engasjerte seg og klekket ut gode ideer som de hadde lyst til å prøve ut – da syntes jeg vi hadde fått til noe.

Nå når CEMPE går mot slutten av perioden med ekstern finansiering, lurte vi på hva de tre senterlederne mener er det viktigste å få videreført.

– Jeg håper at det fortsatt kan eksistere strukturer der studenter har tilgang på midler, ressurser og et støttestillas til å utvikle egne prosjekter, og dermed kan være aktivt til stede og skape sin egen studiehverdag, forteller Stabell og trekker frem at dette kanskje er det hun er mest bekymret for at skal falle bort når senteret ikke lenger opererer på skolen.

– En nøkkel til CEMPEs suksess har vært å gi lærere og studenter bedre mulighet til å prate sammen, med både oppmerksomhet og midler, fortsetter Sætre og uttrykker bekymring for at det i tider med økonomisk stramhet i sektoren kan bli utfordrende å finne tid og krefter til å gjøre det ekstraarbeidet som kreves for å tenke igjennom på nytt hva en driver med. – Jeg håper på noen form for strukturer og økonomisk støtte som gir folk tid til å snakke sammen og prøve ut ideer. På Musikkhøgskolen blir det fort snakket mest om forskning og kunstnerisk forskning, og da er det en fare for at det pedagogiske utviklingsarbeidet havner litt under radaren, avslutter Sætre.

– Og hvis man tenker strategisk på kompetanseutvikling, så er kravene til pedagogisk kompetanse for opprykk innskjerpet. Hvis Musikkhøgskolen tenker seg en kvalifisering av sitt personale, så må det inn noen ressurser både for at folk skal ha tid til å gjennomføre prosjekter, og for at de skal kunne få veiledning underveis, avslutter Hanken.

Med det takker vi de tre senterlederne for intervjuet. Det blir spennende å se hvordan senterets aktiviteter og resultater tas med videre inn i virksomheten etter desember 2023. I likhet med senterlederne håper vi at det vil finnes strukturer og ressurser som oppfordrer til fortsatt utforskning og utvikling av høyere musikkutdanning både for studenter og ansatte.