10 år med CEMPE – hva har endret seg?

NMH har i ti år hatt et senter for fremragende utdanning, og vært en del av det norske prestisjeprogrammet som skal bidra til å utvikle nye tilnærminger til læring og undervisning i høyere utdanning. Hvilke endringer har senteret bidratt til? Og ikke minst, er dette endringer som kom på grunn av CEMPE, eller handler det mest om endringer i samfunnet, sektoren og arbeidslivet for øvrig?

For å få innsikt i dette, har vi ‒ en prosjektgruppe bestående av Sidsel Karlsen, Veronica Ski-Berg og Ellen M. Stabell ‒ det siste året intervjuet 12 ansatte som har vært en del av ledelsen av CEMPE eller NMH og seks studenter som har vært studentpartnere eller drevet egne prosjekter støttet av CEMPE. I tillegg har vi analysert søknadsdokumenter, tildelingsbrev, årsrapporter, publikasjonslister og styringsgruppereferater. I denne artikkelen vil vi trekke fram tre ulike områder der CEMPEs arbeid ser ut til å ha bidratt til endring, nemlig nye lærings- og undervisningsmetoder i utøveremner, studentinvolvering og mental musikerhelse.

I CEMPEs første periode (2014‒2018) var det flere pedagogiske utviklingsprosjekter der senterledelsen samlet lærere i mindre team for å utforske ulike temaer, som undervisningsmetoder i hovedinstrumentundervisning, alternative lærerroller og kunnskapsdeling på tvers av disipliner. I disse prosjektene samarbeidet utøverlærere og musikkpedagoger med forskningskompetanse, der musikkpedagogene bidro som sparringspartnere og til å dokumentere utviklingsprosessene som foregikk i utøverlærernes undervisningspraksiser.

«De første årene var preget av mange små utviklingsprosjekter hvor kunstnerisk ansatte lærere samarbeidet med kolleger med forskningskompetanse. De siste bidro i vesentlig grad med å rigge og strukturere prosjektene. Dette opplevdes som en fruktbar tilnærming og en god start.»

Men hva bidro disse småskalaprosjektene til? Det er ingen store systemiske endringer å spore i studie- og emneplaner, men gruppeundervisning var i flere år en etablert praksis blant veldig mange hovedinstrumentlærere, og øvingsworkshop var et valgemne over flere semestre der en rekke studenter deltok. Likevel er det trolig, slik en av informantene også sier, at alle disse prosjektene «preget institusjonen […] gjennom at noen nøkkelpersoner som fagseksjonsledere og andre toneangivende lærere deltok i prosjekter». I og med at lærerstaben ved NMH er relativt stabil, er det også sannsynlig at de personlige erfaringene lærerne gjorde seg gjennom prosjektet førte til en endring av deres undervisningspraksis som fortsatt preger NMH. En av informantene forteller for eksempel om hvordan deltakelse i ett av CEMPEs prosjekter hadde varig effekt på hvordan hen tenkte rundt egen lærerrolle:

«For meg personlig, så opplevde jeg ikke minst gjennom coaching-prosjektet at jeg endret meg en hel del som lærer. Jeg tror jeg rett og slett ble en bedre lærer. Jeg har alltid lagt vekt på å kommunisere godt med studentene, men jeg har kanskje undervurdert hvor mye autoritet som lå i selve lærerposisjonen. Det å «gi mer gulvplass til studentene» var en krevende og veldig givende øvelse.»

Et annet viktig endringsområde, trukket fram av flere informanter, var studentinvolvering og studentpartnerskap. Mens studentene i CEMPEs første periode deltok i prosjekter gjennom sine læreres engasjement, ble studentene i CEMPEs andre periode tatt inn i senterledelsen som partnere samtidig som studentene også fikk mulighet til å drive egne prosjekter gjennom å søke på studentprosjektmidler. Som en av de ansatte uttalte, har dette over tid ført til en «kvalifisering av studentstemmen», som igjen ledet til at ansatte og ledelse fant mer verdi enn tidligere i å konsultere studentene. Man kan altså si at det har skjedd en profesjonalisering av studentstemmen under CEMPE, der studentene har inntatt roller som prosjektledere for egne prosjekter, som partnere i CEMPEs ledelse, som rådgivere for ledelsen og ikke minst som aktører som har skapt aktiviteter av verdi for medstudenter og feltet for øvrig.

Beslutningen om å ansette studenter i lønnede stillinger ble av informantene beskrevet som en «game changer» ved at det ga en «validering» av studentenes innsats, og en følelse hos studentene av «at vi ble tatt på alvor, at vår tid var verdsatt, at det hadde en funksjon eller var viktig for senteret». Videre snakker studentinformantene om at de opplevde å få tillit, at de følte et stort ansvar, og at muligheten til å prøve og feile, innenfor trygge rammer, var spesielt verdifullt.

«Man merket veldig fort at man ble tatt på alvor, at man kunne få gjennomføring for prosjektene og man fikk tidlig ansvar for prosjekter og det merket jeg at trigget noe i meg, at jeg merket at jeg fikk mer personlig forhold til og ønske om å være med å dra det framover.»

