Studenten blir musiker - en feltrapport

Dette prosjektet har undersøkt hvordan det å etablere et nært samarbeid mellom en gruppe musikkstudenter på bachelor-nivå og et erfarent profesjonelt ensemble kan bidra til studentenes musikalske utvikling og forberede dem på å fungere i et globalisert, ikke-institusjonalisert yrkesliv. Prosjektet ser også på hvordan et direkte møte med musikkbransjen (det vil si konsertarrangører, management og arenaer) kan fungere som en generator for å fremme den kunnskapen man kun får gjennom erfaring.

Jeg har sett en viss tendens til at studentene bekymrer seg for å forlate høyskolen og starte sin yrkeskarriere på grunn av mangel på kunnskap om de praktiske sidene ved det å være musiker. Selv om man kan spille, har man ikke nødvendigvis de verktøyene man trenger for å klare seg. Og selv om noen har erfaring i å booke, spille konserter, reise og møte agenter, står mesteparten av studentene på ganske «bar bakke». Jeg ønsket derfor også å granske deres kunnskap om mennesker, kultur og samfunn og på hvilken måte studentene kunne tilpasse seg et nytt miljø.

Siden hypotesen er subjektiv, ønsket jeg å utforske mulige resultater gjennom en poetisk metode: «Selvreflekterende deltakelse».

Helt fra starten av 2016 har jeg arbeidet for å få en gruppe studenter til å spille i Brasil, siden jeg har erfart likhetene mellom den norske og brasilianske musikk-kulturen, både historisk og musikalsk. For å få dette til, brukte jeg mitt eget ensemble Food, via et brasiliansk management. Food er en anerkjent jazz-gruppe som har vært aktiv i nesten tjue år. Gruppen har turnert i Europa, USA og deler av Asia, og ensemblet har gitt ut åtte plater på det prestisjefylte plateselskapet ECM Records. Det brasilianske managementet Desmonta organiserte en turné med Food som headliner og slagverkensemblet som oppvarming. Vi fikk støtte fra Music Norway og Norges musikkhøgskole for å dekke reiseutgifter og overnatting. Studentene ble intervjuet og filmet for å dokumentere deres betraktninger og tolkninger.

Hvilke erfaringer satt vi igjen med etter en uke med konserter og workshops i Brasil?

Når det gjelder den praktiske siden ved å være musiker, fungerer konservatoriet som en kunstig arena. Det virkelige livet er den eneste naturlige arenaen for erfaringslæring. Læringen er basert på et ønske om å mestre noe, og ytre motivering er ikke nødvendig på samme måte som å lære teori på skolen. Å lære i møte med forventede behov, er en svært effektiv læringsmåte.

Jeg fant ut at den mest effektive måten å lære studentene om rollene og kodene i musikklivet på, er å gi dem ansvar. Ambisjonene deres er høye, da det er opplagt at dette er ferdigheter du må beherske for å overleve som en profesjonell musiker. Gruppedynamikken genererer også en vilje til å lykkes foran medstudentene.

Det faktum at de engasjerer seg i noe de elsker å gjøre, motiverer dem til å forbedre seg mer enn man kunne forestilt seg. De lærer ikke bare fra det de erfarer, men de tenker også på hvordan de kan forbedre sin egen fremføring. De nyskaper.

Deres eneste belønning er tilfredsstillelsen av å tilegne seg nye ferdigheter som vil gjøre dem bedre rustet til å mestre den karrieren de trakter etter.

Hvis du vil oppdage ulike nyanser, krever det mangfoldige forsøk. Dette gjør læring til en oppdagelsesprosess hvor man utforsker hvordan ting ser ut, føles og utføres. Etter å ha forberedt studentene på forhånd, vil lærerens rolle være å veilede dem til de rette erfaringene, besvare spørsmål eller stille spørsmål.

Erfaringslæring benytter strategier som involverer kommunikasjon, mellommenneskelige forhold og resonnering. Kunnskapen genereres idet man har behov for den, og av og til kan folk eksplisitt uttrykke hva de kan.

Ute i felten var det interessant å se hvor lett studentene hadde for å henvende seg til læreren (det vil si meg) når det oppsto hindringer. Læringskurven var imidlertid bratt og det tok ikke lang tid før de startet å undersøke på egenhånd, bruke hverandre og søke hjelp utenfra. De fleste situasjonene oppsto på grunn av manglende forberedelser og kunne vært unngått ved å innhente kunnskap på forhånd. Ved slutten av turneen måtte studentene fortsatt bli minnet på at de burde prøve å forestille seg ulike situasjoner og omstendigheter. Den narrative tilnærmingen kan føre til en langsom prosess, men jeg tror at det til syvende og sist gjør dem mer selvstendige.

En uke på turne i møte med ulike utfordringer i et nytt kulturelt miljø uten å kunne snakke språket, vil ikke forberede deg på alle situasjonene du vil stå overfor som musiker. Men det kan bidra til å utvikle nødvendige redskaper og starte prosessen. Jeg mener at denne typen erfaring er vesentlig for å forberede studentene på å bli musikere.