I den opprinnelige søknaden om å bli et Senter for Fremragende Utdanning (SFU) lå fysisk musikerhelse under området øving. I den første perioden var det flere hovedinstrumentlærere som utforsket metoder som Alexanderteknikk, Qi Gong, Timani og Feldenkrais. Mental helse ble imidlertid først et prioritert område under pandemien i 2020, da de nytilsatte studentpartnerne i CEMPE tok initiativ til å lage NMHs første seminar om mental musikerhelse ‒ Musikeren og Psyken. Andre initiativ var STUDENT Talks som startet opp i 2018 som et lukket samtaleforum for studenter for ulike temaer, eller foredrag om bedragersyndromet for nye studenter i oppstartsuken. En av informantene beskriver motivasjonen for å starte slike initiativ på denne måten:

«[Vi] tenkte at det var viktig å skape diskusjonsarenaer eller måter studenter kunne tenke over og reflektere over sin egen helse og utvikle ting som kunne endre på praksis knyttet til hvordan man tenker om psykisk helse, særlig på NMH.»

Mental helse ble så tatt inn i CEMPEs hovedområder, først som del av området Musikerens hverdag som så ble videreutviklet til En sunn og bærekraftig læringskultur. Parallelt og i samarbeid med CEMPE har NMH i de siste årene jobbet med en strategi for musikerhelse, og CEMPE arrangerte i 2022 en stor internasjonal konferanse rundt temaet. Det er flere tegn i materialet på at CEMPE her var en pådriver, hovedsakelig via studentpartnerne, men at CEMPE samtidig klarte å ta opp i seg strømninger i studentmassen og samfunnet for øvrig og skape rom for debatter og diskusjoner om mangfold, kjønn og de utfordrende sidene av musikerlivet gjennom et synergistisk syn på endring. Et slikt eksempel var muligheten som fantes gjennom CEMPE til å lønne en student for å arrangere NMH på skrå, NMHs første arrangement for skeive, arrangert høsten 2022.

I tillegg til områder hvor CEMPE ser ut til å ha bidratt til endring, var vi interessert i å undersøke forsøk på endring som ikke førte fram eller hvor man opplevde at det var krevende å få til endring. Flere av informantene forteller om en opplevd slitasje i å stadig «dytte» på endringsprosesser og prøve å skape engasjement og aktivitet rundt områder hvor man ønsket utvikling. En av utfordringene, adressert av mange av ansatt-informantene, var å involvere utøverlærere, «finne den rette personen som var villig til å sette det på arbeidsplanen sin og bruke ressurser på det» og «få nye folk inn i det», og at det «kanskje ble en liten gruppe interesserte lærere som alltid søkte». Også studenter forteller om utfordringer i å nå ut til sine medstudenter. En av dem sa for eksempel at «vi kom inn med mye engasjement og ville gjøre mye, og så følte jeg at det var vanskelig å komme gjennom og nå ut til studentene», og at dette over tid ble en belastning som påvirket motivasjonen for arbeidet.

En annen utfordring, beskrevet av informantene, lå i dokumentasjon og formidling av prosjektresultater. Mens SFU for biologi eller matematikk har ansatte som har som sin hovedgeskjeft å forske, skrive og undervise, beskriver en av informantene situasjonen i CEMPE som motsatt, med «kunstnere, musikere, praktikere som er veldig gode på det de driver med og allerede opptatt av undervisning», men mindre opptatt av forskning, dokumentasjon og formidling. En siste utfordring som vi inkluderer i denne teksten, handler om friksjonen mellom ledelse og læreres autonomi, et friksjonspunkt som trolig har påvirket CEMPEs muligheter til å skape større systemiske endringer ut fra de mange prosjektene i senteret:

«Dette er jo en institusjon som hviler på tunge tradisjoner. Det er vanskelig å snu en sånn institusjon og vri den i en annen retning, ingen vil gi slipp på noen ting, hvis man skal ta inn noe, så må noe annet ut og det er veldig vanskelig. Det er nok den største barrieren.»

Det ble tydelig gjennom intervjuene og dokumentene at et stort antall studenter og ansatte ved Norges musikkhøgskole har deltatt i CEMPEs prosjekter gjennom senterperioden, som prosjektledere og prosjektdeltakere, som tilhørere eller deltakere i panelsamtaler, som bidragsytere eller publikum til seminarer og konferanser eller som forskere. Selv om effekten av alt dette kan være vanskelig å måle, betyr det ikke at disse erfaringene, prosjektene og samarbeidene er uten verdi eller betydning, Vi avslutter med et sitat fra en av studentinformantene om hvordan hen mener CEMPE har påvirket kulturen ved NMH.

«Jeg tror at de studentene som har søkt det og ønsket det, har fått veldig mye igjen for å være engasjert i CEMPE, mens for studentene som ikke har ønsket det, så har nok CEMPE virket mer i det skjulte. Jeg tror likevel at CEMPE kan ha bidratt til en mer åpen kultur og det gagner jo alle studenter.»